Av Mona-Iren Hauge

En av de mest betydningsfulle sosiale endringsprosessene de siste tretti årene, er likestilling mellom kvinner og menn. Fra å ha en samfunnsmodell som la til rette for at mannen skulle arbeide ute mens kvinnen tok hånd om hus og hjem, er kvinner i dag integrert i arbeidsliv, politiske institusjoner og i utdanningssystemene. Disse endringsprosessene har hatt uvurderlig innvirkning på politisk virksomhet og samfunnsliv for øvrig. Når Maktutredningen får som mandat å undersøke store samfunnsmessige endringsprosesser, bør endringsprosesser i forholdet mellom kvinner og menn opplagt være av interesse.

Usynlige endringer?
Utgangspunktet for artikkelen 'Kjønn og politikk' er Francis Sejersteds påstand i Nytt norsk tidsskrift der han trekker en skillelinje mellom politikken til Einar Gerhardsen og Gro Harlem Brundtland. Ifølge Sejersted var Gerhardsen epoken preget av politiske visjoner mens Brundtlands politikk i større grad bar preg av å være en reparasjons- og administrasjonspolitikk. Skjeie mener Sejersted overser noe helt sentralt når han gir Brundtlands politikk en slik karakteristikk; nemlig kvinners kamp for politisk deltagelse og makt.

De siste tretti årene har mye skjedd innenfor politisk virke - særlig med tanke på kvinners deltagelse og posisjoner. Disse politiske endringene, som Brundtland var med på å gjennomføre, blir fullstendig usynliggjort i analyser som den Sejersted legger frem.

Går vi tilbake til årene etter krigen, var kvinnepolitiske spørsmål så og si fraværende innenfor norsk politikk. Landet skulle gjenreises. Planlegging av boliger og boligområder fylte politikerne og arkitektenes arbeidsbord, og husmorgenerasjonen ble formet. Først på slutten av 60- tallet og begynnelsen av 70-tallet ble kvinnepolitiske saker satt på agendaen med lov om selvbestemt abort og lov mot diskriminering av kvinner som to viktige saker. I denne perioden kom også den første kongelige resolusjonen om kjønnsammensetning innenfor offentlige styrer, utvalg og råd. Men ifølge Skjeie var det først med Brundtland at bruddet med den gamle forsørgerideologien ble definitiv. Brundtlands visjon var politiske reformer som kunne bidra til at kvinner kunne oppnå økonomisk selvstendighet.

Relativ underordning
Brundtlands politikk skulle imidlertid vise seg å møte motbør. Spesielt ble lovforslaget om likelønnsprinsippet kontroversielt. Først og fremst handlet det om hvordan likelønn skulle bli vurdert, og LO var sterkt imot den foreslåtte loven dersom det ble åpnet for at lønn kunne bli sammenlignet på tvers av yrker. Det var greit at kvinner og menn skulle tjene det samme dersom de utførte tilnærmet samme type arbeid i den samme virksomhet. At såkalte kvinne- og mannsyrker skulle lønnsjusteres i forhold til hverandre var derimot ikke aktuelt. Kvinner fikk komme opp og frem - så lenge de var relativt underordnet sine menn.

Kjønnsforståelser i politikken
Kvinnene på 70-tallet klarte å skape forståelse for at kjønn i seg selv er politisk relevant. De argumenterte for at kvinner har egne verdier og interesser som det ikke ble tatt hensyn til i politiske beslutninger. Selv om dette argumentet bar preg av en stereotyp forståelse av at kvinner og menn er forskjellige, ble det et argument som skiftet fortegn. Forskjellsargumentet ble ikke lenger en begrunnelse for politisk utestengelse - men for intetgrasjon av kvinner i norsk politikk.

Argumentet som ble benyttet innenfor politikken ser vi i dag innenfor næringslivet, skriver Skjeie. Men mens det innenfor politikken var et demokratisk argument blir det innenfor næringslivet et spørsmål om ressursutnytting - næringslivet har ikke råd til å ikke benytte seg av den kunnskap kvinner besitter. Utover 90-tallet blir også mannsrollen problematisert, og bidrar til at det ikke lenger bare er ’kvinnen’ som blir offentlig problematisert.
Betydningssystemer som blir knyttet til kjønn er sammenfiltret og omfattende. De representerer utfordringer som den nye Maktutredningen må ta tak i når de skal utrede den offentlige meningsdannelsen.