Av Beret Bråten og Mona-Iren Hauge

'Likestillingsprosesser og kjønnsmakt' inngår i boka 'Mot en ny maktutredning'. Skjeie er professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo og medlem i forskergruppen som leder Makt- og demokratiutredningen.

Skjeie påpeker at likestillingsprosesser kan betraktes som både styrte og utstyrlige. De handler både om summen av individuelle livsprosjekter, om materielle betingelser og om dominerende normer og verdier - som preger både kollektiv handling og individuelle valg. Analyser kan konsentrere seg om ett av disse nivåene, eller om flere av dem samtidig. I den skandinaviske kjønnsforskningen er alle varianter representert, understreker hun. Men i den første norske maktutredningen var likevel kvinne- og kjønnsforskningens maktperspektiver fraværende.

De var imidlertid tydelig tilstede i den svenske utredningen. Den hadde studiet av normative kjønnsordener som et sentralt perspektiv. En historisk utviklingslinje ble beskrevet gjennom en periodisering av det utredningen kalte dominerende kjønnskontrakter. Skjeie mener noe lignende bør gjøres i den norske utredningen - gjennom konkrete studier som kan vise hvordan kjønnspolitiske normer og verdier blir etablert og utfordret: Det være seg som politiske, religiøse, kulturelle eller organisatoriske selvfølgeligheter.

I artikkelen presenterer Hege Skjeie noen mulige utgangspunkt for analyser av normativ makt. Hun gjør det i form av eksempler - og understreker samtidig at dette er en måte å analysere likestillingsprosesser og kjønnsmakt på. Her finnes som sagt flere. Eksemplene er formet som tre historier om politisering av kjønn - innenfor forskning, partipolitikk og i skjæringsfeltet mellom partipolitikk, næringsliv og akademia.

Overgangen fra 'husmorland' til 'likestillingsland' har skapt deltakelsesmønstre som både markerer en ny åpenhet i individuelle livsmuligheter, og en ny ulikhet i levekår, skriver Hege Skjeie. At kvinner er blitt integrert i arbeidsliv, i høyere utdanning, i fagorganisasjoner og i politiske organisasjoner bidrar til å forandre maktforholdene på disse områdene, men også i parforhold, i familie og i hverdagsliv.

Skjeie mener det i samfunnsfagenes diskusjon av individualiseringsprosesser først og fremst er åpenheten som vektlegges: De individuelle livsprosjektene er ikke på samme måte som for noen tiår tilbake underlagt de sosiale bærebjelker: klasser, familie og kjønnsroller. Det som før var selvsagt, kan nå diskuteres. Likevel er her fortsatt sterke differensierende prosesser, mener Skjeie. Fortsatt er disse knyttet til klasse, men også til etnisitet og kjønn.

Som eksempel bruker Skjeie den svenske maktutredningens problematisering av begrepet 'kompetanse'. Børsnoterte selskaper rekrutterer sine ledere ut fra 'kompetanse', men det viser seg at den viktigste 'kompetansen' er plass i nettverket til de som rekrutterer. Og slik styrenes ledere ser det, finnes få synlige kvalifiserte kvinner innenfor deres nettverk. Kvinner med barn har ikke tid til å hengi seg fullstendig til bedriften, og kvinner uten barn er for dem en gåte. Slik blir kjønnsforskjeller til en mangel på kompetanse.

Men, skriver Hege Skjeie, markering av forskjell er samtidig en kollektiv strategi for inklusjon, som har fått stadig større innflytelse på 90-tallet. Hun viser til forskjeller som et sentralt argument i diskusjoner om representativitet i partipolitikken. Partipolitikkens forskjellsretorikk har skjematisk uttrykt forandret 'forskjell' fra et maktgrunnlag for menn til et maktgrunnlag for kvinner, skriver hun. Noe som skapte nye deltakelsesmuligheter for en ny generasjon av politikere.

Andre eksempler på det samme er næringslivets og akademias rekrutteringspraksis når det gjelder ledere og ledelse. Der blir kjønnsdefinerende argumenter stadig mer hørbare. Men samtidig er dette områder hvor det i hvert fall ikke foreløpig er innført direkte normregulerende tiltak, i form av kvotering -for eksempel. Noe hun mener gjør det naturlig å stille spørsmål ved om, og eventuelt hvordan, forskjellsargumenter bidrar til enda sterkere kodifisering av det kvinnelige i arbeids- og organisasjonsliv, der 'det mannlige' likevel makter å framstå som allmenn autoritet.

Skjeie påpeker at forskjellsargumentet løper en risiko i møtet med appeller til 'samfunnsnytte'. Risikoen kan være vel verd å ta, skriver hun, og betydningen skal heller ikke overdrives. Men i en diskusjon av forskjell som maktstrategi mener hun likevel dette er verdt å nevne. Noe en fortelling knyttet til den første kvinneregjeringen illustrerer: Dens toårsjubileum ble markert med en pressekonferanse. Dagbladets utsendte ble svært skuffet: Statsrådene kommuniserte 'som politikere' ikke 'som kvinner'. Varmen manglet, og kontakten manglet.

Dette er en fortelling der kollektive forventninger om forskjell blir omformet til en individuell plikt til å demonstrere dem. - I slike fortellinger er ikke rommet påfallende stort for de individualiserte livsprosjektene, skriver Hege Skjeie.