Av Helene Aarseth

Sluttord på konferansen "Kjønnsmakt i Norden", Oslo, 13. juni 2003

Jeg vil begynne med å takke for to spennende konferansedager om kjønnsmakt i ulike utforminger. Jeg syns det har vært ganske mye trøkk her, og jeg lurer på om det er flere enn meg som opplever at det har vært overraskende energigivende å fokusere på dette temaet.

Jeg er bedt om å holde et sluttord der jeg som ung - og som mannsforsker - ser framover og peker på noen utfordringer jeg ser i forskning på kjønn og makt. Det er jo en ganske stor bestilling. Jeg må selvsagt nøye meg med å trekke fram noe - ut fra de inntrykkene jeg sitter igjen med etter innleggene og diskusjonene disse to dagene.

For det første vil jeg argumentere for at det i dag ser ut til å være en utfordring for kjønnsforskningen å holde kontakten med et politisk endringsprosjekt.

For det andre vil jeg argumentere for et behov for å finne fram og videreutvikle analyser av de store maktstrukturene.

- Mulig det høres ut som jeg nå ser mer bakover enn framover, men jeg tror ikke nødvendigvis det behøver å bli det samme.

Den tredje og siste utfordringen jeg vil trekke fram, handler om behovet for mer reelle møter mellom forståelser av makt utviklet innenfor en feministisk kvinne- og kjønnsforskning og en potensiell nyansering og kritikk av denne maktforståelsen innenfor maskulinitets-, queer, og etnisitetsstudier.

Politisk endringsprosjekt
Den første utfordringen jeg vil trekke fram handler altså om å utvikle noen nye tilknytninger til et politisk endringsprosjekt, - de visjonære visjonene, som Cathrine Holst også var inne på i sitt innlegg i går. Det er en ganske lang vei fra en forståelse av at gruppen menn er overordnet og gruppen kvinner underordnet i alle sammenhenger og til mye av dagens poststrukturalistiske analyser av flytende identiteter og subjektposisjoner. Begge tilnærminger har sine fortellinger eller visjoner om endring, og jeg skal ikke gå inn i en diskusjon av hvor det politiske endringspotensialet er størst.

Det jeg imidlertid lurer på, er om det kan være behov for noen mer reelle møter mellom disse posisjonene i dagens kjønnsforskningslandskap? Drude Dalerup fortalte i går at hennes svenske studenter tok utgangspunkt i en programerklæring om den strukturelle kjønnsmaktsordningen før de gikk over til diskursanalyser. Jeg vet ikke om dette åpner for gode møter. Jeg mener heller det kan være en mulighet for disse to posisjonene i dag tenderer mot å etablere et slags merkelig gjensidighetsforhold der de lever side om side, og vegeterer på hverandre. Man kan trekke på den strukturelle kjønnsmakten når det er behov for det, og på identitetskonstruksjoner og nye mulighetsrom der det er behov for det, samtidig som disse tilnærmingene teoretisk forblir uberørt av hverandre. Det skjer ingen gjensidig læring eller dialog, som Cathrine Holst også etterlyste i går, ingen gjensidig bevegelse og overskridelse mellom svært ulike forståelser av hva kjønnsmakt handler om. I stedet har jeg et inntrykk av at jo mer flytende og flertydig kjønnet blir, jo lettere kan det være å falle tilbake på en relativt dogmatisk og entydig kjønnsmaktsforståelse når man skal forklare bredere strukturelle trekk.

Dette handler ikke bare om å utvikle våre teoretiske forståelser av kjønnsmakten, det handler også om hvordan vi kan kommunisere våre forståelser slik at de har mulighet for å få gjennomslag - og forhåpentligvis kunne bidra til noen bredere sosiale endringsprosesser. Det handler om å åpne opp noen nye rom eller rammer for forståelse, som ikke faller inn i de litt trange alternativene "menn er overordnet kvinner", eller "likestillingen er kommet for langt", jf. eksemplene i Drude Dahlerups innlegg i går.

De "gamle" kampsakene, som kanskje er stadig like aktuelle, men mindre teoretisk tiltrekkende på mange av dagens unge kjønnsforskere, har den fordel at budskapet er enkelt: Det handler om lik fordeling av arbeid, ressurser og representasjon i økonomi og politikk. Man kan nærmest telle seg til når det er framgang og når det er tilbakegang, og kanskje er det mest stillstand, slik vi hører om i Hege Skjeies innlegg i dag tidlig.

Og kanskje har det vist seg - dette er litt avhengig av øynene som ser - at dette budskapet har liten appell til de som sitter med makta, og som altså ut fra denne forståelsen skal gi fra seg et gode. Det er vanskelig å motivere folk for å ta en større del av byrdene, som for eksempel har vært tilfelle når det gjelder å få menn til å ta en større del av det ubetalte arbeidet i hjemmet. Dermed blir det også vanskelig å skape reell endring.

På den andre siden har vi dag også studier som fokuserer på hvordan menn konstruerer nye identiteter og nye maskulinitetsutforminger innenfor familien. I disse analysene blir det tydelig at menns manglende deltakelse i omsorgsarbeid i familien ikke bare handler om utbytting av kvinners gratisarbeid, men også om disiplinering til lønnsarbeid og om tap av evne til omsorg for seg selv og andre. Det handler om at kjønn også virker begrensende for menn. Men disse nye innsiktene blir, slik jeg oppfatter det, i påfallende liten grad relatert til potensielle overskridelser av kjønnsmaktordningen. Her holder man fortsatt på troen på at menn pr. definisjon ønsker å beholde sine privilegier.

Det er som om det mangler noen veier mellom disse ulike teoretiske forståelsene, noen mekanismer eller prosesser som knytter sammen de konstruktivistiske endringsbeskrivelsene med fortellingene om en dypereliggende strukturell mannsdominans.

Maktens virkningsfelt
I løpet av disse to dagene har vi diskutert kjønnsmakt innenfor et bredt spekter av virkemåter og virkeområder. Men det er et paradoks, etter min mening, at denne konferansen spesielt - og kjønnsmaktanalyser mer generelt - i dag sjelden knyttes til analyser av økonomiske strukturer. Som om marked og kapital ikke lenger er virksomme logikker og organiserende prinsipper i vårt postindustrielle samfunn. Dette strider i så fall mot min virkelighetsoppfatning.

For meg ser det ut som om markedstenkning og markedsrelasjoner i dag trenger seg inn på og underlegger seg stadig flere livsområder. Dette har åpenbare følger for kjønnsmakt. Personlig vil jeg gå så langt som til å si at dette er en viktig utøvelse av kjønnsmakt.

I forlengelsen av dette mener jeg det også er et paradoks at det fokuseres mye på hvordan makten virker innenfor ulike offentlige arenaer, mens vi sjeldnere får analyser av de maktstrukturene som virker i grensene mellom det offentlige og det private. Felles for de fleste innleggene og diskusjonene på denne konferansen er at de i hovedsak har fokusert på kjønnsmakt innenfor det som i vår kultur defineres som offentlige arenaer. Det slo meg at jeg som mannsforsker er mer vant til å diskutere forhold innenfor den såkalte "private sfære", hjemmet, fedres forhold til sine barn, partner eller andre nære relasjoner. (Jeg mener ikke nødvendigvis dette er noe bedre.)

Jeg savner analyser av kjønnsmakt knyttet til skillene mellom det offentlige og det private; i form av kjønnsarbeidsdeling, og i form av kulturelle konstruksjoner av noe som samfunnsmessig og noe som privat. 80-tallets marxistisk inspirerte analyser av patriarkat og kjønnsmakt er i dag stemplet som håpløst gammelmodige, materialistiske og mangelfulle i forhold til den nye vektleggingen av den betydning kulturelle konstruksjoner har. Men ligger det ikke nettopp noen spennende muligheter i grensefeltet mellom våre analyser av disse kulturelle konstruksjonene og den økonomiske logikkens virkemåte? Hvordan endres og reproduseres kjønnsmakten når arbeidslivet i større grad betrakter kunnskap, menneskelige ressurser og mellommenneskelige relasjoner som sin viktigste produksjonsfaktor? Hvordan påvirkes velferdsstatens ivaretakelse av omsorg av at relasjonen mellom stat og innbygger i økende grad utformes som et kundeforhold?

Møter med queer- etnisitets- og maskulinitetsstudier
Det siste jeg vil trekke fram, er noen utfordringer i kvinne- og kjønnsforskningens møte med perspektivene som utvikles innenfor queer og maskulinitetsstudier. På den ene side inngår selvsagt disse "nye" perspektivene som en del av kjønnsforskningen. Yvonne Hirdmann advarte mot en ny form for segregering her. Men jeg mener en sammensmelting mellom disse posisjonene i noen sammenhenger kan være mer tilsynelatende enn reell. Og jeg vil stille et spørsmål om ikke noe står i fare for å gå tapt dersom maskulinitetsstudier, queerstudier og etablerte feministiske forskningstradisjoner uten videre smeltes sammen i politisk nøytrale "gender" perspektiver?

Det jeg mener kan falle bort, er knyttet til muligheter for en nyansering og utvidelse i våre forståelser av relasjoner mellom over- og underordnet, offer og overgriper eller hegemonisk og marginal, uten at man mister et begrep om dominans og undertrykking.

For å holde meg til maskulinitetsstudier, som er mitt felt: Utfordringen slik jeg ser det er her både å forstå mannlig subjektivitet som sosialt og historisk konstruert og å gå inn i analyser av maskulinitet som kroppsliggjøring av strukturell mannsdominans.

For tjue år siden var menns vold mot kvinner framhevet innenfor den radikale feminismen som ett særlig åpenbart uttrykk for kjønnsmakt, som selve manifestasjonen av patriarkalske strukturer. Innenfor mannforskningen er det utviklet forståelser der menns vold mot kvinner i hjemmet ikke bare er en refleks av deres patriarkalske maktposisjon, men kanskje heller en opplevelse av diskrepansen mellom en tilskrevet maktposisjon og egne subjektive opplevelser av avmakt og mangel på kontroll. På denne måten åpnes det for mer komplekse maktforståelser, der makten blir mer sammensatt og motsigelsesfull, Slik mener jeg maskulinitetsforskningen kan bidra med å gå inn bak de tilsynelatende uttrykkene for strukturell kjønnsmakt, inn i et subjektivt rom der den absolutte makten, som f.eks. menns vold, blir mer kompleks og sammensatt uten at den av den grunn nøytraliseres eller relativiseres.

Denne muligheten for å nyansere litt endimensjonale og dikotomiske oppfatninger av dominans og underordning, hegemonisk og marginal, mener jeg som sagt ligger som et potensial i mannsforskningen, uten dermed å si at dette potensialet alltid realiseres. Tvert i mot mener jeg vel å se en tendens til at mye av den nye mannsforskningen ender opp i noe av den samme dikotomiseringen av makten som kvinne- og kjønnsforskningen kunne bli beskyldt for. Ofte skjer dette ved at det etableres nye skillelinjer mellom marginale og hegemoniske maskuliniteter, med et implisitt budskap om at motstandskraften ligger i det alternative eller marginale identitetene. Denne "hyllest" til det alternative og marginale, som for eksempel homofile, etnisk svarte eller pro-feministiske maskulinitetsutforminger kan for det første ende opp med en litt forenklet og forflatet fokus på skyld og ansvar. På et mer grunnleggende plan kan slike nye skillelinjer handle om et forsøk på å unnslippe selve det "den normative". Jeg lurer på om det er noe her, som om makten går i oppløsning når man prøver å gå inn i den. Man vegrer seg rett og slett mot å gå inn i maktas indre gemakker, å gripe bærere eller agenter for de maskuline maktstrukturene, enten det er i form av en mannlig toppleder med filippinsk praktikant og polsk vaskehjelp, eller det er i form av en kvinnelig tilsvarende. Jeg savner innenfra-analyser av disse kroppsliggjorte kjønnsmaktagentene, analyser av motsigelser i det normative; enten det er i form av hegemoniske maskuliniteter eller heteroseksuelle relasjoner, av sprekkene i makten og dermed også endringspotensialene. Jeg tror utfordringen her er å få til flere møter og gjerne også sammenstøt mellom maskulinitets- og queerstudier og den etablerte kvinne- og kjønnsforskningen. Kanskje det ligger noen spennende muligheter i dialogen mellom disse perspektivene.

Hvis jeg skal oppsummere veldig kort er det jeg savner og ser som utfordringer i kjønnsforskningens tilnærming til kjønnsmakt å få til flere reelle møter: mellom de teoretiske analysene og et politisk endringsprosjekt, mellom de konstruktivistiske perspektivene og analysene av de overgripende maktstrukturene, og mellom ulike ståsteder, stemmer og posisjoner.

Helene Aarseth
Stipendiat
Senter for kvinne- og kjønnsforskning
Universitetet i Oslo
helene.aarseth@skk.uio.no