Av Beret Bråten, KILDEN

Samlet for eliteutvalget er litt i underkant av hver femte leder en kvinne. Men det er stor variasjon mellom sektorene som er representert i undersøkelsen. I politikken er det nær kjønnsbalanse. I den motsatte enden av skalaen finner vi forsvaret. Der er mannsdominansen total. Blant lederne i næringslivet er 96 prosent menn. I kirken er 94 prosent menn. I politi- og justisvesen er 93 prosent menn. Dette er 'versting-sektorene'.

Men også i media, i forvaltningen, i forskning og høyere utdanning, i organisasjoner og i kultur er det mannsdominans. Den sektoren som kommer best ut er politikken, med en kvinneandel på nær 40 prosent. Men det er store forskjeller partiene imellom. Mens SV, Senterpartiet og Arbeiderpartiet har en nær femti/femti-fordeling er det i FrP ti-nitti - i mennenes favør.

Media speiler eliten
At kvinner i liten grad opptrer i den norske makteliten gjenspeiles i media.

-Det er liten tvil om at den mediale offentligheten i mangt og mye er elitefiksert, skriver professor Hege Skjeie i boka 'Norske makteliter'.

Kildene det henvises til i media er politikere, byråkrater, organisasjonsledere og eksperter av ymse slag. Det gjør at kjønnsbildet i mediene er like tradisjonelt som kjønnsfordelingen på toppen av hierarkiene. Hun viser til at den gjennomsnittlige mannsdominansen i medienes kildevalg er på 80 prosent.

-Intendert eller ikke, også i kildebruken gir mediene signaler om hva og hvem som er verdt å lytte til, skriver Skjeie.

Alder og utdanning
Gjennomsnittalderen i eliteutvalget i undersøkelsen er 52 år. Her skiller ikke kvinner seg noe særlig fra menn. Men eliten skiller seg fra befolkningen. Makteliten er mer tilårskomne. Yngst, og mest lik befolkningen, er de øverste lederne innen massemediene. Kirkelige ledere er eldst.

Utdanningsnivået i eliteutvalget er også mye høyere enn i befolkningen. Mens 53 prosent i Makt- og demokratiutredningens utvalg har høyere utdanning, er tilsvarende tall for befolkingen i samme aldersgruppe på bare 5 prosent. Færrest med høyere utdanning finnes innen media og politikk. De mannlige samfunnstoppene har høyere utdanning enn de kvinnelige. Mens 55 prosent av mennene har utdanning på høyeste universitetsnivå, er andelen kvinner 41 prosent. Omkring 90 prosent av elitene er gift eller samboende. De mannlige ledernes partnere har lavere utdanning og yrkesdeltakelse enn de kvinnelige ledernes partnere. Særlig på høyeste universitetsnivå er forskjellen stor. Mens 33 prosent av mennene har en partner med like høy utdanning, er den tilsvarende prosenten for kvinner 74.

Flest fra øvre middel- og overklasse
Høyresiden i norsk politikk har høyere oppslutning i elitene enn i befolkningen. Norske ledere er imidlertid mer venstreorienterte enn sine svenske kolleger. Og kvinnelige ledere er langt mer venstreorienterte enn de mannlige. Høyre er det fremste elitepartiet, mens Frp praktisk talt ikke har oppslutning.

Elitene gjenspeiler ikke befolkningens klassebakgrunn. Nesten fire ganger så mange i eliteutvalget som i befolkningen har familiebakgrunn i overklasse eller øvre middelklasse. Arbeiderklassen er klart underrepresentert. En viktig årsak til sammenhengen mellom klasse og eliteposisjon er at utdanningsnivået er høyere jo mer privilegert klassebakgrunnen er - og utdanning har sterk innvirkning på muligheten til å få en eliteposisjon.

Men, påpekes det i boka 'Norske makteliter', det er også slik at klassebakgrunn har betydning uavhengig av utdanning. Det er likevel ikke snakk om lukkede eliter, da alle typer klassebakgrunn er representert i norske makteliter anno 2000. Enkelte sektorer er imidlertid mer lukkede enn andre. I første rekke gjelder det politi- og justissektoren og næringslivet. Her er jo også kjønnsbalansen svært skjev.

Tiltak for jevnere fordeling
Lederne i undersøkelsen ble også spurt om de synes det er viktig å iverksette tiltak for å oppnå jevnere kjønnsfordeling på ulike sektorer i samfunnslivet. Svarene viser at tiltaksviljen er høy. Fire av fem ledere i makt- og demokratiutrednings utvalg mener det er viktig med tiltak på bortimot samtlige områder. Størst er tiltaksviljen overfor forskning og høyere utdanning, næringsliv og politi/justisvesen. Bare på ett område er de i tvil om viktigheten av tiltak - og det er i forsvaret. Men også her mener over halvparten at noe bør gjøres. Likevel er det klare kjønnsforskjeller i ledernes holdninger til å sette inn likestillingstiltak. De kvinnelige lederne som er intervjuet er mye mer opptatt av dette enn det mennene er.

Kirken og forsvaret vegrer seg
Hvordan står det så til med tiltaksviljen på eget felt?
Vegring mot tiltak på eget felt, er ikke utbredt. Men på to områder - i kirken og forsvaret - er det mindre oppslutning om dette innenfor eget område enn innenfor andre sektorer.

- For kirkens vedkommende er det slik at entusiasmen for likestillingstiltak gjelder alle andre steder enn i kirken selv, skriver Skjeie og Teigen.

Makteliten er også spurt om holdning til konkrete likestillingstiltak. Spørsmålene omhandler oppslutning om kvotering til politiske verv, fortrinnsrett ved ansettelser og kvotering til bedriftsstyrer. Også nå er det kvinnene i eliteutvalget som er mest for. Mer enn fire av fem lederkvinner støtter opp om disse tre formene for kvotering. Menn er mindre begeistret, men også her er det flertall for alle tiltakene. Minst oppslutning er det om å kvotere til bedriftsstyrene. Her deler mennene seg i to, 58 prosent støtter dette.

Motstanden mot kvotering til bedriftsstyrene er størst blant næringslivets ledere. Men også innenfor denne gruppen er det store variasjoner. Minst motstand er det blant ledere for samvirkebedriftene, etterfulgt av ledere i det offentlige næringslivet. Blant ledere i privat næringsliv øker motstanden med ledernes nærhet til eierskap.

Mindre likestillingsentusiasme i befolkningen
Et representativt utvalg i befolkningen er stilt de samme spørsmålene som makteliten har fått. Svarene viser at folk flest er mindre for likestillingstiltak enn det lederne er. Særlig er forskjellen stor kvinner imellom. Mens mer enn 70 prosent av kvinnene i eliteutvalget er for kvoteordningene, er oppslutningen om disse bare rett i overkant av 40 prosent blant kvinner flest. Påtrykket for disse likestillingstiltakene er med andre ord sterkere blant kvinner i ledende posisjoner.

-Parallelt med likestillingspolitikkens institusjonalisering er også statsfeminismen - tenkt som en form for politisk allianse - blitt mer preget av styring 'ovenfra' enn mobiliserng 'nedenfra' skriver Skjeie og Teigen.

Fanebærere og skeptikere
De konkluderer med at oppslutningen om likestillingspolitikken er høy, men langt fra monolittisk. Størst problemer med likestillingsbudskapet har næringslivets menn.

-Likestillingskompromissets skeptikere gjenfinnes i en allianse mellom høyresidens politikere og næringslivets menn, i tett kopling til lederne for lov- og ordensmaktene. Blant skeptikerne kombineres sterk mannsdominans med stor grad av motstand mot likestillingspolitiske tiltak, skriver Skjeie og Teigen.
Til sammenligning er kvinner i akademia, sammen med kvinner i mediene og i forvaltningen, likestillingspolitikkens fremste fanebærere på toppen av hierarkiene.

Denne boken har kapitler med kjønnsperspektiv skrevet av Hege Skjeie og Mari Teigen. Fredrik Engelstad, Øyvind Østerud, Trygve Gulbrandsen, og Trond Beldo Klausen har også skrevet kapitler i boken. Boken er utgitt på Gyldendal Akademisk.