Hovedtesen i boken er at vi har beveget oss fra demokratisk kapitalisme til kapitalistisk demokrati. Det vil si fra en egalitær og demokratisk økonomi til en markedsstyrt politikk. Forestillingen om en særegen norsk demokratisk og egalitær kapitalisme har fått et skudd for baugen. Fellesskapet er ikke lenger det fremste målet, nå er det aksjonærenes profitt som gjelder. Samtidig er statens muligheter til å styre økonomien svekket. Kapitalismen mangler en ideologisk konkurrent i dagens samfunn - politikernes reduserte handlingsrom er et bevis for det.

Etter Berlinmurens fall er planøkonomien død, og kapitalismen trenger ikke lenger å legitimere seg selv som system. Men er en slik utvikling bare negativ? Forfatterne mener at finansmarkedenes krav til innsyn og like konkurransevilkår sannsynligvis også har en demokratisk verdi. Kapitalistisk demokrati? tar for seg de siste hundre års økonomiske historie i Norge, for slik å forstå samtidens problemer og utfordringer. Forfatterne tar for seg hvert sitt område.

I artikkelen 'Kjønn i norsk 'eliteutdanning' - i lys av fransk élitisme' ser Eirinn Larsen, stipendiat ved Institutt for historie ved European University Institute (EUI), Italia på årsakene til at det er det svært få kvinner i næringslivets ledersjikt i Norge. Hun spør om den egalitære utdanningsordningen har noe av skylden? Har den bidratt til å opprettholde kjønnsforskjellene i næringslivet snarere enn å utligne dem?

Ved siden av Larsens artikkel beskriver Knut Sogner hvordan makten over beslutningene i storindustrien har forflyttet seg gjennom det 20. århundre. Sverre A. Christensen ser på fremveksten av statlig eierskap og hensynet til nasjonal kontroll i Norsk Hydro, og Harald Espeli studerer hvordan næringslivets organisasjoner er blitt utformet og hvordan de har fungert over tid.