Av Line Nyhagen Predelli

Innlegg på konferansen 'Kjønnsmakt i Norden', Oslo, 12. og 13. juni 2003. Workshopen 'Politisk deltagelse blant urfolk- og minoritetskvinner; begrensninger og muligheter'

Dette innlegget handler om minoritetskvinner, deres organisasjoner og politisk innflytelse. Resultatene fra prosjektet er publisert som en rapport i Maktutredningen (rapport nr. 60). Prosjektet er finansiert av BFD, Maktutredningen og NIBR.

Først skal jeg si litt om bakgrunnen for prosjektet, så litt om valget av informanter, og så skal jeg formidle noen resultater.

Bakgrunnen for prosjektet er egentlig at jeg ble provosert av en bok som kom ut i Maktutredningen i 2001. Boken heter Svekket kvinnemakt? De frivillige organisasjonene og velferdsstaten (2001). Den inneholder ikke et ord om minoritetskvinner, noe jeg så som underlig i lys av at saker som angår minoritetskvinner har stått ganske høyt på den nasjonale politiske dagsorden i de siste par årene. Jeg vil hevde at hvis betydningen av den frivillige sektoren for utviklingen av velferdsstaten skal tas på alvor, må også minoritetskvinners tilstedeværelse i Norge og deres påvirkning på utviklingen av velferdsstaten de siste 25 år inkluderes i analysen. I Norge har vi jo en historisk tradisjon for samarbeid mellom kvinneorganisasjoner og velferdsstaten. Da er det interessant å spørre i hvilken grad samarbeid er et dekkende bilde også for forholdet mellom minoritetskvinner og staten.

Hvis vi velger å se på etniske minoriteter generelt, og ikke på minoritetskvinner spesielt, er det noen studier som peker seg ut i forhold til det å vurdere minoriteters politiske innflytelse. I den danske maktutredningen har Ole Hammer og Inger Bruun et bidrag som analyserer etniske minoriteters innflytelseskanaler. Studien er basert på et omfattende forskningsdesign som inkluderer etniske minoriteters egne organisasjoner, etnisk danske organisasjoner, samt departementer og kommuner. Hammer og Bruun konkluderer at - og jeg siterer - "de etniske minoriteters indflydelse er marginal - både på deres egne vilkår i samfundet og på den almindelige samfundsutvikling". Hammer og Bruun konstaterer altså at innvandrere verken har innflytelse på almene politiske saker eller på saker som berører dem spesielt som gruppe. Men det ser ut til at Hammer og Bruun er mye mer opptatt av minoriteters manglende deltakelse i formelle kanaler for innflytelse enn av deres eventuelle deltakelse i uformelle fora som kan gi innflytelse.

I den norske Maktutredningen gir Jon Rogstad et bidrag til diskusjonen om etniske minoriteters påvirkning på offentlig politikk ved å kort drøfte innvandrerorganisasjoner som kanaler for innflytelse. I et kapittel i boken Sand i maskineriet. Makt og demokrati i det flerkulturelle Norge konkluderer Rogstad med at - og jeg siterer - "[m]ye taler for at innvandrerorganisasjonene har svært begrenset innflytelse". Rogstad oppgir ikke hvor mange organisasjonsrepresentanter han har intervjuet. Dermed er det vanskelig å vurdere holdbarheten i konklusjonen. Politikere og myndighetsrepresentanter som har kontakt med de aktuelle organisasjonene inngår ikke Rogstads studie.

I en evaluering av det statlige Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene, eller KIM, som dere kjenner godt til, kommer også spørsmålet om minoriteters politiske innflytelse opp. Evalueringen ble gjort av NIBR i 2001 på oppdrag av Kommunal- og regionaldepartementet. I KIM er som kjent innvandrerorganisasjoner, partiene på Stortinget og utvalgte departementer representert, og i vår evaluering fremkommer det at det er en relativt stor grad av enighet blant representantene om at utvalget faktisk har innflytelse på offentlig politikk. Evalueringen av KIM viser også til konkrete politiske saker der flere aktører mener at utvalget har påvirket beslutningsprosessen.

Videre har Jørgen Melve (2002) gitt et bidrag til diskusjonen om innvandrerorganisasjonenes politiske innflytelse. I sin studie av Kontaktutvalget mellom innvandrerorganisasjoner og myndigheter i Hordaland og Rådet for innvandrerorganisasjoner i Oslo, finner Melve betydelige lokale variasjoner når det gjelder organisasjonenes muligheter til innflytelse og deres faktiske innflytelse på politikk. Mens medlemmer i Kontaktutvalget i Hordaland mener at de ikke har så store muligheter til innflytelse, mener derimot medlemmer av Rådet i Oslo at mulighetene er relativt gode. I Oslo kan også medlemmene vise til konkrete saker hvor de har hatt innflytelse. Melve fremhever blant annet tilstedeværelsen av en politisk vilje til å inkludere innvandrere i beslutningsprosesser i Oslo som en mulig årsak til det sprikende resultatet i undersøkelsen (ibid.: 96).

Som vi ser spriker resultatene i disse studiene i ulike retninger. Forfatterne har da heller ikke vært spesielt opptatt av minoritetskvinners organisasjoner. Imidlertid gir studiene næring til følgende spørsmål: kan det være slik at organisasjoner som arbeider for å fremme minoritetskvinners interesser eventuelt har større innflytelse enn innvandrerorganisasjoner generelt? Kan det hende at det finnes et spesielt politisk rom for innflytelse fra minoritetskvinners organisasjoner - et rom som har å gjøre med at politikere og statlige myndigheter er spesielt opptatt av problemstillinger knyttet til minoritetskvinner, og dermed har behov for innspill fra og samarbeid med disse organisasjonene?

Nå finnes det i det hele tatt få organisasjoner som er etablert og/eller blir ledet av minoritetskvinner, og som har som målsetting å påvirke utformingen og iverksettingen av offentlig politikk. På denne bakgrunn har jeg valgt et noe bredere fokus, og definerer de organisasjonene som er med i studien som "organisasjoner som arbeider for å fremme minoritetskvinners interesser". Dette gjør det mulig å ta med organisasjoner som kanskje er etablert eller ledes av en etnisk norsk kvinne eller mann, men som har som et formål å fremme minoritetskvinners interesser.

Representanter for følgende organisasjoner er intervjuet: Islamsk Kvinnegruppe Norge, MiRA Ressurssenter for innvandrer- og flyktningekvinner, Oslo Røde Kors Internasjonale Senter (ORKIS), Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF), Afrikan Youth, Krisesentersekretariatet, Somalisk kvinneforening, Ressurssenter for somaliske kvinner, Forening for somaliske kvinner og barn, Human Rights Service, Quo Vadis, Foreningen Fadime og Primærmedisinsk Verksted (PMV).

I tillegg til representanter for disse frivillige organisasjonene som arbeider for å fremme minoritetskvinners interesser, har jeg intervjuet representanter for de syv største politiske partiene på Stortinget, og representanter for departementer og et direktorat som jobber mye med saker knyttet til minoritetskvinner - nemlig Kommunal- og regionaldepartementet, Justisdepartementet, Barne- og familiedepartementet og Utlendingsdirektoratet.

I dette forskningsprosjektet er jeg altså opptatt av å finne ut i hvilken grad minoritetskvinner og organisasjoner som arbeider for å fremme deres interesser har innflytelse på offentlig politikk. For å kunne gi en optimal vurdering av dette spørsmålet, ville det ha vært nødvendig å følge flere politiske beslutningsprosesser over tid. Men det har ikke vært mulig i dette korte prosjektet, og jeg har ikke noen ambisjon om å måle den totale innflytelsen som minoritetskvinner og deres organisasjoner faktisk har. I stedet har jeg funnet det hensiktsmessig å legge vekt på oppfatninger av dette spørsmålet hos ulike aktører. Det er altså snakk om informantenes subjektive oppfatninger av i hvilken grad minoritetskvinner og deres organisasjoner har politisk innflytelse. Jeg har vært nøye med å spørre etter konkrete eksempler på politisk innflytelse.

Når jeg i så stor grad baserer analysen min på hva informantene sier, blir det også viktig med kildekritikk, og å spørre hvorfor informantene svarer slik som de gjør. Det kan være at politikere og myndigheter ønsker å fremstå i positivt lys, og derfor tillegger minoritetskvinner og deres organisasjoner en større rolle enn de egentlig har, mens organisasjonene kanskje vil være interessert i å undervurdere sin rolle fordi de hele tiden vil ønske seg mer innflytelse. På den andre siden kan også organisasjonene komme til å overdrive sin innflytelse fordi de har behov for å rettferdiggjøre sin eksistens.

Nå skal jeg gå over til noen funn, og jeg snakker først litt om organisasjonene, så litt om byråkratene, og deretter om politikerne.

Organisasjonene
Når det gjelder organisasjonene, så har de få muligheter til å utøve formell beslutningsmakt. De sitter i veldig få statlige råd og utvalg. Videre er noen av organisasjonene med i høringsrunder som departementene gjennomfører, og disse kan påvirke gjennom sine uttalelser. Enkelte organisasjoner blir også invitert til spesielle høringer i Stortinget. Men samlet sett fremstår den formelle muligheten til innflytelse som begrenset, samtidig som organisasjonene heller velger å bruke andre kanaler inn til myndigheter og politiske beslutningstakere. Av langt viktigere betydning for organisasjonenes muligheter til påvirkning er formell og uformell kontakt med enkelte statsråder, med politiske partier i Stortinget, komiteer i Stortinget og enkelte stortingsrepresentanter.

Organisasjonene driver i det hele tatt en stor grad av lobbyvirksomhet rettet mot politikere på Stortinget og i regjeringen. De har gjerne direkte kontakt med statsråder og statssekretærer, særlig i Justisdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet og Barne- og familiedepartementet. På sin side tar statsråder og andre politikere også kontakt med organisasjoner og med enkelte minoritetskvinner for å få i stand møter - enten på politikernes arena eller ute i organisasjonene. Noen organisasjoner ønsker seg imidlertid flere direkte henvendelser fra politikere og myndigheter. Men stort sett synes det å være en viss gjensidighet i forhold til det å ta kontakt. Videre er det sånn at den politiske ledelsen i ulike departementer i løpet av de siste to årene særlig har hatt møter med unge kvinner som i liten grad representerer organiserte interesser, og som formidler sine personlige erfaringer relatert til undertrykking og overgrep.

Når det gjelder politisk innflytelse, så er det flere organisasjoner som mener at de faktisk påvirker utformingen av offentlig politikk. Organisasjonene mener selv at politikere og statlige myndigheter er lydhøre, og at de tar opp ideer og forslag som kommer fra organisasjonene. Noen organisasjoner kan også vise til helt konkrete tiltak, som f. eks. en informasjonstelefon om tvangsekteskap. Men organisasjonene er ikke helt sikre på at de har innflytelse. Kanskje har politikerne og myndighetene funnet på tiltakene selv, eller så har andre organisasjoner kommet med liknende forslag. En forklaring på hvorfor organisasjonene er usikre, kan være at offentlig politikk blir utformet av politikere og byråkrater uten at det direkte blir henvist til forslag fra innvandrerorganisasjoner. Politikere og byråkrater gir ikke credit til organisasjonene, og fremstiller politikken som sin egen.

Et saksfelt utmerker seg i forhold til at organisasjonene mener at myndighetene ikke har vært flinke nok til å lytte til de berørte partene - det gjelder kjønnslemlestelse. Dette fører til en kritikk om manglende demokrati og manglende lydhørhet. Fordi innvandrerkvinner bor i et demokrati, har de også forventninger til hvordan det skal fungere, og til å bli inkludert. I utgangspunktet ønsker organisasjonene dialog og samarbeid med myndigheter og politikere. Men organisasjonene opplever sitt forhold til departementer og politikere som konfliktfylt når disse ikke tar organisasjonenes synspunkter til følge. Flere av organisasjonene gir dog den sittende regjering anerkjennelse for dens forsøk på å ha kontakt og få til dialog med organisasjonene. Sånn sett kan vi si at det skapes et politisk rom for innflytelse. En informant hevder for eksempel at "regjeringen har en utadrettet politisk stil, med nær kontakt til verden der ute. Den er uformell i stilen". Flere informanter formidler at aksessen til den øverste politiske ledelsen er god. Aksessen er imidlertid avhengig av at organisasjoner og enkeltpersoner kjenner systemet og hvilke muligheter som finnes. Det er ikke alle som har like god aksess.

Men det blir positivt lagt merke til i organisasjonene når Barne- og familiedepartementet inviterer til dialogmøte og til 8. mars-frokost, og når Kommunal- og regionaldepartementet inviterer minoriteter til nasjonal dialogkonferanse. Det blir satt pris på i organisasjonene. Og Organisasjonsrepresentantene er enige om at konkrete hendelser har vært med på å skape politisk rom for økt deltakelse og innflytelse: det dreier seg om TV program om kjønnslemlestelse, æresdrap på Fadime Sahindal i Sverige og Anooshe Ghulam Norge, og unge kvinner som står frem og forteller om tvangsekteskap. Når det gjelder disse sakene har media vært med på å øve press mot politikerne, og enkelte organisasjoner har bevisst utnyttet denne situasjonen til å fremme politiske krav. En organisasjonsrepresentant som hadde tenkt å legge ned sin organisasjon etter et års hardt arbeid, forteller for eksempel at: "Men så kom Fadime-drapet. Nadia og Jeanette bestemte seg for å stå frem. De gikk knallhardt ut, og de gikk ut med organisasjonens navn". Når jeg spør om det da ble fart i sakene, svarer hun ja, "i den forstand at debatten ble opphetet. Vi utnyttet situasjonen. Det ble et rom for deltakelse på grunn av presset".

Men organisasjonene er også klar over forskjeller i makt. Selv om de har innflytelse, så har de ikke formell beslutningsmakt. Det skal de jo heller ikke ha, og organisasjonene er mer opptatt av å konstatere dette enn av å stille krav om det. Organisasjonene peker på at denne forskjellen i makt gjør at det ikke er snakk om likeverdige partnere i dialog og samarbeid. En organisasjonsrepresentant målbærer dette ved å spørre: "Hvordan skal vi ha samarbeid og dialog når vi ikke står likt? Den ene har makt, den andre ikke. Den ene bestemmer hvem som skal delta, og hvilken form samarbeidet skal ha". Noen organisasjoner er også opptatt av å markere avstand til myndighetene. De ønsker ikke å bli et redskap for staten. En informant sier for eksempel at "i minst mulig grad diner og winer vi med makta. Vi har et klart prinsipielt ståsted: vi sitter på den ene siden av bordet, og makten på den andre [...]. Vi skal være en uavhengig organisasjon".

En foreløpig konklusjon når det gjelder organisasjonene, er at gjennom et nettverk av enkeltpersoner, foreninger og organisasjoner som fremmer minoritetskvinners interesser, som igjen har nettverkskontakter hos myndigheter og politiske partier, har minoritetskvinner en ganske stor grad av uformell makt, og evner faktisk å påvirke innholdet i den offentlige politikken som særskilt berører dem som gruppe. Derimot har ikke organisasjonene innflytelse på "vanlig politikk".

Byråkratene
Byråkratene bekrefter at organisasjonene har innflytelse på utformingen av offentlig politikk. Det vises for eksempel til planarbeidet i departementene, spesielt til handlingsplaner mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og vold. De aktørene som blir invitert til å komme med innspill, får innflytelse, hevder byråkratene. Samtidig er det vanskelig for byråkratene å identifisere konkrete tiltak med spesifikke organisasjoner, men det blir hevdet at organisasjonene definitivt blir lyttet til. Byråkratene bekrefter at de har en del møter og telefonsamtaler med enkeltpersoner og organisasjoner. "Mye er betinget av personlige relasjoner. I den grad de kjenner en, er det lettere å ta kontakt", hevder en informant.

De som har innflytelse i departementene og direktoratet er særlig "de gamle organisasjonene med velkjente frontfigurer", som en informant kaller dem. Det er de samme organisasjonene som går igjen. Byråkratene har høy bevissthet om dette fenomenet. Samtidig er det vanskelig å endre på det: man må forholde seg til dem som er i stand til å stå frem, og en informant sier f.eks. at "vi velger ut ressurspersoner som vi kjenner fra før, og må stole på at de snakker for andre". En annen sier at "det handler om å la seg bli sett. Myndighetene kan ikke vite om alle der ute hvis de ikke melder seg", mens en tredje poengterer at "har du vært i media, er du kjent, og dette kan i seg selv være en døråpner". Nok en informant peker på at departementet har en formell form, og mener at "de som kan spillereglene nok er de som lettest når frem". Samtidig bekrefter byråkratene at det er oppstått et større politisk rom for deltakelse og innflytelse på grunn av den nåværende regjeringens interesse for og kunnskap om feltet.

Byråkratene bekrefter også at media løfter saker opp på den politiske dagsorden, men understreker at departementene ofte har jobbet med saker lenge før de kommer i media. Videre mener byråkratene at det er behov for et mangfold av organisasjoner, først og fremst fordi de ulike organisasjonene når ulike målgrupper. Dette poenget går igjen i intervjuene med politikerne. Samtidig ønsker både byråkrater og politikere seg mindre konkurranse organisasjonene seg i mellom, og mer samarbeid.

Generelt mener byråkratene at det er en utfordring å få til større grad av brukermedvirkning. Dette har i noen grad tvunget seg frem gjennom handlingsplaner som lanserer tiltak for målgrupper. I den forbindelse etterspør byråkratene hvordan man skal få i tale representanter fra mer lukkede minoritetsmiljøer, de som ikke allerede er representert av organisasjoner, og de som kanskje ikke har egne forutsetninger for medvirkning. En informant spør f.eks. om hvordan man kan få tak i "en vanlig pakistansk kvinne". Videre fremhever noen informanter at det kan være et problem at politikere velger å bruke personer som ikke har tillit i miljøene. Det kan skape problemer for departementet i forhold til dialog med andre i målgruppen. Dette dilemmaet er kanskje særlig relevant når det gjelder politikken mot kjønnslemlestelse.

Byråkratene erkjenner at deres rolle først og fremst er å være sekretariat for den politiske ledelse, og at politikerne bestemmer. Men flere byråkrater antyder at politikernes synspunkter og valg av strategier ikke alltid møter forståelse i departementene. I flere departementer synes det f.eks. å være en kritisk holdning til politikernes aktive bruk av enkeltpersoner i utformingen og iverksettingen av politikk. Byråkrater kan også oppleve at faglige uenigheter mellom dem selv og politikere kan medføre svekket tillit hos målgruppen for politiske tiltak. En informant uttaler f.eks. at "det er ikke alltid samsvar mellom hva politikerne gjør og hva embetsverket ønsker. Det slår tilbake på embetsverket og tilliten til det". Jeg vil tro at byråkratenes gjennomslag for sine syn varierer med i hvilken grad departementene er styrt av statsråder med sterke meninger. En informant understreker dette gjennom følgende uttalelse: "Denne våren [2002] har vi fått sterke føringer fra øverste politiske hold på en måte som vi ikke har sett tidligere. Før var det slik at politikerne fikk ting servert fra administrasjonen. Nå er det omvendt. Det skyldes at vi har en statsråd som har kunnskap om feltet og som har sterke meninger om feltet". Disse eksemplene illustrerer en generell spenning mellom politikk og administrasjon, hvor politiske hensyn og faglige vurderinger kan komme i konflikt med hverandre.

Politikerne
Generelt mener politikerne at minoritetskvinner har stor innflytelse på den offentlige politikken, både gjennom organisasjoner og gjennom enkeltpersoner. Når jeg har analysert dataene, kommer som nevnt spørsmålet om kildekritikk opp. En grunn til at politikerne sier at minoritetskvinner har stor innflytelse kan jo være at det er politisk korrekt at de har slik innflytelse, eller at politikernes intensjoner om dette er klare. Men jeg må allikevel ta det de sier som et uttrykk for hvordan de oppfatter virkeligheten. Det kan være betegnende at da jeg la frem foreløpige resultater fra prosjektet på et seminar om likestilling i det flerkulturelle samfunn, hvor et flertall av deltakerne var minoritetskvinner, var det flere i salen som lo da jeg sa at politikerne mener at minoritetskvinner har stor innflytelse. Men politikerne jeg har intervjuet mener altså det. En politiker hevder f.eks. at "Det er så mye fokus på minoritetskvinner at de har utrolig gjennomslag når de kommer med saker". Kravene som blir fremmet anses i stor grad som legitime, spesielt når de kan ses i sammenheng med menneskerettigheter. De fleste representantene for de politiske partiene har kontakt med og er orientert mot flere organisasjoner som fremmer minoritetskvinners interesser. Politikerne peker imidlertid på at det særlig er enkeltkvinner som har hatt innflytelse på tiltak i handlingsplanene mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse.

En politiker som er fra et parti i regjeringsposisjon, formidler at "når minoritetskvinner tar kontakt med oss, kommer de nesten lettere gjennom enn norske kvinner. Den uformelle veien inn er ikke vanskelig her". Hun mener at minoritetskvinner til dels har betydelig innflytelse via mer uformelle kanaler som f. eks. det å ha direkte møter med ministere. Her ser vi et eksempel på at en uformell stil fra politikernes side kan gi rom for deltakelse og innflytelse fra grupper som har kunnskap om hvordan det politiske systemet fungerer. En annen politiker hevder at minoritetskvinners organisasjoner "har spilt en vesentlig rolle som rådgivere og pådrivere for partiene". Når jeg spør om det er riktig at vi ikke snakker om svake aktører her, svarer politikeren at hun tvert i mot oppfatter dem som forholdsvis innflytelsesrike. Hun poengterer også at det er en berettiget innflytelse. Selv om det er vanlig i det norske demokratiet at organisasjoner utøver innflytelse i politikken, mener hun også at minoritetskvinner og deres organisasjoner til dels er mer aktive enn andre lobbyister. At de også har innflytelse, er hun ikke i tvil om: "Hvis ikke organisasjonene hadde vært på banen, ville politikken sett annerledes ut", sier hun.

Politikerne er også til dels kritiske til noe av virksomheten til organisasjonene. Mens en kritikk går ut på manglende samarbeid organisasjonene seg i mellom, går en annen kritikk på at organisasjonene har vært mer opptatt av diskriminering i storsamfunnet enn av diskriminering og undertrykking i egne miljøer. Politikerne formidler videre at det til dels er stor interesse for minoritetskvinners problemer i partiene, og at interessen har økt de seneste årene. Rettighetstenkning, i form av kvinners individuelle rettigheter, og kamp mot kvinneundertrykking i innvandrermiljøer, er de to temaene som står høyest på dagsorden. Flere informanter hevder at partiene før var mer opptatt av anti-diskriminering og rasisme fra storsamfunnet, og antyder at man tidligere ikke turte å ta opp "vanskelige saker" fordi man var redde for å "helle bensin på rasismebålet", som en politiker sier det. Politikerne ser det også som en utfordring å inkludere minoritetskvinner i partiarbeid.

Videre ønsker politikerne seg flere stemmer i debatten. F.eks. ønsker man noen som kan snakke på vegne av eldre innvandrerkvinner, og man ønske at innvandrergutter skal delta mer i debatten. I likhet med byråkratene fremviser politikerne en høy grad av bevissthet om at ulike organisasjoner beskriver virkeligheten på forskjellige måter og anvender ulike metoder i sitt arbeid, og peker på et behov for mangfold. Ulike kvinner må nås med ulike virkemidler, heter det.

Konklusjon
Minoritetskvinner har liten formell innflytelse på utforming og iverksetting av offentlig politikk. Dette skyldes et generelt fravær av minoritetskvinner og deres organisasjoner i fora og posisjoner knyttet til formell beslutningsmakt. Det fremstår dermed som en utfordring å få minoritetskvinner inn i slike fora. Et aktuelt spørsmål er hva som skal være myndighetenes rolle og ansvar når det gjelder å øke minoriteters deltakelse og innflytelse, og hva som skal være minoritetenes eget ansvar. Bl.a. gjennom offentlige støtteordninger til innvandrerorganisasjoner kan politikere være med på å etablere, forme og utvikle partnere for dialog og samarbeid.

På tross av manglende formell innflytelse, vil jeg si at minoritetskvinner til dels har en stor grad av innflytelse på utformingen av politikk. Et eksempel som informanter viser til er at enkeltpersonen Kadra, som tok opp saken om kjønnslemlestelse i et TV-program, hadde avgjørende innflytelse på at det ble laget en handlingsplan på dette feltet. Denne saken illustrerer at media også har en viktig rolle når det gjelder å få saker på dagsorden, og at media fungerer som en presskanal som organisasjoner og enkeltpersoner kan bruke overfor politikere og myndigheter. Eksempelet reiser også et annet spørsmål: om det at det er organisasjoner eller enkeltpersoner som har innflytelse, spiller noen rolle for politikkens legitimitet. Får det betydning for oppslutningen om politiske tiltak dersom det er en organisasjon med tusen medlemmer som har innflytelse, eller om det er to personer som er opptatt av en enkelt problemstilling som har innflytelse? I dette spørsmålet er informantene uenige: mens noen mener det er viktig med innflytelse fra både organisasjoner og enkeltpersoner, mener andre at organisasjonene i kraft av å representere flere har større legitimitet og dermed bør få mer gjennomslag i politikken enn enkeltpersoner.

I forlengelsen av dette er også følgende spørsmål interessant: bør staten stille krav om internt organisasjonsdemokrati som en forutsetning for deltakelse og innflytelse? Graden av internt demokrati har jo betydning for i hvilken grad organisasjonene kan utgjør en skole i demokrati for sine medlemmer og brukere. Hvorvidt et slikt krav vil oppleves som rettferdig, er en annen sak. Når den generelle organisasjonsutviklingen i Norge går i retning av en svekkelse av medlemsorganisasjoner og en styrking av profesjonelle og sentraliserte organisasjoner, vil det kanskje være uheldig å stille særegne krav til innvandrerorganisasjoner.

Når kontakten mellom organisasjoner, myndigheter og politikere er såpass saksorientert som i dette feltet, og når kontakten i stor grad er betinget av politikernes vilje til å inkludere minoritetskvinners organisasjoner, så blir det også en utfordring å skape mer varige former for dialog og samarbeid. Hva om politikernes velvilje stopper opp, eller politikerne må prioritere andre saker? Dette er en utfordring ikke bare for politikere, men også for minoritetskvinner. Sterkere og bredere egenorganisering kombinert med deltakelse i etablerte politiske partier og andre "norske" organisasjoner kan kanskje være med på å bidra til at kontakten vedvarer.

Både enkeltpersoner og organisasjoner har en god del innflytelse gjennom lobbyisme og medvirkningsformer som møter og konferanser arrangert av Storting, departementer og politiske partier. Folk kjenner hverandre, og tar kontakt fra sak til sak. Vi kan si at de utgjør et nettverk av aktører som påvirker hverandre gjennom samarbeid og dialog. Graden av formell og uformell kontakt varierer, men kontakten er mellom parter hvor bare en av dem har formell beslutningsmakt. Når det meste skjer gjennom mer eller mindre uformelle nettverk, kan det være viktig å skape flere felles arenaer hvor minoritetskvinner, byråkrater og politikere kan møtes. Samtidig er det viktig å reflektere over hvem som bestemmer adgangen til nettverket, hvem som faktisk deltar, og hvem som står utenfor.

Line Nyhagen Predelli
Forsker
NIBR (Norsk institutt for by- og regionforskning)
P.O. Box 44, Blindern
0313 Oslo
line.n.predelli@nibr.no

Line Nyhagen Predelli, Ph.D.
Researcher
Centre for Research in Social Policy
Loughborough University
Leicestershire LE11 3TU
UK
l.n.predelli@lboro.ac.uk