av Gerd von der Lippe

Innlegg på konferansen 'Kjønnsmakt i Norden', Oslo, 12. og 13. juni 2003. Workshopen 'Speiler idretten moderne former for kjønnsmakt?'

1.0. Innledning
Dagens tegn for kjønn er ifølge bl.a. Wencke Mühleisen langt mer flytende og tvetydige enn tidligere, og grensene mellom kvinnelighet og mannlighet inngår i nye konstellasjoner (Mühleisen, 2002:16). Med dette utgangspunktet vil jeg rette oppmerksomheten mot flytende og flertydige kjønnsuttrykk. Mitt fokus er på det ikke-konvensjonelle og det som kan forstås som skeivt i relasjon til kjønnete stereotypier. Tekster og bilder knyttes til Pierre Bourdieus term symbolsk kapital (1990, 1995, 1996, 2000) og perspektiver ved “queer teori" (Judith Butler, 1990, 1993, 1997; Lee Edelman, 1994; Annamarie Jagose, 1996; Wencke Mühleisen, 2002).

Foredraget vil knytte sider ved Bourdieus forestillinger om strukturelle forskjeller til perspektiver ved poststrukturalistisk feministisk teori på en meget tentativ måte.

2.0. Teoretiske perspektiver
Foredraget kan kun gi en kortversjon av disse perspektivene.

Kategoriene mannlig/maskulint og kvinnelig/feminint1 er ifølge Bourdieu (2000:15) og Connell (1995:69-71) konstruert vilkårlig i våre kulturer. Med utgangspunkt i begge forskerne kan kvinneligheter og mannligheter forstås som kulturelt konstruerte kjønnsrelasjoner, som er praktisert av både menn og kvinner gjennom kroppslige erfaringer, personligheter og kultur. Connell presiserer at kvinnelighet ikke nødvendigvis knyttes til det å være kvinne og mannlighet til det å være mann. Sistnevnte, samt forskere innen queer teori, påpeker at kjønn først og fremst er noe vi gjør og ikke noe vi er. Uansett vil bakteppe for sosial praksis ofte være normer: forventinger og forestillinger om hva en kvinne- og mannskropp kan og bør gjøre.

2.1. Symbolsk kapital
Ifølge Bourdieu (1990:118, 129, 1996:61) er symbolsk kapital en hvilken som helst form for kapital (fysisk, økonomisk, kulturell, sosial) som oppfattes av sosiale aktører som er i stand til å gjenkjenne og anerkjenne den, til å gi den verdi. Denne form for kapital eksisterer altså kun i kraft av den forestillingen eller tro andre har om den. Symbolsk kapital kan konfirmeres, akkumuleres og gjenskapes gjennom et nettverk av anerkjennende relasjoner, som av andre blir tillagt autoritet til å bekrefte dens gyldighet. Bourdieu gjør et poeng av at den samtidig er en miskjennelse. Å miskjenne er ikke ensbetydende med ikke å forstå. Det kan tolkes som en type dekoding av informasjon ved hjelp av en begrenset kode uten alternative kontekster (Danielsen og Nordli Hansen, 1999:54-55). Her er maktforhold om kjønn forstått som “naturlig". Omforming av kulturell kapital til symbolsk kapital er et hovedtema i Bourdieus “Distinksjonen" (1995).

Mediene kan gi anerkjennelse og legitimitet til aktører som de omtaler, fremhever eller intervjuer (Slaatta, T., 2003:28).2 I idrettsfeltet og journalistfeltet (sporten) har det først og fremst vært mannskropper som har blitt anerkjent som innehavere av kulturell og symbolsk kapital. Siden håndball for kvinner har vært anerkjent som “passende" idrett for dette kjønnet i Norge siden 1937, og siden det norske håndballandslaget har ligget i verdenstoppen de siste ti år, kan aktører på dette laget forstås å være bærere av; å ha, symbolsk kapital. (Jfr. p. 4.0.)

2.2. Queer teori om det flytende og mangetydige
Begrepet “queer" (skeiv) skal opprinnelig ha vært slang for homoseksuelle praksiser i et utenforperspektiv (Jagose, 1996:1). Queer teori kan forstås som en teori som dekker ulike retninger med et felles utgangspunkt: kritikk av tokjønnsmodellen. Siktemålet for queer teori er ifølge Mühleisen å analysere nye fenomener og iscenesettelser som bryter med konvensjonelle forståelser og praksiser om kjønn og seksualitet (2000:31).
Jagose peker på følgende:

(...) - queer focuses on mismatches between sex, gender and desire (1996:3).

Teorien kan forstås som flytende, uferdig og åpen for nye innspill.

Queer (...) is an identity category that has no interest in consolidating or even stabilising itself (...) Queer is always an identity under construction, a site of permanent becoming: (...) (Jagose, 1996:131)

Lee Edelman retter oppmerksomheten mot skeiv teori som et område med uante muligheter - “a zone of possibilities" (Edelman, 1994:114).

Butlers "Gender trouble" fra 1990 skapte en til tider intens debatt blant feminister. Det var bl.a. et oppgjør med tokjønnsmodellen og termen kvinnen som samlebegrep og utgangspunkt for kjønnskamp. Bulter skiller mellom anatomisk kjønn, kjønnsidentitet og kjønnsiscenesettelse (performance) (1990a:137). En “drag" kan f.eks. være en anatomisk mann, iscenesette seg som kvinne og veksle mellom en mannlig og kvinnelig kjønnsidentitet. Det er altså ingen nødvendig kjønnet enhet mellom disse tre byggesteinene, selv om våre kulturer definerer kjønnene fra fødselen med utgangspunkt i en av dem, anatomi, og tar for gitt at de to andre vil være effekter av den første. Ved å frikoble disse elementene ser Butler på kjønn som performativt i betydningen muligheter til å overskride konvensjoner om “godkjente" praksiser (Butler 1990b:336). Aktørenes fantasier spiller også inn her (Butler 1990a:138, 1990b:336). Hun påpeker at individenes strategi er å innordne seg i tokjønnsmodellen og de hegemoniske konvensjonene:

Discrete gender are part of what “humanizes" individuals within contemporary culture; indeed, we regularly punish those who fail to do their gender right" (1990a:139-40)

Butler forstår kjønn og seksualitet som en skjør maskerade, som kan stikke dypt i personligheten. Her spiller kroppsspråket en avgjørende rolle, fordi kroppen er det mest effektive kjønnete tegnsystemet (Mühleisen, 2002:43). Da er det tryggest å regissere sitt kroppspråk, klær, kommentarer og fritidspraksiser innenfor en tokjønnet konvensjonell modell som er godkjent i det aktuelle praksisfeltet.

I en slik forståelse ville f.eks. en kvinnelig håndballspiller på det norske landslaget iscenesette seg som heteroseksuell og ikke ha ambisjoner om å bli norsk landslagstrener.

Jeg vil ikke inkludere en kritikk av Butlers tekster og queer teori her, fordi dette ville være utenfor rammen av dette foredraget.

3.0. Utvalg og metode
Dagbladet, VG og Aftenposten er analysert under EM i 1998 og VM i 1999, mens kun Dagbladet er analysert for de øvrige mesterskap (EM i 2000 og 2002 og VM i 2001).Det er foretatt både kvantitative og kvalitative analyser. Fokus i den kvalitative analysen er på EM i 1998 og 2002.

4.0. Kvinnehåndball som mediebegivenheter
Håndball for kvinner har til nå fått større plass i mediene enn håndball for menn.3 Jeg har definert de aktuelle mesterskapene i kvinnehåndball som mediebegivenheter (media events4), der det norske landslaget kom til finalen, fordi de utgjorde rundt 1/3 av den totale idrettsdekningen på sportssidene mens konkurransene forgikk. Dette skjedde i samtlige mesterskap unntagen i EM i 2000. (Jfr. tabell 1). Kvinnehåndball hadde den største dekningen i de tre riksavisene både i 1998 og 1999, foran ski og mannsfotball. I 2002 var kun ski foran med 33,5 % (her: 34%) mot 33%.

5.0. Tekster fra den kvalitative analysen
Oppmerksomheten er først på en tekst om den norske kvinnelige landslagstrener, Marit Breivik, fra 1998. Deretter skal vi se et bilde av landslagsspiller, Mia Hundvin, fra samme konkurranse. Begge disse er fra VG. Til slutt kommer en tekst om Hundvin fra EM i 2002 fra Dagbladet. Analysen kommer til slutt.

5.1. Mediering av den kvinnelige landslagstreneren
Å være landslagstrener i den vestlige verden er symbolisert med maskulinitet. Det er fremdeles nesten bare menn som er hovedtrenere for et landslag. Berliner Zeitung (BZ) tok for gitt at den norske treneren som satt på benken ved siden av Marit Breivik var hoved- og ikke assistenttrener for det norske laget under EM i 1998. Da Norge slo Danmark i finalen, ble kun den mannlige treneren nevnt i den tyske avisen:

Trener Arne Högdahl kalte den avgjørende seieren 26-16 for “en historisk dag for norsk håndball" (BZ, 21.12.98.)

Marit Breivik har vært hovedtrener for det norske kvinnelandslaget i håndball i flere år. Hun er lyshåret, slank og er kjent for sin demokratiske stil og milde form for beskjeder. Breivik snakker i et høyt stemmeleie, slik normen er for kvinner.

Inntil 1998 hadde Norge aldri vunnet gull før, kun sølv og bronse. Nå ventet flere journalister på norsk seier. I det følgende vil jeg presentere en kommentar fra sportsredaktøren i VG, Truls Dæhli. Teksten åpner for flertydige tolkninger, inkludert en ny type kjønnet refleksjon fra en journalist av mannskjønnet:

Toppidrett er en ekstremt mannsdominert verden. Bak hver kvinne står det alltid en mann med makt. Da er det ingen liten seier når norske gulljenter vinner med Marit Breivik som sjef. For det har murret i de mannlige kulissene lenge: Marit Breivik var for snill, hun var fordemokratisk og hun hadde ikke det som trengtes. Sagt annerledes: hun var ikke mann. Og følgelig var hun heller ikke tøff nok til å skape vinnere av jenter som aldri har vunnet før.

Vrølv, naturligvis. Men skepsisen har ligget som et ulmende bakteppe i påvente av et
definitivt gjennombrudd for håndballjentene. Og den kunne ha blitt giftig uten seier i går.

Jeg så forskjellen på en tøff mann og en tøff kvinne i går. Og den gikk ikke i mannens favør. For Jan Pytlich. (den danske treneren) avslørte mannlig tøffhet på det verste da han skjelte ut sin 22-årige bakspillede EM-debutant Kristine Andersen etter 14minutter (...) Og der og da, på stillingen 8-3 til Norge, skjønte jeg at Danmark hadde tapt. En tilsvarende situasjon ville ha vært utenkelig på den norske benken. Marit Breivik skjeller ikke, hun smeller ikke, og slik fremstår hun som et rent fremmedelement i en idrett hardstappet av skrikende og veivende mannlige skremselsfigurer. Da er det også en barriere som brytes når Marit Breiviks stillfarne klokskap er den stilen som skaper utvikling og vinner fram. Å vinne med stil, kaller vi slikt. For det var aldri tvil. Alt stemte. (Dæhli i VG, 21.12.98.)

Nå følger en tekst om den norske landslagsspilleren, Mia Hundvin.

5.2. Mediering av en landslagsspiller før og etter hun ble kjent som lesbisk
Mia Hundvin debuterte på landslaget i 1998. Hun er slank, pen, bild og spedere bygget enn de fleste håndballspillere. Hun ble beskrevet som “Playboy-Mia" av Dagbladet 19.12.98, fordi hun ironiserte over et bilde i Playboy. VG kronet henne til festens dronning med følgende tekst etter banketten samme år. Det var før pressen skrev at hun var lesbisk:

Vi ser et bilde av henne i festantrekk på dansegulvet. Hun har på seg et skjørt og en genser. Leseren ser litt av magen hennes, fordi bildet er tatt mens hun holder hendene over hodet. Hun smiler. Teksten under er denne:

Stilig: Med finalefestens tøffeste antrekk og kuleste dansketrinn, var Mia Hundvin dronning på dansegulvet.

En tid etter at det var kjent at hun var kjæreste med den danske kvinnelige landslagsspilleren Camilla Andersen, finner vi en sak om Mia som dekker nesten to helsider i Dagbladet fra EM i 2002. Inkludert er et stort bilde henne. Her sitter hun på skrevs med bena i kors i langbukser, “små-røff" overdel og lue. Hun holder et kamera i den ene hånden. Headingen er som følger: “Jeg er et lett offer".5

Saken fremstilles slik:

Søndag aksjonerte Håndballens Venner mot Mia Hundvin ved ikke å klappe, juble eller bråke med kubjellene etter noen av hennes tre skåringer - eller da hun ble oppropt under presentasjonen før kampen. Bakgrunnen var at en “troverdig kilde" hadde fortalt støttegruppas styremedlem Per Almerud at Mia Hundvin i et TV-program skal ha sammenliknet Håndballens Venner med Dissimilis - det populære bandet med psykisk utviklingshemmede. Mia blånektet allerede søndag, og en gjennomgang av de aktuelle TV-programmene i går bekreftet at hun snakket sant (...) Bergensjenta er ikke best på landslaget. Hun er knapt første valget. Men hun har desidert høyest mediascore. Hun er pen. Hun kler seg annerledes. Hun er litt mystisk. Til tider kan det virke som om hun er opptatt av å gjøre det stikk motsatte av alle andre. - Men jeg er bare meg selv. Jeg er Mia.

6.0. “They did it their way"
Medieringen av kroppen til hovedtrener, Marit Breivik, kan tolkes som kvinnelig. Det samme kan hennes milde og demokratiske væremåte og høye stemmeleie. Hun opererer imidlertid på en meget mannsdominert arena: toppidrettstrener for landslag. Ifølge Dæhlis tekst i VG kunne hun ha blitt utsatt for ekstremt hard kritikk, hvis ikke laget hadde fått gull: “Og det kunne ha blitt giftig uten seier i går". Fordi hun kan tolkes å være av feil kjønn, kunne hun lettere straffes. (Jfr. Butler, 1990, p. 2.2.)

Dette kan tolkes som et utrykk for stereotypier. Dæhli bruker disse kjente konvensjonene som innledning for å komme til hovedpoenget: Det er kvinneligheten som er idealet i denne konteksten: Mannligheten duger ikke: “Jeg så forskjellen på en tøff mann og en tøff kvinne i går. Og det gikk ikke i mannens favør."

Dette kan forstås som et radikalt nytt fenomen i mediering av kropper og praksiser i toppidretten.

Mannligheten representert ved den danske hovedtrener kan tolkes som avkjønnet, uten potens. Han skjeller og smeller høylytt med sin mannskropp og dype stemme. Det gir ikke seier, men tap. Kvinnelighetens iscenesettelse har seiret og kvinneligheten gjennomsyrer det mannlige trener univers.

Edelmans perspektiv om “a zone of possibilities" kan være relevant i denne idrettskonteksten om vinn-tap forståelser. At Breivik er landslagstrener i en kvinnekropp og iscenesetter seg som en kvinne uten "jåleri" kan tolkes på ulike måter. Det kan forstås dit hen at hennes praksis er frikoplet fra forventinger om hva en kvinne kan og bør gjøre i toppidretten i det øyeblikket laget hennes vant. En slik seier var første gang i norsk håndballs historie. Slik sett blir selve seieren det viktigste. Alt annet blir underordnet.

Håndball kan som før nevnt forstås som en kvinneidrett i Norge, fordi kvinnelige medlemmer har vært i flertall siden 1937 og kvinnelandslaget er i verdenstoppen, i motsetning til herrelandslaget. Konkurransen fra herrelandslaget om symbolsk makt er følgelig pr. i dag relativt liten i forhold til f.eks. Sverige og Tyskland.

Siden EM i håndball kan forstås som en mediebegivenhet i Norge, kan gode prestasjoner i en slik konkurranse gi næring til symbolsk kapital for laget, trener og spesielt de spillerne som presterer bra. Via seier og gull kan den symbolske kapitalen forstås å bli rekonstruert og akkumulert. Nesten hele førstesida i både VG og Dagbladet var viet seieren. Som et bakteppe til denne medieringen kan nevnes at TV3 hadde sendinger fra hver norske kamp og journalistene hylte og skrek av glede over den norske seieren.

Mia Hundvin ble mediert som sexy i EM i 1998 før journalistene skrev at hun var lesbisk. I EM i 2002 ble hun beskrevet som “ikke førstevalget", men med høy medieskåre. Saken om henne der Håndballens Venner usynligjorde presentasjonen av henne og hennes mål, ble dekket med nesten to hele sider. En medvirkende årsak var trolig at en sentral person sendte ut et rykte om at hun hadde sammenliknet dette nettverket med Dissimilis. I en idrettskontekst tolkes det som meget nedverdigende. Journalisten får tilslutt frem at det bare var et rykte. Mia hadde rett.

Kan Bulters påstand om straff for avvikere fra tokjønnsmodellen være relevant her? Homofobi skal være veldig utbredt i en idretten (Fasting, 1998:139). Det kan også se ut til å være tilfelle i sportsjournalistikken. Journalisten vil ikke bruke termen lesbisk. Istedenfor skriver han - slik jeg ser det -: “Hun er litt mystisk". Å spørre spontane Mia om saker hun ikke er forberedt på, kan være en journalistisk strategi for å få oppslag om henne. At hun i tillegg har vært mediert som lesbisk og pen, kan bidra til at tekster om henne ofte kommer på trykk.

Å presentere lesbiske utøvere på en mer negativ måte enn heteroseksuelle kan være et ledd i nevnte strategi. “Til tider kan det virke som om hun er opptatt av å gjøre det stikk motsatte av alle andre. - Men jeg er bare meg selv. Jeg er Mia." De siste tegene kan minne om en annen vakker kvinne som var umulig å kontrollere: hovedrolleinnehaveren i den norske filmen av Liv Ullmann: “Jeg er Dina".

Mia kan forstås å være bærer av symbolsk kapital. Kanskje ikke så høy som de beste på laget, men mer enn idrettsresultatene skulle tilsi, fordi hun presenteres som pen, ofte blid og spontan. Har hun mindre symbolsk kapital i en tradisjonell idrettskontekst, fordi hun beskrives som lesbisk? Det kan neppe gjelde i år 2003, selv om mediert idrett er forankret i en konvensjonell tokjønnsmodell. I en queer sammenheng kan hun nok først og fremst tolkes som en som bruker sin performativitet til å iscenesette seg som hun begjærer; først heteroseksuell, deretter lesbisk og nå etter EM i 2002, som biseksuell. Det gir i alle fall høy medieskåre og rekonstruksjon av symbolsk kapital i en medieverden med en nesten hysterisk higen etter tekster om kjønn og seksualitet.

Et av de viktigste karakteristika ved vår tids livstilssamfunn er ifølge Knut Kolnar at vi begjærer i og via det offentlige rom på en helt annen måte enn tidligere (2003:152). Slik sett kan vi si at Mia Hundvins medierte begjær pirrer den tabloide stil i det offentlige rom svært godt, selv om det kan forstås som bakteppe for denne fortellingen.

7.0. Avrunding
Jeg har tolket den innledende medieringen av Marit Breivik i denne konteksten som stereotyp; oppvarming til hovedtemaet: kvinnelighet utkonkurrerer mannlighet. Det siste kan forstås som et radikalt nytt utrykk i en mannsdominert sportsjournalistikk. Her har grensene mellom kvinnelighet/femininitet og mannlighet/maskulinitet inngått i nye konstellasjoner. Hun har ikke iscenesatt seg som ekstremt sexy for å få anerkjennelse, slik det er lett å gjøre i et mannlig, heteroseksuelt hegemonisk felt. Breivik har heller ikke dandert seg med sminke, neglelakk og hyperfeminine klær for fremheve at hun er kvinne, slik bl.a. den avdøde friidrettskvinnen Florence Griffith Joner, Flo-Jo, gjorde. “Breivik did it her way".

Det gjorde Mia også. Teksten om henne kan på ett nivå tolkes som konvensjonell innenfor rammen av tokjønnsmodellen. Underteksten: lesbisk nevnes dessuten ikke engang. Inngår grensene mellom heteroseksualitet og "lesbisitet" nye konstellasjoner her?

I et historisk perspektiv ville Mia ikke vært bærer av mye symbolsk kapital, dersom hun hadde blitt mediert før 1990-tallet. Da var mediering av lesbiske og homofile praksiser knyttet til norske toppidrettsutøvere så og si fraværende, i alle fall i de største avisene. Dagbladet og VG har tidligere omtalt Mia som lesbisk, spesielt etter at fortellingen om Camilla og Mia ble førsteside stoff i internasjonal presse under OL i Sydney i 2000.

Nye konstellasjoner kan her være at lesbiske og pene Mia får ekstra høy medieskåre i et offentlig begjærsrom uten å være blant de beste på landslaget.

Breivik og Hundvin kan tolkes å ha en god porsjon symbolsk kapital blant sportsjournalister og idrettspublikum med utgangspunkt i mesterskapene fra 1998 t.o.m. 2002. Slik sett kan Bourdieus forestillinger om strukturer i feltet, medienes tabloide jakt etter kjønn og seksualitet og idrettsstjernenes og topptreneres iscenesettelse, ha et felles omdreiingspunkt i medieringen på sportssidene i aviser.


Litteratur
Bourdieu, P., 1990: The Logic of Practice. Cambridge: Polity Press.

Bourdieu, P., 1995: Distinksjonen. En sosiologisk kritikk av dømmekraften. Oslo: Pax Forlag A/S.

Bourdieu, P., 1996: Symbolsk kapital. Oslo: Pax Forlag A/S.

Bourdieu, P., 2000: Den maskuline dominans. Oslo: Pax Forlag A/S.

Butler, J., 1990a: Gender trouble. Feminism and the subversion of identity. New York og London: Routledge.

Butler, J., 1990b: “Gender Trouble, Feminist Theory, and Psychoanalytic Discourse". I (red.) Nicholson, L., J.: Feminism/Postmodernism, New York og London: Routledge.

Butler, J., 1993: Bodies that matter. On the discoursive limits of sex. New York og London: Routledge.

Butler, J., 1997: “Performative Acts and Gender Constitution: An Essay in Phenomenology and Feminist Theory". I (red.) Conboy, K. og Medina, N. et al.: Writing on the Body. Female Embodyment and Feminist Theory. New York: Columbia University Press.

Connell, R., W., 1995: Masculinities. Cambridge: Polity Press.

Danielsen, A., 1999 og Hansen, M. Nordli: Makt i Pierres Bourdieus sosiologi. I (red.) Engelstad, F.: Om makt teori og kritikk, makt og demokratiutredningen, 1998-2003, Oslo: Ad notam Gyldendal.

Edelmann, Lee, 1994: Homographesis: Essays in Gay Literary and Cultural Theory. New York: Routledge.

Jagose, A., 1996: Queer Theory. An introduction. New York University Press.

Kolnar, K., 2003: Det ambisiøse selv. Dr.art. avhandling ved Filosofisk institutt, Historisk-filosofisk fakultet, NTNU Trondheim.

Mühleisen, W., 2002: Kjønn i uorden. Avhandling for Dr. art.-graden, Det historisk-filosofiske fakultet, Universitetet i Oslo.

Slaatta, T., 2003: Den norske medieorden. Posisjoner og privilegier. Makt og demokratiutredningen 1998-2003, Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.


Tabell 1
MEDIERING AV EM OG VM I
NASJONALE AVISER FRA 1998 TOM 2002

KONKURRANSER % AV TOTAL DEKNING
håndball ski fotball
kvinner begge kjønn menn
-----------------------------------------------------------------------------------
EM 1998 (gull)
Dagbladet 40 23 11
VG 31 29 22
Aftenposten 29 32 24

VM 1999 (gull)
Dagbladet 43 18 36
VG 43 16 34
Aftenposten 41 26 26

EM 2000 (nr.6)
Dagbladet 18 20 33

VM 2001 (sølv)
Dagbladet 29 28 26

EM 2002 (sølv)
Dagbladet 33 34 24
----------------------------------------------------------------------------------
Det statistiske grunnlaget for disse tallene er gjort av grunnfagsstudenter som jeg har veiledet i prosjektoppgaver ved idrettsstudiet ved Høgskolen i Telemark i perioden 1998 tom våren 2003. GvdL, juni-03.

Gerd von der Lippe
Dosentkompetanse i idrettssosiologi
Høgskolen i Telemark,
3800 Bø
Gerd.v.d.Lippe@hit.no

FOTNOTER
[1] Jeg skiller ikke her mellom maskulint og mannlig og feminint og kvinnelig. Tilbake til teksten

[2] Bourdieu inkluderer aktørers posisjoner i samfunnet og deres relasjoner til omverdenen på en ganske annen systematisk måte enn denne tentative fortellingen. Tilbake til teksten

[3] Dette må forstås i en historisk kontekst. Se Lippe, von der, G., 2001:Idrett som kulturelle drama. Cappelen:64-69. Tilbake til teksten

[4] Se Dayan, D. og Katz, E., 1994:Media Events, Cambridge et al: Harvard University Press.Jeg nytter følgende kriterier fra denne boka: hegemoniske (s. 8) (her i sentrale aviser), gir publikum spenning (s.19), journalister har i liten grad en kritisk distanse til det som presenteres (s. 19), viktige konkurranser (s. 26), konstruerer helter (s. 27-29), i grenseland mellom dokumentar og fiksjon (s. 29), mer enn bare nyheter (s. 114), ritualer (s. 118), forhåndsomtale om begivenheten (s. 123), bidrar til å skape tilskuer roller og forventninger (s. 134), gjenskaping rekonstruksjon av hegemoniske verdier og helter (s. 147), begivenheten kan bidra til å integrere nasjonen (s. 204) og strukturer fritida (s. 206). Tilbake til teksten

[5] Queer teoretikere opererer ofte med “heterosexual bond" og “compulsory heterosexuality" når tokjønnsmodellen omtales. Se bl.a. Brian Pronger, 1990:The arena of Masculinity. London: GMP Publishers ltd.
Tilbake til teksten