Av Beret Bråten, KILDEN

Olve Krange og Ketil Skogen har sammen skrevet artikkelen 'Skudd i løse lufta? Unge jegere og rovdyrpolitikken' som inngår i boka 'Ungdom, makt og mening'.

Stor-Elvdal er en kommune med ulv, bjørn, jerv og gaupe. Hit dro Krange og Skogen blant annet for å finne ut om konfliktene i rovdyrpolitikken handler om motsetninger mellom by og land. Debatten om ulv gikk på det tidspunktet høyt, og Stor-Elvdal ble ofte portrettert som en grunnfestet antirovdyr-bastion. De to forskerne intervjuet bygdefolk og gjennomførte i tillegg et feltarbeid. Gjennom 'Frank' fikk de tilgang til en uformell gruppe unge jegere. Det har blant annet resultert i artikkelen 'Skudd i løse lufta? Unge jegere og rovdyrpolitikken', som er del av boka 'Ungdom, makt og mening'.

Kulturell motstand
Jakt er et område gutta dominerer fullstendig. Bare 5 prosent av de som kjøper jaktkort her i landet er kvinner. For mennene de to forskerne fulgte, er jakt og fiske en vesentlig årsak til at de er blitt boende på landsbygda.

- De vil være skikkelige jegere. Da nytter det ikke å bo i byen og sette seg i bilen en gang i året for å dra på jakt. En skikkelig jeger følger viltet hele året og har stor kunnskap om naturen. Stedet de bor på er et eldorado for den som har jakt som livsstil, sier Olve Krange.

De unge mennene har lært å jakte av sine fedre, onkler og bestefedre, og de ser seg selv som kulturbærere. Gjennom jakt og fiske viderefører de en arbeiderklasse-maskulinitet.

- Det finnes vel knapt noen som er så stigmatisert for sin stil og levemåte som 'bygdemannen', mener Krange.

I bygdemannens valg ligger det kulturell motstand, understreker Krange og Skogen. Kulturelle størrelser som alt fra klær, smak, omgangsformer, til verdier og meninger - har sosial forankring og varierer avhengig av sosiale posisjoner. I storsamfunnet foregår det en kamp om hvem som har rett til å definere hva som er 'mest verdt'. Dette skaper motsetninger mellom sosiale klasser, inntekts- og utdanningsgrupper, mellom kjønn og generasjoner. Kulturell motstand innebærer ikke nødvendigvis langsiktige mål om fundamentale samfunnsendringer. Meningen kan like gjerne være å erobre et rom hvor makta ikke kan nå en, hvor en er herre i eget liv.

Både tradisjonelle og moderne
De unge jegernes arbeiderklasseidentitet er ikke forankret i lønnsarbeid i skogen eller på sagbruket, slik tilfellet var for tidligere generasjoner. Den er forankret i fritida. I arbeidstida jobber de som sjåfører, i skolen, på sykehjemmet og helsesenteret, i butikk, eller på sagbruket. Flere er i lavlønnsyrker hvor kvinner er i flertall.

- Passer det med deres maskuline identitet?

- Det er en merkelig tanke at identitet skal være noe absolutt som blokkerer for rasjonelle tilpasninger. At fordi du er tilhenger av jakt, fiske, våpen og hunder - så kan du ikke jobbe med barn eller eldre. Hvordan ville det eventuelt passe med deres maskuline identitet om de heller gikk arbeidsledige enn å jobbe med noe som tradisjonelt er kvinnfolkarbeid? De tar det arbeidet som finnes for å finansiere bolig og barn. Ottar Brox framstiller menn på bygdene som en utslått marginalisert gjeng som er trygdemottakere og tar strøjobber. De finnes sjølsagt, men jeg vet ikke om de er så typiske. Disse gutta tar i hvert fall ansvaret for livene sine. Å hjelpe skolebarn eller eldre på helseheimen truer ikke livsformen deres, understreker Olve Krange.

Krange og Skogen mener jegerne er både tradisjonelle og moderne. I artikkelen forteller de om Lars som er stolt av å servere egenbakt kake, om at karene lager tradisjonelle kniver og bondemøbler, og om dyktige folkemusikere. De beretter om laftede jakthytter og utmarksløer som plukkes fra hverandre og settes i stand, om turer med øl, hjemmebrent, rakefisk, salt flesk og falukorv. Ikke sjelden kretser samtalene rundt jakt, våpen, hunder og ulv. Men disse karene skifter også bleier, vasker gulvet, og lager mat med hvitløk i.

- Det er mulig at likestillingen ikke har kommet langt nok i disse familiene, men jeg tror ikke de står så mye tilbake for akademikerfamilier i Oslo-området. De unge mennene ser jegerlivet som en mulighet, også i det moderne Norge, sier Krange.

Ulven som urban fiende
Nå står de imidlertid overfor en fiende som virkelig truer livsprosjektet deres, en mektig allianse av politikere, byråkrater, forskere og naturvernere. 'Byfolk' og 'ekstremister' som jegerne kaller dem. Byfolk som etter bygdefolkets mening, har et romantisk forhold til naturen og ser ulven som en naturlig bestanddel i skogen. Og siden det er byfolket som er ulvetilhengere, assosierer bygdefolket ulven med urbane begreper om natur. For de unge 'bygdemennene' har skogen, helt fra de var barn, representert trygghet og ro. Men etter at ulvestammen i området tok seg opp, går det ikke lenger an å være helt trygg for ungene når de leiker foran huset, eller for jakthundene som er deres venner og familiemedlemmer. De er ikke mot ulv. Langt ifra. Ulven er en fabelaktig jeger, og i disse kretsene kan ingen få et bedre skussmål enn det. Men den hører ikke til her i den lokale naturen, og den behøver heller ikke være i Stor-Elvdal. For i global sammenheng er den ikke truet, det finnes hundretusenvis av dem i Sibir, Canada og Alaska.

- De stoler ikke på forskerne og deres tall, og mener disse strider mot det de selv ser i skogen Jegerne stoler på egne observasjoner, ikke på vitenskapen, sier Krange.

Klasseskille - et spørsmål om utdanning
Men det er alliansen av politikere, byråkrater, forskere og naturvernere som bestemmer. Disse 'andre' er forskjellige fra jegerne kulturelt sett, og det er de som har makt til å definere. Det er deres bilde av jegerne som 'barbariske småraringer som ligger med børsa i senga', som gjengis i media.

- Fienden er ikke først og fremst den store skogeieren eller sagbrukets ledelse. Det er ikke i forhold til dem klasseskillet oppleves sterkest. Avstanden er større til alt de identifiserer med byen og den høyt utdannede middelklassen. Det verste er tilflyttede akademikere. Slik blir klasse ikke først og fremst en økonomisk kategori - men et spørsmål om kulturelle ulikheter med vekt på utdanning, mener Olve Krange.

Aldri kun 'strictly business'
Klasseskillet har stor betydning for hvem som har innflytelse i storsamfunnet.

- Det uformelle er et viktig trekk ved arbeiderklassekulturen. Det er en viktig del av interaksjonen. Vi fulgte tett i hælene på 'Frank', og overalt hvor han kom, var det aldri kun 'strictly business'. Overalt var hans måte å være på preget av uformell kompisframferd, uansett om han skulle hente en pakke på postkontoret, eller kjøpe jaktkort hos en grunneier, eller om han var innom butikken for å handle. Dette er deres måte å ordne ting på. Alle relasjoner har noe uformelt i seg.

I slike uformelle fellesskap kan man unndra seg kontroll fra dem som har hegemoniet, mener Krange og Skogen. Her spres den folklige kunnskapen om ulven, og her kan de diskutere om ikke den beste løsningen tross alt er å jakte ulv, sånn helt for seg selv.
Men for å vinne fram i ulvedebatten må jegerne inn i formelle fora.

- Og de vet ikke hvordan de skal gå fram i de formelle kanalene. De mangler kunnskapen og de kulturelle ressursene som skal til for å gjøre dette på riktig måte. Her er det stor forskjell på dem med og uten utdanning. Gjennom utdanning lærer man fort hvilke argumenter som regnes for gangbare og hvilke som ikke når fram. Jegerne mangler den kompetansen. Men vel så viktig er det at vitenskap og formelle arbeidsformer er noe de betrakter med dyp mistenksomhet, sier Krange.

Friheten har en pris
Slik blir ulvejakt et mer realistisk scenario enn leserinnlegg. Når de likevel nøler med å ta geværet og loven i egne hender, er det på grunn av konsekvensene. De risikerer fengselsstraff. Deres uformelle motstandskultur er i en underordnet posisjon.

- De er herskere i egne liv og underkaster seg ikke det kulturelle hegemoniet. De har en kulturell autonomi makta ikke får grep på. Men friheten har en pris. Ved å definere seg selv og sin praksis i motsetning til den dominante kulturen, blokkerer de også for muligheten til å komme i dialog med makta, mener Krange.

Jegerne føler at å henvende seg til formelle myndigheter er omtrent som å snakke til veggen. De føler at de ikke blir hørt.

- Og det har de i grunnen helt rett i, understreker han.

- For i politikken mener man at beslutningene skal fattes basert på vitenskapelige erkjennelser, og at det må skje i formelle fora. Skal jegerne ha innflytelse, må de både gi opp sine mål; akseptere at Norge skal en levedyktig ulvestamme, og de må tape autonomi; godta de andres måte å snakke og argumentere på. Så hva har de egentlig å vinne på å 'jenke seg'?