Av May-Len Skilbrei

Innlegg på konferansen 'Kjønnsmakt i Norden', Oslo, 12. og 13. juni 2003. Workshopen 'Likestilling i arbeidslivet - realitet eller utopi?'

Bakgrunn
Tidligere i år fullførte jeg doktorgradsavhandlingen min med tittelen "Dette er jo bare en husmorjobb" Ufaglærte kvinner i arbeidslivet. Denne er blant annet basert på feltarbeid blant etnisk norske kvinner som jobber i private renholdsbedrifter, altså gjør de rent på andre yrkesgruppers arbeidsplasser uten at de selv er ansatt der. Undersøkelsen er utført i Oslo-området og intervjuene er gjort med kvinner som har hatt jobben lenge allerede og som ikke er på vei ut av den. Jeg har deltatt i renholdsjobben på flere forskjellige typer arbeidsplasser til og fra i løpet av ett og et halvt år. På arbeidsplassene har jeg gjennomgått vanlig opplæring og jeg har i tillegg til intervjuer med etnisk norske kvinner, møtt og snakket med deres kolleger, kunder og sjefer.

Det er mindre vanlig enn før å være ufaglært, og det betyr at hva det betyr å være ufaglærte endrer seg. Det norske samfunnet setter utdanning høyt, og forsterkning av idealet om utdanning påvirker hvordan det er å ha ufaglærte jobber og hvordan ufaglærte bransjer utvikler seg. I den norske kvinneforskningen har vi sett et fokus på kvinner som jobber i det offentlige. På grunn av at konkurranseutsetting særlig rammer jobbene på bunnen av det offentlige yrkeshierarkiet, blir det flere og flere ufaglærte som jobber i den private sektor, mens færre blir å finne i den offentlige. Det er derfor viktig at kvinneforskningen også tar for seg utviklingen i den private sektoren.

Utgangspunktet for undersøkelsen var en interesse for å få vite mer om hvordan ufaglærte kvinner opplever sin situasjon og sine muligheter i et samfunn som verdsetter formell kompetanse så høyt som det norske gjør. Teoretisk har jeg vært opptatt av hvordan klasse og kjønn som rammer og erfaringer virker sammen i kvinnenes liv, og hvilke konsekvenser det har for relasjonen mellom arbeid og familie. Bakgrunnen for avhandlingens tittel, "Dette er jo bare en husmorjobb" er at begrepet husmorjobb fanger opp det jobben er for noen av informantene, det er hvordan kvinnene mener andre ser på dem, og det blir presentert som en forklaring på jobbens lave status og lønn.

Bort fra kvinneligheten
Noen av funnene mine handlet om at renholdsbransjen gjennomgår noen moderniseringsprosesser som blant annet går på en profesjonalisering av yrket. Jeg hevder også at implisitt og eksplisitt i disse endringene ligger det forsøk på å avkjønne renholdsyrket, så å si fjerne konnotasjonene mellom renholdsyrket og kvinner, kvinnelighet og kvinnevennlighet. Jeg får ikke redegjort for hele det argumentet her, men vil nevne at jeg har skrevet en artikkel om nettopp dette i en av Makt- og demokratiutredningens antologier.

I tillegg til at moderniseringsprosessene er blitt igangsatt som forsøk på å heve renholdsyrkets status og bedre renholderes arbeidsforhold, har de kommet fordi man mener at renholdsjobben har forandret seg slik at gammeldags husmorkompetanse ikke lenger holder for å utføre jobben godt. Renhold har tradisjonelt sysselsatt kvinner med husarbeidserfaring, så innføringen av fagbrev i renhold og fokus på at riktig kompetanse for renholdere er en teknisk og boklig én, er et stort skritt.

Dette har møtt sterk motstand. Ikke bare fra kvinner som får sin erfaringsbaserte kompetanse underminert, men også fra kunder som har forventninger til renholdere som er knyttet til forestillinger om husmoren. Det eksisterer fortsatt idealer om renhold som knytter det til kvinner og kvinnelighet. Mange kvinnelige renholdere selv mener at det er et tett og naturlig bånd mellom kvinner og renhold.

Et viktig argument i moderniseringen og profesjonaliseringen av renholdsyrket er at profesjonelt renhold ikke har noe med husarbeid og kvinnerollen å gjøre. Dette er en pussig påstand når man går inn og ser på hva som inngår i hverdagen til en renholder: dovask, søppeltømming, støvtørking og gulvvask. Moderniseringen og profesjonaliseringen framstår ofte som rent retorisk, man snakker om jobben på nye måter. Dette betyr ofte at man snakker om jobben på én måte, selv om man mener noe annet. Forrige uke var jeg på et seminar hvor 90-100 etnisk norske kvinnelige renholdere deltok. Kvinnene ble fryktelig provoserte når jeg påsto at båndet mellom renhold og kvinnelighet fortsatt er sterkt. Likevel sa de selv senere at renhold er et omsorgsyrke og at erfaring med å holde rent er viktigere enn formell kompetanse.

Egentlig kan man si at renholdsjobben er en jobb man kan snakke om og gjøre på to forskjellige måter: enten kan den snakkes om og utføres "husmoraktig" eller "profesjonelt". Dette flyter selvfølgelig fullstendig over i hverandre, men det holdes fram som en dikotomi av renholdere og renholdsledere. Når den profesjonelle varianten framstår som den korrekte med moderniseringsforsøkene, handler dette om at dette er en renholder og en måte å gjøre rent på som ikke assosieres med kvinner og husmorkompetanse. I et slikt perspektiv blir menn bedre egnede arbeidstakere enn kvinner fordi de ikke er like bundet opp i husmormentaliteten.

Relasjonen mellom disse "leirene" forstås ofte som brytningen mellom det fortidige og det nåtidige. Forestillingen om hvordan det var går på at den tradisjonelle renholderen er en voksen, etnisk norsk kvinne med husmorerfaring, hun er det ufaglærte vaskekjerringa. Forestillinger om nåtiden handler om at renholdere har et stort spekter av livserfaringer, yrket er moderne, profesjonelt, flerkulturelt, ukjønnet og helst faglært. Begge forestillingene og realitetene lever side om side, og jeg mener dette er mer komplisert enn at det er snakk om et generasjonsskifte, selv om det ofte framstilles som det av dem som ønsker seg endring,

Kvinnene i min undersøkelse mener at de som kvinner har spesielle kvalifikasjoner, og at dette gjør dem spesielt godt egnet til å ha renhold som jobb. Dette handler ikke bare om at de har mer trening i husarbeid enn menn, det handler også om en innstilling og et håndlag i tråd med husmoridealer. De forstår ikke husmoren som en hvilken som helst kvinne som har hovedansvaret hjemme. De knytter henne om mot norsk historie og husmorens glansdager på 1950-tallet. Til tross for bestrebelser for å fjerne båndet mellom renhold som yrke og kvinner og kvinnelighet, mener jeg at bildet av husmoren og den tett forbundne vaskekjerringa eller vaskekonen fortsatt betyr at den perfekte renholder for mange er en kvinne. Og ikke bare det; hun er en hvit kvinne. Det er ikke bare kjønn som gjør båndet mellom kvinner som dem jeg intervjuet og renholdet så sterkt. Det er heller ikke hvilke som helst kvinner vi ser for oss som husmødre på en positiv, eller i hvert fall gjenkjennelig måte. Det handler også om etnisitet eller rase. En marokkansk kvinne som er hjemme på heltid framstår ikke som en som har valgt seg husmorlivet. I stedet kan man se på det som et problem, som enten skyldes at hun blir diskriminert på arbeidsmarkedet og at hun derfor må være hjemme, at mannen ikke ønsker det, eller at hun ikke kan gjøre en jobb.

Renhold er i høyeste grad fortsatt et kvinneyrke. I 2000 var 61.000 av 66.000 renholdere kvinner. Det ser ut til å ha vært liten variasjon i kvinneandelen i yrket opp gjennom årene, men vi ser store lokale variasjoner som henger sammen med arbeidsmarkedet og demografi. I de store byene er nok mannsandelen mye større enn på landsbasis. Dette skyldes først og fremst tilgjengeligheten på arbeidstakere fra etniske minoriteter. For når menn kommer inn i renholdsbransjen, snakker vi ikke om hvilke menn som helst. Vi snakker om menn fra etniske minoriteter. Eller som Annie sa da jeg spurte henne om hun jobbet sammen med noen menn: "Ja, vi er veldig internasjonale her".

Kjønn, etnisitet og kompetanse
Underveis i undersøkelsen kom andre spørsmål enn de jeg hadde tenkt på forhånd til, og én av dem var betydningen av etnisitet og noe som oppleves som rase. Analysen av båndet mellom kompetanse, kjønn, etnisitet og rase er ikke én jeg er ferdig med, og det jeg legger fram her er en begynnende analyse av hvilke konsekvenser inntreden av menn med minoritetsbakgrunn har for utviklingen av renholdsyrket, og hva som skjer med kjønn når etnisitet og rase trekkes inn. Når jeg bruker ordet rase er ikke det som en biologisk kategori, men et forsøk på å fange det at hudfarge har betydning i folks liv og forestillinger vi har om andre.

Tittelen på innlegget mitt er "Kan svarte menn vaske? Kontroverser rundt kompetanse i profesjonelt renhold". Dette er et spørsmål som ligger implisitt i en del diskusjonene om utviklingen og yrket og bransjen, som jeg beskrev i stad. Jeg var i utgangspunktet ikke så opptatt av etnisitet, men informantene brakte spørsmål om forholdet mellom arbeidet og kultur og rase inn veldig raskt. Det skjedde på en av de første renholdsarbeidsplassene jeg besøkte der jeg fikk vite at menn med minoritetsbakgrunn ikke er eller kan forventes å være like flinke til å se møkk og gjøre noe med den som etnisk norske kvinner. Dette handlet både om kjønn og om etnisitet/rase. Argumentasjonen om kjønn var dobbel fordi ble sagt at menn ikke har et like naturlig forhold til oppgavene på renholdsarbeidsplasser som kvinner både fordi de to kjønnene er forskjellig utstyrt fra fødselen av og fordi kvinner og menn har ulik erfaring med slikt arbeid.

Hva sier informantene om hvorfor svarte menn ikke kan vaske? De viser til at de som menn mangler det håndlaget og skjønnet som kvinner har. Som muslimske og eller pakistanske/tyrkiske/somaliske menn mangler de respekt for kvinnelige oppgaver som renhold. Samtidig viser de til mindre håndgripelige sider av dette som handler om kultur og sivilisasjonsgrad i kvinnenes øyne. Afrikanere, særlig fra sub-Sahara Afrika, forstås som noen som lever i jordhytter uten tilgang til kunnskap om hygiene og moderne hjelpemidler og maskiner. Dette argumentet er vanskelig å skille fra en påstand om "rasede" egenskaper. Og kvinnene sa noen riktig stygge ting om afrikaneres muligheter til å utføre lønnsarbeid generelt. Og når man ser at somaliske innvandrere sliter mye på det norske arbeidsmarkedet og samfunnet, er et ikke vanskelig å trekke konklusjonen om at flere enn informantene i min undersøkelse setter et skille mellom afrikanske og asiatiske innvandrere.

Argumentasjonen rundt etnisk bakgrunn eller rase lignet, men der ble ikke det første elementet vektlagt med samme selvfølgelighet. Mennesker med minoritetsbakgrunn er ikke like flinke til å se møkk og å gjøre noe med den som etniske nordmenn. Dette skyldes først og fremst at de ikke er vant til de samme standardene og metodene som etniske nordmenn, men under argumentasjonen lå det også at dette ble knyttet til at egenskaper følger noe som forstås som raser gjennom forestillinger om sivilisasjonsgrad.

Å legge vekt på at menn med minoritetsbakgrunn ikke kan gjøre rent, er selvfølgelig en beleilig påstand for kvinnene, og dette er heller ikke en påstand som springer ut av det blå. Til tross for avkjønningen av jobben, tror jeg mange ledere innerst inne fortsatt mener at norske hvite kvinner - vaskekjerringer - er de beste renholderne. Selv ledere jeg intervjuet som har vært aktive i forsøkene på å forandre renholdsbransjen, sa senere ting som at de tross alt var noe med kvinner og renhold, eller at disse negerne tross alt ikke er helt som oss. Det er ikke uvanlig at kundene spør etter hvite eller norske kvinner når de skal knytte til seg en renholdsbedrift. Jeg mener at holdningene kvinnene viser har grobunn i møte med kundene nettopp fordi det stemmer overens også med andres forestillinger om renhet, kjønn, etnisitet og rase. Etnisitet blir et nærliggende område å finne både verdighet og respekt på for kvinnene. Mye annet ved dem er feil sett i manges øyne, men de skårer faktisk poenger på å være norske og hvite.

Fra kvinnenes ståsted
Renholdsbransjen er blant de mest flerkulturelle delene av arbeidsmarkedet, og arbeidstakere fra etniske minoriteter har lenge vært en del av bransjen. Kvinnene fortalte raskt om sine erfaringer fra flerkulturelle arbeidsplasser, og det ble tydelig at deres egen kvinnelighet, hvithet og norskhet ble en omsettelig valuta på arbeidsplasser hvor utbyttbarhet ellers er et viktig kjennetegn. Som ufaglært arbeidskraft har de nemlig få kort på hånden i møte med ledelsens krav, og siden renholdsbransjen de siste tiårene har gjennomgått endringer som blant annet har hatt konsekvenser for arbeidsmengden, er det ikke vanskelig å forstå at kvinnene griper til det de har av argumenter for at akkurat de skal være viktige for bedriften. I de private renholdsbedriftene er arbeidspresset hardt til tider, og mange går uten kontrakt eller med usikre arbeidsbetingelser.

I denne sammenhengen er jeg likevel ikke så opptatt av kvinnenes grunner til å vektlegge som de gjør, annet enn som et utgangspunkt for å konstatere at de belønnes for det. Både i min og andres forskning fortelles det at oppdragsgivere i renholdsbransjen ønsker seg etnisk norske kvinner som renholdere, og siden konkurransen mellom renholdsbedriftene er sterk, har disse få andre muligheter enn å adlyde. Hvis den perfekte renholder fortsatt er en husmor, hvordan kan bransjen håndtere innslaget av menn med minoritetsbakgrunn?

Kan så svarte menn vaske? Hva det vil si å gjøre renholdsjobben på riktig måte, kan som sagt både være husmormentaliteten og profesjonaliteten, vaskekjerringa og renholdsoperatøren. Hvis den perfekte renholder er en som gjennom husarbeid yter omsorg og som gjør jobben sin basert på intuitive kvinnelige verdier, kan ikke svarte menn vaske like godt som hvite kvinner. Hvis den perfekte renholder derimot utfører jobben med profesjonalitet og boklærdom, ja, da er det klart at svarte menn har like gode forutsetninger i jobben som hvite kvinner. Poenget her er at det er viktig å ta tak i at hva som skal inngå i renholdsjobben og hvem som kan utføre den er sosialt konstruert. Renhold er ikke en absolutt størrelse selv om man i disse dager måler teknisk renhet. Yrket har mange symbolske bånd man overser hvis man tror at det kundene mener de kjøper kan måles gjennom instrumenter.

Hvis svarte menn ikke kan vaske, hvorfor likevel jobbe for å få dem inn i yrket?
En tilleggsbetraktning er at arbeidsgivere likevel kan ha gode grunner for å ville bytte ut etnisk norske kvinner med menn fra etniske minoriteter selv om kundene eventuelt ikke ønsker det. Selv om kvinnelige renholdere ofte hevder at kvinner er flinkere til å se møkk og å gjøre noe med den, så er det mange av kvinnene, ledere i renholdsbedrifter og representanter for arbeidsgiverorganisasjonen og arbeidstakerorganisasjonene som ønsker seg flere menn inn i jobben. Mannsandelen i yrket er viktig i diskusjoner om yrkets status og lønn innad i bransjen. Som mange steder ellers, regner man med at status og lønn går opp når menn kommer inn. Et viktig spørsmål er derfor om menns status og høyere lønn generelt smitter når mennene det er snakk om er svarte menn fra etniske minoriteter. Det blir for eksempel hevdet at menn med minoritetsbakgrunn finner seg i situasjoner norske arbeidstakere ikke ville funnet seg i. Og ledere bekrefter for så vidt inntrykket av at arbeidsgivere kan oppføre seg annerledes mot arbeidstakere med minoritetsbakgrunn enn etniske nordmenn. Det er ikke vanskelig å tenke seg at arbeidstakere fra etniske minoriteter er mer utsatt på arbeidsmarkedet, vi vet for eksempel at arbeidsledigheten er større hos denne gruppen enn hos etniske nordmenn, og at dette kan være en grunn til at de må finne seg i mer.

Kvinnene jeg intervjuet mente å se en slik forskjell mellom deres egen gruppe og andre i hvordan de blir behandlet. Bransjen sliter med store rekrutteringsproblemer, og arbeidsgiverne snakker ofte om arbeidsinnvandring som en måte å løse dette på. Å bruke arbeidsinnvandring kan bli et maktmiddel overfor de ansatte - et ris bak speilet. Jeg deler Ottar Brox’ bekymring over dette, at man i stedet for å løse de problemene som gjør at det er vanskelig å få folk som er villige til å gjøre jobben, importerer mennesker som antakeligvis vil stille andre krav.

Avslutning
Utviklingen i renholdsyrket gjør det synlig at kjønn og etnisitet betyr ulike ting i ulike settinger. Menn har ikke alltid makt og prestisje, og det finnes kontekster der kvinner har en form for hegemonisk makt. Nå kan man jo innvende at det ikke er sikkert det er et gode for kvinnene å ha hegemonisk makt over renhet, særlig ikke når de ikke er med på å fastsette hvordan man skal belønne de som holder det rent. Høyt sykefravær og avgang til uføretrygd for kvinnelige renholdere kan handle om dette. Men det er klart at kvinneligheten i kombinasjon med hvithet og norskhet gir etnisk norske kvinnelige renholdere makt og status i hverdagen, og det blir et fristende kort å spille for kvinnene i møte med ledere, kolleger og konkurrenter som ikke er "hvite" eller "norske".

May-Len Skilbrei
Institutt for kriminologi og rettssosiologi
Universitetet i Oslo
Pb 6706 St. Olavs plass
0130 Oslo
m.l.skilbrei@jus.uio.no