Kart over valgkretsene som benyttes ved Sametingsvalg Figur 1. Figur 2.

Av Torunn Pettersen

Innlegg på konferansen 'Kjønnsmakt i Norden', Oslo, 12. og 13. juni 2003. Workshopen 'Politisk deltakelse blant urfolks- og minoritetskvinner: begrensninger og muligheter'

Grunnlagstekst for presentasjon av del I og II i prosjektrapporten Vil de ikke - eller slipper de ikke til? En undersøkelse av den lave kvinnerepresentasjonen på Sametinget i Norge. Hele rapporten er fritt tilgjengelig på
http://www.5thfeminist.lu.se/ filer/paper_530.pdf

Innhold:
0. Introduksjon
1. Kort om Sametinget og sametingsvalg
2. Problemstilling
3. Generelle trekk ved kjønnfordelingen på Sametinget
4. Noen utdypende kommentarer
5. Kretsvise forskjeller med hensyn til kvinneandel
6. Litt om utfordringer framover

0. Introduksjon
Dette innlegget har fått tittelen Vil de ikke eller slipper de ikke til? Funn og utfordringer vedrørende den lave kvinnerepresentasjonen på Sametinget i Norge. Innlegget bygger på en kortfattet undersøkelse som ble gjennomført i 2002 på oppdrag fra Sametingsrådet i Norge. Og for ordens skyld: Når det spesifiseres at det dreier seg om Sametinget i Norge, er dét fordi det også finnes egne sameting i Sverige og Finland. Rapporten fra undersøkelsen er for øvrig fritt tilgjengelig på Internett (jfr. adresse ovenfor).

Som programmet viser, skal denne presentasjonen deles mellom to innledere. Jeg som skal holde første del av innlegget, heter Torunn Pettersen. Jeg er statsviter, er ansatt på Nordisk Samisk Institutt i Kautokeino - og jeg har hatt særlig ansvar for de politisk-teoretiske og tallbaserte delene av undersøkelsen. Jeg vil også nevne at jeg selv ikke er same og at jeg derfor ikke selv deltar i sametingsvalg. Jeg er likevel delvis samisktalende etter å ha bodd og arbeidet i Kautokeino i ca. 10-12 år.

1. Kort om Sametinget og sametingsvalg
Jeg skal innlede med å si noen få ord om Sametinget og sametingsvalg som fenomen. Jeg velger å gjøre dette fordi det både i Norge og i Norden for øvrig, er en langvarig tradisjon for at kunnskap om samiskrelaterte forhold generelt er lite utbredt.

Denne kunnskapsmangelen påpekes senest i en artikkelsamling som ble utgitt av Makt- og demokratiutredningen i Norge i februar i år, nemlig Samer, makt og demokrati. Sametinget og den nye samiske offentligheten (Bjerkli og Selle 2003). De to redaktørene av denne boka ser det faktisk som både uforståelig og forstemmende at Sametinget og dets virksomhet er så lite påaktet både i offentligheten generelt og i forskningen spesielt: Oppmerksomhet rettes helst mot samiske forhold når de kan framstå som noe eksotisk eller konfliktfylt. Ut over dét, er "det samiske" så godt som usynlig. Dermed har også stereotypier vedrørende det samiske særlig gode vilkår - eksternt, men også internt i de samiske samfunn selv - uten at dette kan utdypes i denne omgang.

I 1987 ble det vedtatt en Lov om Sametinget og andre samiske rettsforhold - kalt sameloven (LOV 1987-06-12 nr 56). I lovens § 1-2. Sametinget heter det at "Den samiske folkegruppe skal ha et eget landsomfattende sameting valgt av og blant samene".

For stemmerett til dette tinget gjelder følgende hovedregler:

§ 2-5. Stemmerett. "Stemmerett ved valg til Sametinget har alle som har stemmerett ved kommunestyrevalg i kretsen, og som på valgdagen står innført i samemanntallet i kretsen (jf. § 2-6)".

§ 2-6. Samemanntall. De som kan kreve seg innført i et eget samemanntall i bostedskommunen, er: "alle som avgir erklæring om at de oppfatter seg selv som same, og som enten a) har samisk som hjemmespråk, eller b) har eller har hatt forelder, besteforelder eller oldeforelder med samisk som hjemmespråk, eller c) er barn av person som står eller har stått i samemanntallet."

Om valgordningen ved sametingsvalg kan det ellers sies følgende:

· Valg til Sametinget holdes som direkte valg
· Valget avholdes på samme dag som stortingsvalg, dvs. hvert fjerde år
· Det velges tre representanter fra hver av 13 valgkretser, til sammen 39 representanter
· Valgkretsene dekker hele landet à Sametinget er et nasjonalt organ for hele den samiske folkegruppe i Norge
· Valgkretsene er av svært ulik geografisk størrelse - de omfatter fra én kommune til flere fylker

Denne variasjonen framkommer tydelig på dette kartet over de 13 valgkretsene: I Indre Finnmark ser vi de to kretsene som omfatter én kommune - kretsene 3. Karasjok og 4. Kautokeino. I sør ser vi de to kretsene som omfatter flere fylker - nemlig 12. Sørsameområdet og 13. Sør-Norge. Samtidig understreker kartet et annet - og i blant oversett - poeng, nemlig at Sametinget faktisk er sammensatt av representanter fra hele landet!

Kart over valgkretsene som benyttes ved Sametingsvalg:
Se kart øverst



Kilde: http://www.samediggi.no/. (Navn på kretsene framgår i rapporten/av kilden).

Hvorfor ble det så opprettet et Sameting? Et slikt spørsmål kan besvares på mange og lange måter, men her skal jeg si det helt kort og med ordene til statsviteren Else Grete Broderstad: "Sametinget er et organ som handler på vegne av det samiske fellesskapet i Norge, og fatter beslutninger som er ment å være det fremste uttrykk for "den samiske folkeviljen"" (Broderstad 1995:4). Samtidig innebærer etableringen av Sametinget det som filosofen Nils Oskal har kalt for institusjonalisering av "retten til å være politisk uenige som samer og retten til å være forskjellige som samer", dvs. en institusjonalisert rett til samisk-intern uenighet og til individuell forskjellighet (Oskal 2003:336).

Sett i et slikt perspektiv - nemlig at Sametinget skal handle på vegne av et "flerstemt" samisk fellesskap i Norge - er det ikke urimelig at spørsmål vedrørende organets representativitet og legitimitet har vært et stadig tilbakevendende tema. Særlig har fokus vært rettet mot inndeling i valgkretser og fordeling av mandater. Eksempelvis ble det ved lovvedtaket i 1987 tatt hensyn til at inndelingen måtte sikre både nordsamer, lulesamer og sørsamer plass på tinget. Derimot ble det ikke gjennomslag for at reindriftssamene som gruppe skal sikres formell representasjon.

Kjønnsfordelingen på Sametinget var i utgangspunktet lite problematisert. I den aktuelle odelstingsproposisjonen (Ot prp nr 33 (1986-87) vises kun til muligheten for å bruke utjevningsmandater for å sikre en kjønnsmessig utjevning (s. 72). Men det slås samme sted fast at det vil være mer hensiktsmessig at sikring av jevn kjønnsmessig representasjon heller knyttes til nominasjonsregler. Etter hvert har imidlertid kjønnsbalansen på Sametinget fått stadig mer oppmerksomhet. Og det er altså dette som er det spesifikke tema for vår presentasjon.

2. Problemstilling
Etter at det første sametingsvalget i Norge var avholdt i 1989, var 13 av de 39 representantene kvinner, dvs. en prosentandel på 33 %. Som kjent hadde det på denne tida vært både et langvarig fokus på og til dels en bratt økning i kvinnerepresentasjon i de "tradisjonelle" folkevalgte organene i Norge. Sametingets kvinneandel på 33 % var riktignok 5 % lavere enn ved stortingsvalget samme år og 8 % lavere enn ved fylkestingsvalget i 1987. Men den var også 2 % høyere enn ved kommunestyrevalget i 1987. Kvinneandelen på det første Sametinget var sånn sett neppe verken høyere eller lavere enn det var rimelig å forvente ut fra tendensene i Sametingets omgivelser.

Det påfallende er at ved de tre neste valgene sank kvinneandelen på Sametinget mer og mer for hvert valg. Først ble det valgt inn én kvinne mindre, deretter to, og i 2001 ble det valgt inn tre færre kvinner enn i 1997. Totalt er antallet kvinner på Sametinget nesten halvvert i den aktuelle perioden: Nominelt har tallet sunket fra 13 til syv, mens prosentandelen har sunket fra 33 % til 18 %. Dette er påfallende selv når nedgangen sees i lys av at kvinneandelen også ved de øvrige valgtypene hadde noen mindre "tilbakeslag" på 90-tallet.

Denne situasjonen har påkalt to hovedspørsmål:

· Hvorfor har det blitt en slik nedgang i kvinneandelen på Sametinget?
· Hva kan gjøres for å oppnå målsettingen om "jevn kjønnsfordeling blant Sametingets representanter" - slik det heter i Delmål 2 i Sametinget sin Handlingsplan for likestilling?

I vår undersøkelse prøvde vi å finne i hvert fall noen antydende svar på det første spørsmålet. Vi understreket likevel helt fra vi fikk oppdraget, at en slik kortfattet og begrenset undersøkelse kun kunne bli en første tilnærming til et saksområde som er både komplekst og ikke minst: lite utforsket. Undersøkelsen vår munnet derfor ut med vel så mange nye spørsmål som den ga svar. Konkrete forslag til tiltak anså vi for øvrig ikke som en del av oppdraget.

3. Generelle trekk ved kjønnsfordelingen på Sametinget
Et sentralt poeng i undersøkelsen er at nedgangen i andel innvalgte kvinner ikke kan gjenfinnes i en tilsvarende nedgang i andel nominerte kvinner på de valglistene som er satt opp før sametingsvalgene. Dette kan illustreres med følgende figur, basert på tall fra rapporten til Sametingets Valgregelutvalg:
Se figur 1 øverst
Kilde: Valgregelutvalgets rapport. Vedlegget

I dette stolpediagrammet viser de blå søylene (dvs. søylene lengst til venstre) data for valget i 1989, de røde søylene viser data for valget i 1993 osv. Samlet illustrerer den venstre stolpen nedgangen i andel innvalgte kvinner fra valg til valg - og vi ser godt at nedgangen har blitt stadig større.

Den neste stolpen viser andel nominerte kvinner på valglistene totalt - og vi ser at denne andelen har ligget stabilt på i overkant av 40 % ved hvert valg.

Av tredje stolpe ser vi så at andelen kvinner som har vært nominert på topp på en valgliste, jevnt over har vært betraktelig lavere. Denne andelen har også vært litt mer variabel, i og med at den har svingt mellom 23 og 30 %. Merk likevel at andel lister med toppnominert kvinne var omtrent den samme i 2001 som i 1989, med henholdsvis 26 og 27 %!

Den siste stolpen viser at andel lister med kvinner nominert på andreplass, nok har variert en del, men at denne andelen ved alle valg har vært på over 45 %.

Disse relativt stabile trekkene på Sametingets valglister tilsier at nedgangen i antall kvinner på Sametinget neppe kan forklares med at kvinner i stadig mindre grad ønsker å bli - og også blir - nominert på valglistene generelt - eller på de to øverste plassene spesielt.

Men: Når totalbildet av kjønnsfordelingen ved nominasjoner til sametingsvalg er så vidt stabil, hva er det da som bidrar til at antall kvinner som blir innvalgt på Sametinget likevel har sunket så markant?

For å si det enkelt: I denne undersøkelsen kom vi til at nedgangen kan skyldes kombinasjonen av tre forhold:

· Få lister har kvinnelig toppkandidat
Som vi har sett har kvinneandelen på toppen av valglistene ved alle valgene vært markert lavere enn kvinneandelen på listene totalt; ca 25 % versus vel 40 %.

· Valgordningen er basert på få innvalgte fra hver valgkrets
Ved sametingsvalg i Norge velges det inn tre representanter fra hver av 13 valgkretser. Dette må sies å være et nokså lite antall mandater sammenlignet med antall mandater som velges inn ved andre valgtyper i Norge. Vi vet óg fra sammenlignende valgforskning at valgsystemer hvor kretsene har et relativt høyt antall representanter, er gunstigst når det er et mål å oppnå økt kvinnerepresentasjon i et folkevalgt organ. Dette skjer fordi ulike hensyn til blant annet kjønnsmessig, geografisk og aldersmessig balanse som partiene selv tar når de rangerer kandidatene på sine valglister, lettere får reell betydning for mandatfordelingen.

· Det har blitt større bredde i deltakelse og representasjon ved sametingsvalg
I løpet av den tolvårsperioden hvor de fire gjennomførte sametingsvalgene har blitt avholdt, har antall registrerte stemmeberettigede blitt nesten fordoblet - fra ca. 5.500 til ca. 10.000. Selv om valgdeltakelse ikke nødvendigvis er motivet for alle som registrerer seg i Sametingets valgmanntall, og selv om den totale valgdeltakelsen har sunket fra 78 % til 68 %, var det uansett nær 2.500 flere som faktisk stemte ved sametingsvalget i 2001 enn det var i 1989.

Den økte interessen for å delta ved sametingsvalg har bl.a. bidratt til at det er etablert flere valglister. Den største økningen kom fra 1989 til 1993 da antall lister gikk opp fra 48 til 60. Ved de to siste valgene har antall lister vært 63 og 62. Samtidig har det etter hvert også blitt en mer spredt mandatfordeling mellom listene - i og med at det er blitt flere lister/grupperinger som faktisk får inn en eller flere representanter.

Det må for øvrig bemerkes at det kun er de to store grupperingene Norske Samers Riksforbund og Det norske arbeiderparti som har hatt kvinnelige sametingsrepresentanter.

Det mest påfallende er likevel at det i 2001 kun var tre av de 39 innvalgte sametingsrepresentantene som ikke hadde stått øverst på sin valgliste. Ved alle de tre tidligere valgene var dette tallet ca. 10.

Forenklet kan totalbildet av situasjonen oppsummeres i følgende punkter:

· Bredden i valgdeltakelsen har blitt større à
· Antall lister og grupperinger som er representert på Sametinget har økt à
· Det blir færre lister som får mer enn ett av de tre mandatene i en krets à
· Når flere representanter velges inn fra en førsteplass, medfører dette færre valgte kvinner fordi andelen kvinnelige listetopper alltid har vært liten (ca. 25 %).

4. Noen utdypende kommentarer
Gitt så at det er denne kombinasjonen av flere forhold som har ført til nedgangen i antall kvinner på Sametinget - ja, da må man se nærmere på alle disse forholdene når det skal letes videre etter forklaringer og grunnlag for endring. I denne undersøkelsen valgte vi å fokusere mest på at få lister har en kvinne som toppkandidat. Dette blir utdypet senere i innlegget.

Når det gjelder valgordningen, må det for ordens skyld nevnes at Sametinget i fjor høst vedtok å foreslå noen endringer i den: Ett av forslagene er at det innføres fire utjevningsmandater og at disse skal forbeholdes det underrepresenterte kjønn inntil Sametinget har minst 40 % av hvert kjønn. Det er ennå ikke klart om dette forslaget blir endelig vedtatt.

Her skal jeg imidlertid kort kommentere et par poenger vedrørende bredde i deltakelse og representasjon ved sametingsvalg. Utgangspunktet er statsviteren Else Grete Broderstad (1995) sitt poeng om at samepolitikk grunnleggende sett verken kan knyttes til noen bestemt sektor- eller næringstilpasning eller til noen bestemt politisk ideologi. Det er derfor neppe rimelig å forvente at den politiske bredden med hensyn til antall lister ved sametingsvalg, skal være vesentlig smalere enn ved andre typer valg. Snarere kan det forventes at en utvidelse av Sametingets saksfelt og beslutningsmyndighet, vil kunne medføre at flere politiske grupperinger ønsker å stille liste ved sametingsvalg. Det totale antall lister og stemmeberettigede ved sametingsvalg kan slik sett godt komme til å stige enda mer.

Men: Oppslutningen kan også komme til å synke dersom ikke Sametinget i framtida får mulighet til - eller selv prioriterer - å vektlegge virksomhet som oppleves å ha reell betydning for folks hverdagsliv. For det er ikke bare Sametingets valgordning som kan ha konsekvenser for oppslutningen om og sammensetningen av organet. Også graden av faktisk innflytelse vil ha betydning. Ikke minst gjelder dette i ei tid hvor det generelt er utbredte tendenser til synkende oppslutning om atskillig mer veletablerte folkevalgte organ. Det tenkes da på nedgang både i valgdeltakelser, partimedlemskap og rekruttering av kandidater til valglister. Samtidig vet vi at mange - spesielt yngre - ofte er engasjerte i enkeltsaker - og at de velger andre former for politisk arbeid enn det partibaserte og valgorienterte. Sånn sett er Sametinget etablert i ei særlig utfordrende tid!

5. Kretsvise forskjeller med hensyn til kvinneandel
La oss så vende tilbake til spørsmålet om hvorfor det er så få toppnominerte kvinner ved sametingsvalg. I undersøkelsen startet vi med å gripe fatt i et fenomen som ikke omtales så ofte - i hvert fall ikke offentlig: Det er nemlig slik at selv om totalbildet av Sametingets kvinneandel er negativt, er det også svært store forskjeller mellom de 13 valgkretsene når det gjelder hvor mange kvinnelige representanter de har og har hatt. Dette kan illustreres med følgende figur - basert på at det i de fire sametingsvalgene som hittil har vært gjennomført, har vært valgt inn til sammen 12 representanter fra hver krets:
Se figur 2 øverst

Figuren har en søyle for hver av de 13 kretsene, og den er sortert synkende etter kretsenes antall kvinnelige representanter. Av figuren ser vi at to kretser skiller seg markant ut når det gjelder antall innvalgte kvinner: I krets 1, Varanger, har åtte av 12 representanter vært kvinner. Motsatt har det fra krets 5, Porsanger, ikke kommet en eneste kvinnelig sametingsrepresentant!

Det framkommer ellers at også to andre kretser - 8 og 9/Midt-Troms og Sør-Troms - utmerker seg positivt ved at seks av de 12 innvalgte representantene har vært kvinner - dvs. halvparten. I den negative enden av skalaen finner vi derimot - i tillegg til krets 5 Porsanger, også kretsene 4 Kautokeino og 10 Nordre Nordland - som begge kun har hatt én kvinne innvalgt.

Et hovedgrep i vår undersøkelse ble å ta for oss disse seks kretsene som har henholdsvis best og dårligst kvinnerepresentasjonshistorikk - dvs. Varanger, Midt-Troms og Sør-Troms, samt Porsanger, Kautokeino og Nordre Nordland. Dette grepet var inspirert av valgforskeren Eli Raaum som har vist til at nasjonale gjennomsnittstall når det gjelder kjønnsfordeling ved valg, skjuler store regionale variasjoner. Raaum viser bl.a. til at ved kommunestyrevalg i Norge, er det tre hovedtyper av lokale forhold som kan bidra til å påvirke kvinners politiske mobilisering - nemlig strukturelle, kulturelle og politiske faktorer.

Plassen tillater ikke å utdype disse faktorene her, men inspirert av Raaums tilnærming, la vi i undersøkelsen opp til å se på om det er mulig å finne noen fellestrekk og/eller ulikheter også ved de tre henholdsvis beste og dårligste kretsene når det gjelder kvinnerepresentasjon ved sametingsvalg - og om det i så fall kunne sette oss på sporet av mer allmenne forhold som kan ha betydning for om kvinner velges som sametingsrepresentanter.

Kort oppsummert kan det da sies at når det gjelder mer "formelle" trekk ved kretsene, ser det ikke ut til å være noen systematiske samvariasjoner mellom kretser som har hatt innvalgt henholdsvis mange og få kvinner ved sametingsvalg. Dette gjelder bl.a. geografisk beliggenhet, størrelse og sentralitetsgrad, samt antall lister i kretsen og valgdeltakelsen over tid. Det betyr heller ikke noe om kretsen har få eller mange manntallsinnskrevne: Både Kautokeino som i 2001 hadde flest i manntallet med 1500 og Nordre Nordland som hadde færrest med knapt 180, har hatt bare én kvinne innvalgt. Det eneste som så ut til å bety noe, var hvor stor andel av listene som hadde en kvinne på topp i 2001.

Jorunn skal i sitt innlegg snakke om det som framkom i intervjudelen av undersøkelsen av de store variasjonene i antall innvalgte kvinner. Men først skal jeg avslutte mitt innlegg med å vise til noen "tilleggsutfordringer" vedrørende forskning på sametingsvalg generelt og på kjønnrelaterte problemstillinger spesielt.

6. Litt om utfordringer framover
Vi har i rapporten vår understreket at det nok er begrenset hvor langt man kan gå i å lage meningsfulle sammenligninger når enhetene er Sametingets valgkretser. Jeg minner da om kartet som ble vist tidligere, hvor vi så at de 13 valgkretsene ikke faller sammen med politiske og administrative enheter som det er vanlig å benytte i andre sammenhenger, dvs. kommuner, fylker, landsdeler. Kretsene varierer også sterkt i geografisk størrelse. I tillegg er det store forskjeller når det gjelder hvor stor andel av den stemmeberettigede befolkningen totalt i hver av kretsene som også har registrert seg i Sametingets valgmanntall. Og det er ingen sammenheng mellom den geografiske størrelsen på en krets og kretsens størrelse målt i antall personer som er innskrevet i valgmanntallet.

Slike forhold bidrar til at Sametingets valgkretser er enheter som metodisk sett er krevende både å undersøke hver for seg - og ikke minst: å sammenligne med hverandre. For hvordan sammenligner man egentlig "enkommuneskretser" som Karasjok og Kautokeino med "storkretser" som Sørsameområdet og Sør-Norge?

Samtidig kan det ikke understrekes sterkt nok at den sametingsrelaterte valgforskningen som - forhåpentligvis - vil finne sted i framtida, bl.a. må sikre at det skapes kunnskap om alle de 13 valgkretsene. Ikke minst har vi i denne undersøkelsen av kjønnsbalansen på Sametinget sett betydningen av det: Når det velges inn tre representanter fra hver krets, er hver eneste av kretsene like sentral når man leter etter mekanismer som bidrar til å forstå hvorfor sammensetningen av kretsenes sametingsgrupper blir som de blir.

De metodiske utfordringene blir ikke mindre av at det også er stor mangel på kvalitetssikrede data om og fra sametingsvalg - og av at de data som faktisk finnes, ikke nødvendigvis er lett tilgjengelig!

En annen sak er at det også mangler både grunnlagsdata og oppdatert forskning vedrørende kjønns- og likestillingsaspekter i dagens samiske samfunn. Ja, faktisk er det vel et spørsmål om noe slikt per i dag i det hele tatt eksisterer? Også her ser vi for oss store forskningsutfordringer framover. Ikke minst mener vi det er behov for å studere valg og vilkår som ligger til grunn for det mangfoldet av måter som samiske kvinner - og menn! - utformer sine liv på i ulike deler av Sápmi.

Torunn Pettersen
Sámi Instituhtta/Nordisk Samisk Institutt
Bredbuktnesvn. 50,
N-9520 Guovdageaidnu/Kautokeino
NORGE
torunn.pettersen@nsi.no