Arbeid i endring – kjønn i spenning: Noen perspektiver på maskuliniteter, femininiteter og fiskerliv
Utgangpunktet for denne artikkelen er de omfattende endringene som har foregått i det lønna og ulønna arbeidet i både store og små fiskevær i Finnmark. Samtidig har en også sett nedgang i Finnmarkskystens folketall.
Av Siri Gerrard

Innlegg på konferansen 'Kjønnsmakt i Norden', Oslo, 12. og 13. juni 2003. Workshopen 'Likestilling i arbeidslivet - realitet eller utopi?'

Innledning
De lett registrerbare endringene finner vi i husholdene som har færre medlemmer enn tidligere. Flere hus står tomme store deler av året, flere hus befolkes av menn og kvinner som bor alene. Endringene i arbeidslivet har ført til at arbeidsplassene i fiske og fiskeindustri er mer enn halvert sammenlignet med situasjonen for 20-30 år tilbake , mens arbeidsplassene i offentlig sektor, særlig på 1970- og 1980-tallet har også kommet kvinnene til gode. Flere og flere, også kvinner, har høyere utdanning, noe som henger sammen med utdanningstilbudene ved flere regionale utdanningsinstitusjoner.

Dagens arbeidsliv i fiskevær, enten det er knyttet til fiskerinæringen, bygg og anlegg, det offentlige arbeidsliv eller turistnæringa, setter også krav til hurtige omskiftninger og smidighet. Mens vi tidlig i perioden opplevde en vekst i offentlige arbeidsplasser, ser vi nå en tilbakegang. Slike endringer i levekår og livssituasjon fører også til endringer både i menns forhold til hverandre, i kvinners forhold til hverandre og i kvinners og menns forhold til hverandre.

Som forsker spør jeg meg også hva slags konsekvenser slike endringer har hatt på hva som kan oppfattes som kvinners og menns praksiser og på hva som oppfattes som femininiteter og maskuliniteter. I det større og mer omfattende arbeidet jeg holder på med, er mitt hovedanliggende om og på hvilken måte og i hvilke situasjoner kvinners og menns praksiser og de uttrykk vi forbinder med femininiteter og maskuliniteter er blitt endret i samfunn som fremdeles forholder seg til natur og naturressurser, men også til et globalt fiskerimarked og til både nasjonal og internasjonal fiskeripolitikk1? Har menn og kvinner fått et større spekter å spille på og spille ut sammenlignet med 1970-tallet?

Interesse for slike spørsmål innebærer noen teoretiske og metodologiske utfordringer. For det første er maskulinitets- og femininitetsbegrepene ingen klare begreper. Begrepene er forskerskapte og forskerbrukte og langt fra ord og uttrykk som brukes i fiskerbefolkningens dagligliv. I fiskevær kan en fremdeles få inntrykk av at folk er opptatt av hva det innebærer å være en god fisker, god forsørger, god egner, god lærer, god mor eller far. Dette kommer fram i omtaler av kvinner og menn som innehar de ulike statusene. Lokalbefolkningens oppfatninger av hva de legger i en god fisker, forsørger, far osv. forteller oss også om hva slag idealer de ønsker å streve etter. Som forsker tolker jeg dette inn i mer vitenskapelige termer. Og det er heller ikke slik at disse oppfatningene er statiske. De endrer seg over tid og er knyttet til ulike situasjoner og mange ulike felter. Forskerens utfordring er å identifisere og problematisere slike situasjoner og endringer. Når vi gjør det, kan det hende at vi dekonstruerer det lokale meningsinnhold. Men forskerne kan også bidra til å tydeliggjøre meningsinnholdet. Dette gjelder ikke minst på områder som det ikke snakkes direkte om, som på sett og vis er implisitte, noe som diskusjonene rundt femininitet og maskulinitet ofte er.

I det arbeidet jeg presenterer her, bygger jeg på arbeid jeg gjorde på 1970-tallet. Dette var ei tid med mye oppmerksomhet rettet mot distriktene, noe som også ga seg utslag i norsk distriktspolitikk. Jeg bygger også på et nyere feltarbeid som jeg begynte på i fjor. Selv om jeg ikke akkurat har levd midt oppi fiskerihverdagen de siste 30 åra, har jeg i det minste vært temmelig nær den, i og med at min samboer er fisker og eier en 35 fots sjark og fisker fra Skarsvåg i Finnmark. Jeg har derfor hatt muligheter til å delta, observere og reflektere over ulike endringer knyttet til fiskeriene.

Studier av maskuliniteter og femininiteter
Noen teoretiske perspektiver
Maskuliniteter og femininiteter er knyttet til kjønn. Jeg vil bruke disse betegnelsene på oppfatninger av hva som legges i det mannelige og det kvinnelige.

Med det utgangspunktet at kjønn er noe som varierer, vil også maskuliniteter og femininiteter være noe som er forandelig. En engelsk forsker, Carrie Paechter (2003), er opptatt av at maskuliniteter og femininiteter er influert av kroppen, men ikke bundet til den, er relatert til seksualitet, men ikke korrelert til den. Og min erfaring er også at maskuliniteter og femininiteter på forskjellige måte kan være knyttet til makt, f.eks. til maktforhold mellom kvinner og menn, makt mellom menn og mellom kvinner, altså knyttet til kjønn, men også til politisk og økonomisk makt. Makt og maktforhold er særs interessante i fiskeriene fordi næringa er kjent for en sterk grad av politisk styring samtidig som den er knyttet til globale "nettverk" i form av arbeidskraft, kapital og varesirkulasjon. De utfordringene som er forbundet med dette, fremkommer ofte i daglige samtaler og uttalte bekymringer, i alle fall for den del av fiskeribefolkningen jeg har kontakt med.

Femininiteter og maskuliniteter er også knyttet til kulturelle og sosiale kontekster som på ulike måter kan ha stor betydning for hvordan menn og kvinner forvalter disse. Carrie Paechter er opptatt av et begrep som hun kaller for communities of practice (Lave og Wenger i Paechter 2003: 70). Communities of practice, som jeg velger å oversette til fellesskap av praksiser eller felles praksiser på norsk, er definert som de praksiser som en gruppe deler eller har felles. Nybegynnerne blir sett på som noen som utvikler sin ekspertise gjennom deltakelse i en legitim og anerkjent aktivitet som bidrar til, men som ikke er den mest sentrale praksis. Etter hvert blir disse bidragene mer komplekse og viktige og beveger seg mot full deltakelse. Gjennom slik deltakelse utvikles ikke bare ekspertisen i forhold til selve praksisen, men også deres forståelse og innekapsling (embeddedness) i den kultur som omgir dem. Slik jeg tolker Paechter er hun opptatt av å fange opp de prosesser som foregår i ulike sosiale kontekster og videre hvordan en lærer hva det innebærer å være mann eller kvinne "her hos oss". Man lærer seg sosiale og praktiske ferdigheter samtidig som man lærer seg skrevene og uskrevne regler i forhold til kjønnete praksiser. Slik jeg ser det, er dette et perspektiv som har mye til felles med det Clifford Geertz (1973) kaller for patterns for behavior.

Paechters dynamiske tilnærming minner om tilnærmingen til R.W. Connell (2002) som også snakker om at "kjønn er noe vi gjør" og som vi som forskere kan finne ut av i ulike kontekster. Men Connell er også opptatt av det han kaller for kulturelt dominerende maskulinitetspraksiser og marginaliserte maskulinitetspraksiser (Connell 1995). Slik jeg oppfatter Connells og Paechters begreper er de ikke så ulike, men de legger vekt på ulike aspekter. Mens Paechter snakker om sentrale praksiser og full deltakelse, er Connell opptatt av dominerende maskulinitetspraksiser. Mens Paechters tilnærming sikrer at en som forsker blir tvunget til å se dynamikker og endringer, implisitt at generasjoner og aktører har nytt å tilføye, kan en si at Connells begreper holder maktperspektiver klart, særlig i forholdet til makt mellom menn. Det som er felles, slik jeg oppfatter det er at begge forfatterne er opptatt av at maskuline og feminine praksiser, maskulinitet og femininitet ikke kommer av seg sjøl, men genereres i og utenfor de kontekster praksisene forekommer i. Forskerens utfordring er å prøve å avdekke hvordan de skapes og endres.

Det er få studier om maskulinitet og femininitet i norske fiskerikontekster. Eva Munk-Madsen har i en artikkel i sin dr. gradsavhandling belyst dette spørsmålet i forhold til menn og kvinner i parforhold som fisker på en og samme sjark. Hun viser dilemmaer i både mannens maskulinitetsutforming og kvinnens femininitetsutforming når det er kvinnen som eier båten og som i teorien er skipper. Og hun viser hvordan kvinnen anvender flere strategier for å "minimalisere" sin skipperrolle. Ved første blikk kan det se ut som om mannens maskulinitetsutforming blir uforenelig med kvinnelig skipperrolle når hun også er hans partner. Ved andre blikk utvider Eva Munk-Madsen perspektiver og peker på at når den kvinnelige fiskeren har problemer med å kombinere skipperrollen og sin kvinneidentitet, henger det sammen med at omgivelsene ikke er vant til slike praksiser. Både paret på sjarken og omgivelsene har dermed få andre praksiser å utforme sin maskulinitet og femininitet fra. I fiskeriene er det sjelden at kvinner beveger seg over i menns sfærer. Kanskje en kan si med Connell at det å være mann er knyttet til det å være skipper som igjen sier noe om den kulturelle dominerende maskulinitetspraksis. Med utgangspunkt i Paechters forståelse vil jeg si at dette paret bryter med fiskersamfunnets etablerte praksiser og oppfatninger av hva som er mannlig og kvinnelig.

Hva så med dagens fiskerinæring sett i lys av de endringer som har skjedd?

Fiskerinæringen som kontekst
Dagens fiskerinæring består av vidtrekkende nettverk i dag som før. Det er nettverk som er knyttet til handel, teknologier, politikk, kunnskap og media, for å nevne noen. Rammebetingelsene for lokale fiskerier er dermed blitt mer komplekse og mer varierte sammenlignet med tidligere år. Fiskeriene, ikke minst i Finnmark, har også gjennomgått en kraftige strukturrasjonalisering med stor grad av kapitalisering og vekt på store enheter. Norge, som andre fiskerinasjoner, har innført sin variant av kvoter. Det er også mye som tyder på at den internasjonale arbeidsdelinga som norske fiskerier har vært en del av, med vekt på produksjon av tørr- og saltfisk og halvfabrikata i form av filet, ser ut til å være brutt. I dag er dessuten flyt av kapital og arbeidskraft vanlig. Nordmenn, som Kjell Inge Røkke, kom til Norge via investeringer i USA. Islendinger investerer i norske fiskebruk og ønsker seg sikkert også norske fiskekvoter. Hollandske fiskere blir fiskere på norske havgående båter. Hollendere kjøper også opp norske fiskeoppdrettsfirmaer. Norske fiskeoppdrettsfirmaer er viktige både i skotsk og chilensk fiskeoppdrett.

For å få noen svar på de spørsmålene jeg stilte innledningsvis og for å se nærmere på dagens situasjon, vil jeg ta utgangspunkt i noen trekk fra det lokale arbeidslivet i Skarsvåg, Finnmarks, Norges og verdens nordligste fiskevær. Selv om jeg ikke har gjort like grundige studier i andre mindre fiskevær er det mye som tyder på at de samme tendenser finnes der.

Og for å få et innblikk i situasjonen i dag, så vil jeg trekke frem noen sider ved 1970-tallets fiskerier og noen av de praksiser som eksisterte da. En måte å gjøre dette på er å vise hva slags arbeid og yrker som fantes i fiskeværet før og nå.

Oversikt 1: Yrkesrepertoar for menn og kvinner i 1972

MENN:
Fisker:
· Skipper
· Erfaren
· Nybegynner

Fiskeindustribedrift:
· Disponent
· Bryggeformann
· Filetformann
· Bryggearbeidere
· Filetarbeidere
· Golvgutter
· Frysere
· Kontrollør
· Maskinist

· Butikksjef
· Butikkansatte

Brøytesjåfør
Snekker
Rektor
Lærere
Uføretrygda/pensjonist
Reineiere (sommer)
Skoleelever/studenter
Kaféeier/hytteeier

KVINNER:
Fiskerkone/egner

Filetfabrikk
· Kontordamer
· Filetkutterske
· Butikkdame

Lærer
Postbestyrer
Reineiere (sommer)
Skoleelever

Oversikten viser at fiske og fiskeindustri for 30 år siden var de dominerende yrker. Det var imidlertid forskjell på de jobber som menn og kvinner innehadde. Vi ser at fiskeindustrien ga et vidt spekter av arbeid for menn. Menn innehadde både leder- og mellomlederjobber. Kvinnene på sin side hadde færre jobber å velge i, men gifte kvinner med barn hadde til gjengjeld omfattende arbeid i forhold til sin ektefelles fiskeraktivitet (Gerrard 1975, 1983). Arbeidsstyrken befant seg for det meste i primærnæringa og sekundærnæringa. Dette gjaldt også i reindrift hvor det både var mannlige og kvinnelige utøvere. 1970-åra var filetindustriens gullalder og på den tiden var det fra 220 til 250 innbyggere i fiskeværet. Nå vet vi at arbeidslivet overalt har gjennomgått store endringer på de siste 30 åra. Dagens situasjon gir følgende bilde:

Oversikt 2: Yrkesrepertoar for menn og kvinner i 2003

MENN
Fiskere:
· Reder/skipper (a/s)2
· Erfaren
· Nybegynner

Fiskemottak:
Bryggeformann/daglig leder
Bryggearbeidere
Maskinist/bryggearbeider

Brøytesjåfør
Vaktmann på skolen (50% stilling)
Reineiere (sommer)
Kaféeier/hytteeier
Campingplassdisponent
Hotelleier
Hus-, båteier og spåmann

Skoleelever

KVINNER:
Fiskerkone/egner
Bryggearbeidere (sesong)
Postbestyrer

Skole:
· Rektor
· Lærere
· SFO-ansatte
· Renholdere

Hjemmehjelper
Kafébutikkeier
Souvenirbutikkeier
Kafé/Hotell/Campingplassarbeidere (sommer)
Skoleelever
Reineiere (sommer)

Konteksten for disse yrkene i dag er en befolking på ca. 100 i følge SSBs statistikk, altså en nedgang på over 120 sammenlignet med 1970-tallet (Gerrard 1975). Flere av innbyggerne tilbringer i dag flere måneder i Syden eller i ferieboliger andre steder i Finnmark og i Norge. Skoleelevene på videregående skole er heller ikke hjemme i hverdagen. Befolkningstallet er dermed ofte gjenstand for debatt lokalt.

Det som preger yrkene i fiskeværet anno 2003 er at det er større variasjon i jobbene. Dette ser ut til å ha kommet kvinner til gode, mens jobbspekteret for menn er blitt mindre. Veksten har særlig kommet i offentlig sektor der kvinner, og bare kvinner, jobber i oppvekst- og skolesektoren og i helse- og sosialsektoren. Inntil høsten 2002 var der også barnehage i bygda som ble lagt ned fordi det var få barn og for å spare utgifter. I dag har fiskeværet 3 barn under skolepliktig alder. Skolen er en "stor" arbeidsplass med ca. 10 ansatte.

Når det gjelder fiskere er antallet samlet sett og per båt sterkt redusert. Det er nesten ingen nybegynnere og antall fiskere er i dag mellom 15-20 som bor i Skarsvåg. Endringene i antall båter er imidlertid ikke like stor. Flåten består i dag av 1 båt på 71 fot, 3 i 49-50 fots klassen, 8 i 30-35 fots klassen og 7 i 25-29 fots klassen. Selv den minste sjark er i dag "full" av teknologi.

Det at det nå finnes redere i fiskeværet henger sammen med de siste åras endring av fiskeripolitikken som igjen har ført til en omorganisering også i kystfiskeflåten. I Skarsvåg har 3 fiskeskippere omorganisert eierformen til aksjeselskap. Rederiene består av flere båter. Dermed eier rederiet også flere kvoter fordi kvotene så langt har fulgt båtene. Størrelsen på kvotene følger også båtens størrelse. Nytt av året er muligheten til å leie kvoter, men innenfor samme gruppe av båter.

Fiskeindustrien har gått over til å være mottak med en kraftig nedgang i antall arbeidsplasser fra 30 til 50 på 1970-tallet til mellom 5 og 10 i dag. Leder- og mellomlederstillingene i fiskeindustrien er kraftig redusert. Kvinnene er stort sett bare sesongarbeidere og ofte de som blir permittert først når råstofftilgangen er liten.

Dersom en går nærmere inn i materialet, ser en at fremdeles ser arbeidet i små fiskevær ut til å være kjønnsdelt. Men det er en forskjell. Tidligere var det meste av kvinners lønna arbeid knyttet direkte til menns arbeids i fiske- og fiskeindustri. Menn fisket, sløyet og skar fisken. Kvinner egnet liner og fileterte filetene som menn skar på skjæremaskinen. Menn var ledere, arbeidsledere og tilretteleggere for kvinners lønna arbeid. I fiskeindustrien generelt er det noen flere kvinnelige mellomledere enn tidligere, men antall ansatte har jevnt over gått kraftig ned3. Skolen er med unntak av vaktmesteren en ren kvinnearbeidsplass. Fiske, maskin og entreprenørsektoren er en ren mannsarbeidsplass. I turistnæringen finner vi både kvinner og menn.

Dette innebærer en strukturell endring sammenlignet med tidligere, med et samspill der fiskeflåte, fiskebruk og hushold var kobla sammen i et omfattende system, et sysselsettingssystem, preget av et avhengighetsforhold mellom slike lokale enheter (Jentoft og Wadel 1984). I mine egne studier der jeg fokuserte på kvinner og menn, påpekte jeg at kvinner var sentrale utøvere i den uformelle koordineringa mellom hushold, fiskebåt, fiskebruk, service, lag og foreninger slik at menn kunne drive et effektivt fiske (Gerrard 1975 og 1983). Kvinnenes koordinering var en selvfølgelighet som få tenkte over og som i liten grad ga utgangspunkt for formell innflytelse, slik menns effektive fiske ble med utviklingen av velferdsstaten og markedsøkonomien.

Et spørsmål vi dermed kan stille er hva denne form for differensieringen og disse endringene har å si for femininitets- og maskulinitetspraksiser og hvordan maskulinitet og femininitet kan oppfattes.

Menn, fellesskap av praksiser og maskuliniteter
Ved å ta utgangspunkt i noe av det som foregår på ulike arenaer, altså i ulike kontekster, vil jeg gi min versjon av uttrykk og praksiser som kan knyttes til femininiteter og maskuliniteter og prøve å spore noen endringer her. I denne omgang velger jeg å konsentrere meg om menns praksiser og maskulinitetsoppfatninger.

Jeg velger først å ta for meg noen sider ved 1970-tallets maskulinitetspraksiser for deretter å gå over til dagens situasjon.

Maskuliniteter på 1970-tallet
Tidligere standarder for maskulinitet var i stor grad knyttet til arbeid i fiske, men også til alder og erfaring. Både gutter og jenter ble tidlig kallet til arbeid i egnerbua. Mange gutter og noen jenter skar tunger på fiskebrukene når fiskerne leverte fisken og solgte til venner og kjente. De delte dermed manges av de voksnes erfaringer fra de var ganske små. Mens de jobbet, så og hørte de voksnes prat. "Vi satt med ørene på stilker," er uttrykk som ofte går igjen. Det var fortellinger om de store fangster, hvordan fiskerne taklet "nestenulykker" eller reddet storkveita med dårlig redskap.

Bak historiene om det gode sjøværet lå oppfatningene om hvem som var gode fiskere og gode skippere. Gjennom praksisene og fortellingene kunne folk identifisere hva dette innebar og hvem disse var. En god skipper hadde ikke bare en stor båt, men han og hans mannskap brakte også mye fisk på land. Noen hadde ry på seg og var en god seinotfisker, andre var gode snurrevadfiskere eller garnfiskere, andre igjen var gode juksafiskere. Det å bringe i land de store fangster måtte betraktes, beundres og bli omtalt i buene, gjennom radiosenderne på båtene, på fester og revyer.

Bak fangstene lå det også mye annen kunnskap. Det å være en god bøter av snurrevad, seinot, og garn var ikke av veien. Og selvsagt måtte en også røkte garna som hver enkelt fisker hadde på båten. Både små og store båteiere hadde god kjennskap til me’er og dermed gode fiskegrunner, til strømmer og vinder og ikke minst kombinasjoner av strømmer og vinder.

Det var heller ikke bare skipperen som kunne være en god fisker. En juksafisker på sin lille sjark kunne også være en storfisker, men han var ikke en storskipper med mindre han hadde en fortid som eier eller medeier i en større båt. Etter de lokale forhold er det en båt som er over 49 fot. En god fisker og en storskipper var alltid en mann. Han var en som skiftet til nye redskaper, f.eks. fra not til snurrevad etter at seinotfiske tok slutt i 1960-åra. Storskipperen var også han som tidlig fikk seg båt, gjerne allerede i 20-årsalderen.

Det var også forskjeller på nybegynneren og den erfarne. Mang en ung gutt begynte sin fiskerkarriere som sjølholder, dvs. en som ikke var med på "båtlaget". Sjølholderen hadde egne garn og fisken som ble fanget på dem var hans. De andre fiskerne stilte også med egne garn, men de delte fangsten.

En ung gutt var en god nybegynner når han var lærenem og når han lærte "å se". Dette betydde at den som klarte å utføre jobben uten å bli fortalt ting mange ganger, han kunne bli ansett som et godt fiskeremne. Jeg hørte også at unge gutter ble omtalt som et godt fiskeremne allerede mens de gikk på skolen. Det var de som ble med far ut på båten; de ble med en tur til selv om de ble sjuke; de ga ikke opp. De var i bua og la i tråd i bøternåla og hørte på fortellingene og diskusjonene.

Det var heller ikke samme standarder for han som holdt på å bli eller var oppi årene sammenlignet med den middelaldrende fiskeren. Selv om han sluttet med vinterfiske og bare rodde om sommeren eller begynte på fiskebruket, kunne han fremdeles være en god fisker.
Men det var også de som ble omtalt som mindre egnet. De som ikke var drivere og som etter noen år i fisket begynte på kaia.

En god fisker skulle dessuten være medlem i det lokale fiskerlaget. Storskipperen skulle også ta sin tørn i styret, helst som formann. Det ble forventet at alle bidro når oppgaver ble fordelt. En skulle stå skulder ved skulder. Takket være initiativ fra fremsynte menn i det lokale fiskerlaget har fiskeværet i dag ei god havn, gode kaier, egner- og bøterbuer samt lagre for fiskernes utstyr.

For de etablerte fiskerne, var kriteriet på å være en god fisker også at han hadde egen familie, selv om det i praksis var stor variasjon i hvordan menn forvaltet sitt familieliv. I det daglige var det ikke mange krav til arbeidsdeltakelse i hjemmet. Noen tok garna hjem når nye garn skulle skytes. De var tilstede. Noen kunne lage middag i ny og ne. Søndagen var dagen for familie.

Dette eksemplet viser at det fantes et fellesskap av praksiser for gutter og menn. Læringen foregikk gjennom deltakelse i arbeid og snakk på noen felles arenaer knyttet til arbeid på land og på havet, men også gjennom det usagte. Noen arenaer var menns arena som garnbua og båten. Gutter kunne få adgang mot arbeid, sprette garn og legge i nåler. Av og til bare for å høre på. Andre arenaer var både menns og kvinners arena, som hjemmet og egnerbua. Fiskarlaget var bare en arena for menn, og det som foregikk der ble formidlet gjennom snakk, f.eks. mens barn og i blant kvinner hørte på. Historiene og samtalene var viktige, ikke minst for metalæringen i forhold til deres forståelse og innlemming i den lokale fiskerkultur spesielt og hva oppfatningene av hva slags praksiser, uttrykk og symboler som var knyttet til maskulinitet.

Kan vi snakke om kulturelle dominerende maskulinitetspraksiser? Mye tyder på det, selv om praksisene og uttrykkene var forskjellige avhengig av hva slags fiske, hva slag båt og hva slags alder en representerte. Gjennom praksiser på ulike arenaer snappet gutter opp at arbeid var viktig, hva slags arbeid som var viktig, men også om kvinners og menns måte å utøve og å snakke om arbeid og hverandre på. Også den romlige atskillelsen i bøterbu, egnerbu, båt ved kai, båt i fortøyning og båt på havet og menns og kvinners deltakelse her forsterket innholdet i samtaler og prat.

Fisket satte standardene. Resultatet ble målt i fangstene, enten den de fikk hver dag eller gjennom hele sesongen. For å få dette til var det lite forhandlingsrom i hvordan yrket ble utøvet f.eks. i konkurranse med annen tidsbruk. Det så ut til å være det som både kvinner og menn aksepterte. Andre yrker fantes, men var liksom en parentes: Fiskerne var de stabile, lærere kom og gikk, disponentene likedan og dem var det dessuten bare en av. Kaiarbeidere pendlet mellom fiske og kaia avhengig av steg i livsfasen. Noen av kaiarbeiderne kom andre steder fra og dro sin vei etter noen måneder. Slik jeg ser det hadde de også sine maskulinitetspraksiser, men det var ikke de som la grunnlag for idealene. Menn skulle vende blikket mot havet og det som var i havet. Det var fisket som representerte målet for det arbeidet de aller fleste hadde "felles". Oppfatningene av hva en god fisker var og uttrykk knyttet til dette, la dermed grunnlaget for det som jeg her knytter til betegnelsen kulturelle dominerende maskulinitetspraksiser.

Maskuliniteter under kvoteregime
Det jeg her kaller for kvoteregimet, ble innført i 1990. Da ble også kvotesystemet for kystflåten satt i verk. Dagens situasjon er derfor preget av 14 år med kvoter og en større variasjon i antall arbeidsarenaer, men med et mindre antall utøvere også i fisket. I dag er fangstmengden begrenset og regulert selv om garna er flere og teknologien bedre. Færre båter ror med line og det er stort sett de mindre båtene under 35 fot som benytter seg av denne redskapen lokalt. Sløyinga foregår på havet. Butikken er lagt ned og postkontorets åpningstider er regulert av kolonnetider. Skoleåra er utvidet til 12-13 år, hvorav 10 av årene foregår på Skarsvåg skole. Takket være en enorm innsats fra fiskerne sjøl i samarbeid med den lokale bedrift, lokale lag, utflyttere og kommunen har fiskeværet nye og moderne egnerbuer og redskapslagre med gode havne- og fortøyningsforhold.

Hva skjer med det arbeidet og den forståelse de aller fleste hadde felles? Hva med maskulinitetspraksiser og maskulinitetsuttrykk i det nye millenniums kvoteregime? Hva er kriteriene på å være en god fisker og en storskipper i dag?

Det blir fremdeles snakket om de største fangster enten fiskerne benytter seg av line, garn, juksa, snurrevad eller sildenot. Den gode fisker må fremdeles være på hugget når fisken er der enten det er hjemme eller borte. Han må mestre teknologien, enten det er de mest moderne ekkolodd som gir tredimensjonale bilder, GPS, garndrager eller garnskiller. Den gode fisker må ha kalkulatoren på plass, beregne hvor mye han skal spare til nye fiskerier. Han må være nøye med å ha oversikter slik at han ikke blir tatt for overfiske. Den gode fisker eksisterer i så måte fremdeles. Den som møter slike utfordringer nyter fremdeles beundring. Nye målestokker og nye uttrykk er dermed kommet til. Fiskerne er i tillegg til å få fisk opp av havet, blitt teknikere og kalkulatører, men de driver ikke lenger med garnskyting eller garnbøting. Nå blir garna sprettet og tauene sendt til fabrikken i Honningsvåg der de "skyter" garna. Det finnes også fiskere som ikke lenger er så avhengige av egen inntekt fordi deres ektefeller hver måned bringer inn en jevn inntekt.

For skipperen på båter som driver med snurrevad er utfordringene ekstra store fordi det ikke alltid er like lett å kontrollere hva slags fiskeslag de får i trålen. Her gjelder det å kunne beregne rett. Skal en fiske opp hele torskekvota eller skal en spare noe slik at en kan få den tillatte innblanding av torsk når hysefisket, som også er kvotebelagt, begynner? Klarer han slike beregninger og får fisket opp kvotene til rett tid, helst ispedd noen store fangster, oppfatter jeg fremdeles at betegnelsen storskipper er på sin plass.

I mange fiskevær, og slik er det også i Skarsvåg, er det noen skippere som har dannet rederier i form av aksjeselskaper. Formelt sett er de blitt redere. Men de er redere i den forstand at de fremdeles "ror" fiske og fremdeles er skippere. Selv om de har dannet rederier, har jeg enda til gode å høre dem bruke rederbetegnelsen. Nå har de imidlertid ikke bare en båt, men kanskje to eller tre båter å forholde seg til. Det siste av året er at de kan leie kvoter og bytte kvoter som en prøveordning, bl.a. i Finnmark. Det betyr at de også kan leie kvote av de andre båtene i sitt eget rederi. Dette er ordninger som er bestemt på det høyeste fiskeripolitiske nivå, bl.a. etter råd fra Norges fiskarlag.

I den nye situasjonen må de posisjonere seg i forhold til den nye politikken og de nye ordningene. Det betyr bl.a. et mer aktivt forhold til markedet, f.eks. at de leverer fisken andre steder dersom de får avtaler om bedre pris. De må altså håndtere nye regler og lovverk. De må forholde seg til finansmarkedet på en annen måte. De må forholde seg til nye arter, for eksempel russekrabbe, vurdere om de skal bli med på forsøksfiske, prøve å få avtaler og "gå for direktoratet" og forholde seg til nye teknologier. Dermed settes det krav til kunnskaper som i de lokale fiskerier tidligere har vært forbeholdt rederier med større båter. Det er gjennom en slik form for entreprenørvirksomhet at rederen eller skipperen og hans mannskap får mulighet til å fiske mer.

Ofte ser en skipperne i viktige verv i det lokale fiskerlag eller partilag, men også i verv på fylkes- og nasjonalt nivå. Den som både er god til å fiske, beregne, begynne ny virksomhet innen fiske, den som er god i fiskeripolitikk og vender blikket både mot havet, men også mot land, han kan kanskje sies å være dagens storskipper. Hvordan den enkelte reder utformer sin rolle er også viktig. "Han får det godt til" er måten jeg har hørt andre fiskere omtale noen av de som har investert i flere båter og flere kvoter.

Det er også eksempler på at eiere av mindre båter i 30-fots klassen samarbeider ved at de ror sammen både i vinter- og høsthalvåret: av og til på den enes båt, av og til på den andres båt. Også de må finne samarbeidsformer der de søker å ikke utfordre regler og lovverk.

Unggutter fra fiskevær går også på videregående skole, for eksempel på VK1 for fiske og fangst og begynner som lærlinger. Da må en ha praksis fra ulike båter og redskapstyper. Slike praksiser er ikke alltid like lett å få fordi rorsplassene er besatt og fordi ikke alle skippere synes det er så god butikk med nybegynnere og lærlinger i et kvotestyrt system. I flere fiskevær kjenner jeg til eksempler der unge gutter, mens de venter på å få plass på en båt, jobber med annet arbeid, kanskje på fiskebruket eller i lineegning. Nybegynneren har heller ikke så mange jevngamle fordi også de unge menn nå velger andre yrkesveier og reiser bort. Det betyr også et annet fritidsliv enn tidligere. Kanskje stikker han innom 50-åringen eller bruker tid til TV-titting. I et annet, lite fiskevær møtte jeg en ung mann som sa: "Heldigvis, nå er det bare en time til "Hotell Cæsar"". Og "rorsplassen" hender det også at den unge mannen finner andre steder. Det betyr at de unge i dag er få, kanskje den eneste under 25 år. Det betyr at nybegynnerne i dag har hatt helt andre vilkår å bli fisker på enn hans fars generasjon. Der farsgenerasjonen kunne få det meste av sin opplæring og praksis lokalt, drar altså unggutten på skole i Honningsvåg og flere må reise kanskje reise bort for å få den nødvendige praksis.

Guttenes hverdag er heller ikke så sterkt knyttet til kaia og buene. Det er ingen eller få bøterbuer der en kan høre spennende fiskersnakk slik som før. Det er dessuten færre i buene. Skolen og hjemmet er blitt arenaer der det tilbringes mer tid enn tidligere. I dag er også far mer hjemme. Det betyr selvsagt mer samvær og det betyr at fiskersnakket også kan foregå der.

Noen av skoleungene, særlig gutter, er i sesongene også å finne i egnerbuene. Noen av de eldre fiskerne er flinke til å rekruttere skolegutter til innsats, for i egnerbua er det fremdeles stort behov for arbeidskraft i sesongene. De flinke tjener gode penger. Noen er flinkere enn andre. Noen blir igjen pekt ut som gode fiskeremner. Det ser også ut som om miljøet i egnerbua og den opplæringen de får av de voksne er viktig. Og selvfølgelig også støtte og oppmuntring hjemmefra. Det å ha muligheten til å være sammen med voksne menn og bli innlemmet i deres diskusjoner blir dermed fremdeles betydningsfullt. Dessuten vet de unge guttene at fiskerne ikke kunne ha kommet seg på havet uten deres innsats.

Kaia er nærmest lukket fordi bedriftens mannlige arbeidere sjøl skjærer tunger. I blant blir småguttene spurt om en hjelpende hånd av fiskerne, f. eks. til å styre hendler på krana på kaia eller hjelpe til med å greie garn. Belønninga er pause i kahytten med kjeks og prat. Jeg kjenner til eksempler på at unger som deltar på en eller annen måte er blitt kjefta på fordi de skulle ha spist middag eller gjort andre ting. Hva slags tanker småguttene gjør seg i slike situasjoner, vet jeg ikke. Likevel, på denne måten finnes det enda gutter og en og annen gang noen jenter i fiskeværene som får del i fiskerarbeidet. For noen ser det ut til å bli verdsatt, for andre ikke.

Så kan en stille spørsmålet. Representerer dagens oppfatninger av den gode fisker noe som favner vidt og deles av mange slik jeg var inne på tidligere? Finnes det en felles forståelse av hva som uttrykker idealene for den gode fisker i de ulike tilpasningene som finnes: den etablerte fisker, storskipperen, rederen, nybegynneren og skolegutten og smågutten?

For det første er det færre muligheter til meningsutveksling siden virksomheten i buene er mer sporadisk. Lineegninga er som nevnt knyttet til de minste båtene eller båter med bare en mann om bord der kona, andre kvinner og kanskje en eldre fisker er engasjert i egninga. Med færre egnere blir miljøet i egnerbua ikke som før. Oppholdet på kaia er kortere fordi fiskerne må sløye på havet. Dermed er fellesarenaer blitt færre. Man møtes i private fora eller på ungenes klubbkveld som er åpne for alle og som om fredagen avsluttes med bad og badstu for de voksne menn. Kafeen på skoleungenes fredagsklubb er i dag blitt et møtested for voksne og barn. Her kan det også forekomme diskusjoner om fiske. Det bør også nevnes at telefonen blir viktig, men her er det bare to og to som snakker. Kommunikasjonen også om fiske foregår dermed oftere enn før utenfor de stedene vi forbinder med fiske.

Det er også annet enn fisket som de fleste fiskerne i dag er engasjert i. De deltar bl.a. på en helt annen måte enn tidligere i hjemmet. "Søndagspappaen" eksisterer i mindre grad enn før. Flere tar seg mer aktivt av ungene, deltar i matlaging og husvask. Det er også eksempler på at en familie og flere menn, har slått seg sammen og har fellesmiddager. På denne måten blir andre aktiviteter enn fiske gjenstand for noe som danner fellesskap. Spekteret av menns aktiviteter og samværsarenaer blir utvidet.

Det betyr at "fiskersnakket" får andre vilkår. Slik jeg ser det, betyr det at det er vanskeligere å vite hva som er felles gods og hva som ikke er det, hva som er felles oppfatning og hva som ikke er det. Lokale uenigheter blir dessuten synligere når det er færre på banen. Flere har også meldt seg ut av fiskerlaget, fordi de ikke synes Norges fiskarlag gjør nok for de med mindre båter.

Guttenes vei inn i yrket er annerledes gjennom flere år på skolen og kanskje også gjennom andre jobber. Blant de yngre er det færre som tar del i arbeidet. Unge gutter og unge menn møter etablerte fiskere og menn fra andre yrkesgrupper på andre arenaer, bl. A. i hjemmet og på klubbkafeén. Kanskje en kan si det slik at når gamle arenaer forsvinner, kommer nye til. Likevel er fellesarenaene for voksne menn, unge menn og gutter blitt færre der fiske spiller hovedrollen. Ut fra dette er det mye som tyder på at de mekanismene som tidligere la til rette både for arbeid og for felles forståelse er blitt færre.

Det jeg prøver å argumentere for er at de kulturelle maskulinitetspraksisene i tilknytning til fiske er blitt flere og mer varierte. Dessuten er også inntrykkene fra andre felter blitt flere og mer synlige i hverdagen. De etablerte fiskerne tar med seg uttrykkene fra tidligere år, men etablering av rederier og de nye handlingsmønstrene og symbolene dette har ført med seg, ser ut til å ha skapt et større skille mellom fiskere enn det som har vært tilfelle tidligere. Særlig oppfatningen og enigheter om hva som legges i betegnelsen storskipper ser ut til å bli utfordret. Er det slik at storskipperen i dag er rederen? Ikke alle synes dagens utvikling fra skipper til reder med flere båter og kvoter er den rette veien å gå. Dermed er det også delte meninger om hvilken rolle dagens reder har som dominerende praksis. Spørsmålet er om en fremdeles kan være storskipper selv om en ikke er reder!

Men nye praksiser er kommet til i og med at det er flere menn som bidrar hyppigere og på flere måter enn tidligere. I og med at flere kvinner har sine egne jobber, blir det mer rom for mannen hjemme, ikke minst i forhold til barna. Dermed ser det også ut til å være mer felles forståelse blant menn for hva slags betydning deltakelse i hjemmet innebærer. Hjemmets arbeidsoppgaver ser ut til å være flere enn de som var vanlige i etterkrigstiden. Det er også arbeidsoppgaver som synes vel aksepterte også innenfor rammen av det vi kalte for dominerende maskulinitetspraksiser.

Med et slikt utgangspunkt er det mye som tyder på at det her er flere maskulinitetspraksiser å forholde seg til og som er knyttet til flere aktivitetsfelter. Men den gode fisker er stadig grunnlag for disse oppfatningene. Arenaene som inntrykkene hentes fra er flere, mens fellesarenaene er blitt færre.

Avslutning
Noen metodologiske og teoretiske utfordringer
Jeg har så langt konsentrert meg om lokale forhold. Jeg har prøvd å vise noen endringer i maskuliniteter og maskulinitetspraksiser. De samspiller med endringer i samfunnet generelt, for eksempel når det gjelder menns deltakelse i hjemmet, med utdanningsmuligheter, med massemedia i tillegg til endringer i fiskeriene.

Arbeidet med dette temaet har vist at det er mange forskningshull i dette feltet. Det å se maskulinitets- og femininitetspraksiser, maskulinitet og femininitet i sammenheng, vil være helt nødvendig for å bringe forståelsen om maskulinitet i fiskerikontekst videre.

Det vil også være viktig å fange opp endringer som oppvekstmiljøet fører med seg når de lokale mulighetene i fiske synes mindre tilgjengelige. Et annet forhold er at årskulla er små, med få barn i og under skolepliktig alder. Det vil også være viktig å finne mer ut om hva det betyr å være færre i barne- og ungdomsgruppa og hva det betyr for læringen av maskulinitet og femininitet?

Jeg har i denne omgang lagt mest vekt på de endringene som de nye organiseringsformene i kystfiske har ført med seg. De organisasjonsmodellene som ligger til grunn, er hentet fra andre næringer og fra fiske med større båter. De er bl.a. resultatet av dagens fiskeripolitikk og slik de utøves av offentlig ansatte tjenestemenn som er satt til å forvalte dette nye systemet. Spørsmålet er om vi ikke må på slike arenaer for å få mer innsikt i temaet. Med et slikt utgangspunkt vil jeg også være på linje med R.W. Connell. Om jeg oppfatter ham rett, har han i senere arbeider lagt vekt på at vi bør slutte å ta utgangspunkt i lokale kontekster slik som jeg har gjort. Det er jeg ikke enig med ham i. Maskuliniteter og maksulinitetspraksiser er i stadig endring, noe som er viktig å fange opp. De er dessuten i stor grad preget av den konteksten de er del av. Men jeg kan slutte meg til hans perspektiver når han sier at vi nå må inn i de multinasjonale selskapene der makten sitter og der nye standarder for maskulinitetspraksiser genereres. Jeg er overbevist om at vi kan få enda bedre analyser dersom vi klarer å studere arenaer på ulike nivåer.

I norsk fiskerisammenheng har vi mange studiemuligheter. Det kunne for eksempel være en idé å følge for eksempel fiskeren (som noen kaller ham) og investoren Kjell Inge Røkke i de mange og ulike situasjonene han opptrer i. Det ville være interessant å studere hvordan han piller ut forskjellige sider av sine maskuliniteter når han en sjelden gang besøker en av sine fiskeindustribedrifter, opptrer på børsen, er på besøk hos næringsministeren, når han og hans menn forhandler med fremmede land om joint-venture i fisket, kjøp av utenlandske fiskeindustrianlegg eller når han er sammen med sin kjæreste, ekskone eller sine barn.
Når jeg nevner Røkke er det ikke bare et navn tatt ut av intet. Han er nemlig medeier og dermed en viktig premissleverandør i mange fiskebruk, bl.a. fiskebruket i Skarsvåg.

Tilsvarende glimt inn i de politiske byråkratiske sirkler og media ville også være interessant. Dette er interessant fordi den oppfatningen og de representasjoner som forekommer i disse sirklene er viktige for å forstå hva som danner utgangspunkt for maskulinitets- og femininitetspraksiser. Om dette er mulig vet jeg ikke. Investorene, toppbyråkratiet, topppolitikere og de forskjellige institusjonene knyttet til disse, er ikke akkurat kjent for å slippe verken media eller forskere inn i sine indre sirkler. Vi skal helt tilbake til 1950-tallet og begynnelsen av 1960-tallet for å finne studier som kan berøre forhold som kan ha relevans for en slik problematikk (Dahl Jakobsen, 1965).

Alternativet er da å ta i bruk andre analysemåter. Diskursanalyser med vekt på TV-opptak, avisartikler og intervjuer kunne være en måte å gjøre det på. Det ville i det minste være en begynnelse. Diskursanalyser, skriver Trine Anfeldt (2004) som igjen bygger på Foucalt (1980), vil kunne bringe fram kunnskap som går utenpå den enkelte bærer og som gjør at en kan få bedre innsikt i hvordan ulike arenaers organisering påvirker de enkelte aktørers virkelighet. Dermed får en innsikt som går utover individets forståelse. På denne måten kan makt også avdekkes fordi makten virker gjennom å produsere dominerende former for mening om hvordan det hele virker og hvordan virkeligheten er. I sin tur er det dypt innskrevet i personer som deres selvforståelse og gir seg uttrykk i deres virkelighetsopplevelser, nedfelt i den sosiale organisasjon og ordninger på alle arenaer.

Slik jeg oppfatter det, vil en få fram viktig kunnskap ved å ta utgangspunkt i noen bestemte arenaer eller kontekster og de aktører som finnes der slik jeg har gjort. Men i den globalt pregete fiskeriverden må en ikke nøye seg med det. En må også trenge inn i "veggene" og forstå hvilke regler for atferd som ligger der og som også har konsekvenser i forhold til maktrelasjoner. Dette gjelder ikke minst når en vil forstå maskulinitet og maskulinitetspraksiser.


Litteratur
Anfeldt, Trine, 2003: Kjønnede diskurser i musikk i Gerrard, Siri og Kari Melby: Kultur og kjønn, Høgskoleforlaget, Kristiansand

Connell, R.W., 1995: Masculinities. Polity Press, Cambridge.

Connell, R.W., 2002: Gender. Polity Press, Cambridge

Dahl Jakobsen, Knut, 1965: Informasjonstilgang og likebehandling i offentlig virksomhet i Tidsskrift for samfunnsforskning nr. 2

Foucalt, Michel, 1980: Power/knowledge: Selected Interviews and Other Writings, 1972 - 1977, Colin Gorden, /eds) The Harvester Press, New York

Geertz, Clifford, 1973: The Interpretation of Cultures. Basic Books, New York.

Gerrard, Siri, 1975: Arbeidsliv og lokalsamfunn, Magistergradsavhandling, Universitetet i Tromsø, Tromsø

Gerrard, Siri, 1983: Kvinner i fiskeridistrikter, fiskerinæringas bakkemannskap i Bjørn Hersoug: Kan fiskerinæringa styres, Novus, Oslo

Jentoft Svein og Cato Wadel, 1984: I same båt. Universitetsforlaget, Oslo

Munk-Madsen, Eva, 1997: Wife the deckhand; Husband the skipper. Authority and dignity among fishing couples in Women’s Studies International Forum, Vol 23, No.3 og i Eva Munk-Madsen: Fiskerkøn, Afhandling dr.graden I fiskerividenskap, Norges fiskerihøgskole, Universitetet i Tromsø, Tromsø

Paechter, Carrie, 2003: Masculinities and Femininities as Communities of Practice i Women’s Studies International Forum, Vol 26. No 1 pp 69 - 77

Siri Gerrard
Førsteamanuensis
Institutt for planlegging og lokalsamfunnsforskning
Universitetet i Tromsø
sirig@sv.uit.no

[1] Denne artikkelen er skrevet i forbindelse med NFR-prggrammet: Rammebetingelser for bærekraftig utvikling (RAMBU): Bærekraftig kystkultur? Et kjønnsperspektiv på områdebruk og ressursforvaltning. Stor takk rettes til mange av Skarsvågs kvinner og menn som opp igjennom åra har bidratt med sin kunnskap gjennom samvær og diskusjoner. Tilbake til teksten

[2] Betegnelser med uthevet skrift betyr nye statuser. Tilbake til teksten

[3] 1.1.03 var det ca. 1750 fiskeindustriarbeidere i Finnmark (opplysninger fra Aetat). De siste to åra har over 800 mistet jobbene sine i fiskeindustri og fiskeoppdrett. Tilbake til teksten