Av Agnes Bolsø

Innlegg på konferansen 'Kjønnsmakt i Norden', Oslo, 12. og 13. juni 2003. Workshopen 'Pornografisering av det offentlig rom'

Jeg kan gjerne være med på kritikken av at mainstream-pornografiens framstilling av forholdet mellom kvinner og menn inntar det offentlig rom. Jeg liker det allment dårlig hver gang kvinner framstilles som underordnet eller objektivisert. Det er all grunn til å holde et våkent øye med reklamebransjen og ellers være mediekritisk. Jeg har imidlertid noen ganger en viss motstand mot grunnlaget for kritikken, og jeg håper dette innlegget vil bidra til en klargjøring av hvorfor. Innlegget har tre tema som henger sammen, og jeg tar de etter hverandre i følgende rekkefølge:

1. Seksuell nytelse
2. Betydningen av fantasien
3. Pornografien og makten

Jeg forstår nytelsen som en særlig kroppslig forankret erfaring. Den har ikke bare sete i kroppen, som all menneskelig opplevelse og erkjennelse, men erkjennes og vites først og fremst med og i kroppen. Nytelseserfaringen har som effekt det dypt menneskelige ønsket, bevisst eller ubevisst, om gjentakelse. En nytelseserfaring kan ikke kopieres. Vi kan likevel fortsette å søke det umulige ved å overføre ønsker til nye situasjoner. Jeg forstår dette som helt sentralt i dannelsen av subjektets psykologiske strukturer for begjær. I tråd med Freuds ide om det seksuelle objektet, ser jeg begjæret som en lengsel etter noe utenfor oss selv, enten det er en annen person, en ting eller ens eget ego i en annen person. Dette er å forankre begjæret i nytelsen og i tapet av det som ga oss nytelse - vi har mistet noe og lengter etter det. Å koble nytelse til begjær på denne måten, via tapet, kan det stilles spørsmål ved, og det kan vi komme tilbake til i diskusjonen.

Filmviteren Teresa de Lauretis har gjennom en årrekke nyskrevet Freud. Hun hevder at det er i fantasien at koblingen av begjær og objekt skjer, som vil kunne muliggjøre å gjenoppleve nytelsen. Den seksuelle fantasien er med andre ord helt vesentlig for den seksuelle kroppslige nytelsen hos unge og voksne. Dette virker som et rimelig resonnement på meg. Begjær kan etter dette vekkes ved bilder, lyder, stemninger, personer som beveger seg på bestemte måter, lukter på bestemte måter etc hva som helst og alt som det er mulig for vedkommende å koble til nytelsen. I Teresa de Lauretis’ utlegning av Freud, er det seksuelle instinktet nå mulig å gjenkjenne bare gjennom sin psykiske representant, og disse psykiske representantene er hva fantasiene består av. I fantasien, ikke i biologien eller naturen, ligger seksualitet som subjektiv og sosial struktur.

Dette er for subjektet en kompleks og åpen situasjon med mulighet for flere løp med hensyn til objekter og mål. I et samfunn der det er sterke føringer i retning heteroseksuelt objektvalg og det heteroseksuelle samleiet som standard for hva målet for seksuell praksis er, så er det mange muligheter som forkastes og fortrenges. Veien til et dominerende heteroseksuelt samfunn er belagt med et mangefold av nevroser, igjen i forlengelsen av Freud. I en fotnote tilføyd ti år etter at han skrev de tre essayene om seksualitetsteori (1977, s 57), legger han til at en manns ensidige seksuelle tiltrekning til kvinner, er et problem som må belyses.

Det imaginære har ingen grenser og fantasiene kan formere seg. Det er dette som gjør at potensialet for pornoindustrien er så enormt. Den har alle våre fortrengninger og hemmelige og ikke fullt så hemmelige drømmer å plukke fra når scenariene skal skapes. Og, industrien bidrar til å skape eller gjenopplive fantasier hos den enkelte. Og den som har vært inne i en pornosjappe eller sett kataloger og annonser, vil se at industrien bestreber seg på å nå så mange nisjer i markedet som mulig. Og nisjene er mange og mangfoldige: de med sansen for fete personer får sitt, transene, sadomasochistene, lesbene, homsene, de med sansen for spenningen mellom svart og hvit hud, de med sansen for særlig store bryster, kort sagt, alle får sitt og her går det bokstavelig talt på kryss og tvers.

Det vi skal merke oss er at i dette pornografiske mangfold er det et helt bestemt utsnitt reklamebransjen og mediefolkene velger, nemlig det som ikke sjokkerer eller undergraver den heteroseksuelle kjønnsordningen mer enn at det også selger. De bildene vi ser i det offentlige rom er de bilder hvorved det heteroseksuelt erotiske lar seg representere til enhver tid. Nå, og kanskje som oftest under kapitalismen, vil dette være sammenfallende med de mest utbredte klisjeene fra pornobransjen. Jeg ser altså ikke dette ut fra perspektivet: pornografisering av det offentlige rom, men ut fra perspektivet: en dreining i dominerende representasjoner av det heteroseksuelt erotiske. Bemymringen min blir dermed ikke pornografiens estetikk idet offentlige rom, men følgende: hva er det med samtidskulturens symboler og bilder på erotikk, hva er det med dette kollektive seksuelle fantasien, hvorfor ser den slik ut og hvorfor vil så mange ha den?

Jeg tror svaret er knyttet til historie, og jeg vil trekke på Michel Foucaults ideer om seksualitetens opprinnelse. Jeg minner om noen poenger fra det første bindet i Seksualitetens historie, Viljen til viten:

· fra 1700-tallet og framover framtrer den meget omfattende sosiale anordningen ‘seksualitet’, et disiplineringsregime med utgangspunkt i kontrollen over kroppene og nytelsene. Seksualitetsanordningen har basis i den tidligere slektsallianseordningen, basert på organiseringen av slektene.
· seksualitet skapes diskursivt i makt-viten-relasjoner, dvs den sosiale disiplineringen av individene er understøttet av vitenskapelige kunnskapsregimer
· Foucault identifiserer fire områder eller særlige nedslagsfelt: hysterisering av kvinnekroppen, pedagogisering av barns kjønn (særlig kampen mot onaniet), sosialisering av forplantningsatferden (særlig sosial ansvarliggjøring av parene), og psykiatrisering av perverse nytelser, dvs alle mennesker er omfattet av dette.
· seksualiteten er en anordning som disiplinerer subjektene, og samtidig blir vi subjekter i denne anordningen. Menneskene har skapt og skaper stadig seksualiteten, og vi skapes også ved den. Seksualitet er en del av selvforståelsen til det moderne mennesket. Individene defineres og definerer seg ved den.

Et hovedpoeng hos Foucault er at disse historiske prosessene er nitidig overvåket, og det har som effekt at makten trenger inn i nytelsene. Nytelsen sprer seg til den makten som forfølger den. Det er noe poetisk og lidenskapelig over Foucalts beskrivelse av hvordan kjønnet her taes i besittelse i makt-viten regimer i dannelsen av seksualitetsanordningen. Om kampen mot barns onani sier han for eksempel:

‘Man advarte foreldrene og lærerne, man sådde mistanke hos dem om at barna var skyldige og man vekket en frykt om at de selv var skyldige hvis de ikke mistenkte barna nok. Man holdt dem årvåkne overfor denne tilbakevendende fare. Man foreskrev dem bestemte adferdsmåter og omkodet deres pedagogikk. Man lot et helt medisinsk-seksuelt regime forankre sine grep i familiens rom. Barnets «last» er mindre en fiende enn en støtte; hvor mye man enn betegner det som et onde man må undertrykke, så kan man mistenke at det nødvendige nederlaget, den ekstreme iveren overfor denne temmelig ørkesløse oppgaven, vitner om at man ber denne lasten om å holde stand, om å formere seg på grensen mellom det synlige og det usynlige, snarere enn å forsvinne for bestandig. Ved hjelp av et slikt støttepunkt, skrider makten fram, mangfoldiggjør den sine overføringspunkter og sine virkninger, mens dens skyteskive utvider seg, deler seg opp og forgreiner seg, og trenger inn i virkeligheten med samme marsjtakt. Tilsynelatende dreier det seg om en avsperringsordning, i virkeligheten innrettet man endeløse inntregningslinjer omkring barnet’ (1995, s 52-53).

Om diagnosiseringen av seksuelle avvik:

‘Dreier det seg om utelukkelse av tusenvis av avvikende seksualitetsformer? Slett ikke, det er snakk om spesifikasjon, regional faststørkning av hver av dem. Det dreier seg om å strø dem ut i det reelle ved å spre dem utover og å innlemme dem i individet’ (1995, s. 54-55).

Alle de nye forbudene trenger i følge Foucault konstant og nærværende overvåkning, en nysgjerrig tilstedværelse, inngående undersøkelse, fysisk tilnærming og et spill av intense følelser.

Makten produserer og befester den seksuelle forskjelligartethet. Den vestlige verden har ikke funnet opp nye nytelser eller oppdaget nye laster, men har definert ‘nye regler for spillet av maktrelasjoner og nytelser’ (1995 s. 59). Ved de omfattende reglene, påbudene og forbudene vedrørende seksuell nytelse, produseres og intensiveres seksualitetsformene og metter de med makt. Reglene for voksne i forhold til barn, atskillelsen av gutter og jenter, overvåkningen av barns aktiviteter, legitimeringen av nytelsen innenfor ekteskapet og forbudet mot nytelsen utenfor, den erotiske risiko i lege-pasient-forhold, lærer-elev, fangvokter -innsatt, vitenskapeliggjøring og kriminalisering av perversjonene: Nytelsene er potensielt uendelige og makten er innskrevet i de. Særlig, sier Foucault, er dette blitt befestet gjennom muligheten for profitt som det 19. århundre bød på. Han nevner medisinen, psykiatrien, prostitusjonen og pornografien som de mest sentrale mediene. Nytelse og makt er koblet til hverandre via komplekse og positive opphisselses- og ansporingsmekanismer.

Pornografien har en dobbel funksjon i dette. På den ene siden produserer og reproduserer den tabuer og hemmeligheter ved de fantasiene den setter opp. På den andre siden inviterer den til individets overgivelse, overskridelse og erotiske utnyttelse av det erotiske potensialet som tabuene og hemmelighetene er innringet av. Den sier: det ligger nytelse i dette. Bruk den muligheten.

Forlengelsen av et slikt resonnement innebærer at å miste pornografien er å miste noe som stimulerer fantasien, er å miste nytelse. Dette er et dilemma som jeg synes får alt for liten plass i den feministiske diskusjonen om pornografi og pornografisering. Og våre alliansepartnere, som ofte er preget av gladkristen moralisme, kan ikke være med på en gjennomgang og en drøfting av det jeg vil kalle et standhaftig maktaspekt ved det erotiske. Pornografien lyver ikke om sex. Tvert om, den snakker ubehagelig sant.

Førsteamanuensis Agnes Bolsø
Institutt for tverrfaglige kulturstudier
Det historisk-filosofiske fakultet
agnes.bolso@hf.ntnu.no