 |
Fredrik Engelstad, Per Selle og Øyvind Østerud har levert en uttalelse om konklusjoner fra makt- og demokratiutredningen basert på boken Makten og demokratiet - en sluttbok. Siri Meyer har levert en egen uttalelse der hun argumenterer for et humanistfaglig maktperspektiv. For egen del har jeg opplevd at det å stille spørsmål om kjønnsrettferdighet til makt- og demokratiproblematikk kan gi andre fortolkninger av samfunnsmessige utviklingstrekk enn de som fremmes i flertallsuttalelsen. Den diagnostiserer «folkestyret» som numerisk basert og territorialt avgrenset majoritetsmakt - «et formelt beslutningssystem gjennom flertallsvedtak og folkevalgte organer». Dette er for så vidt i overenstemmelse med maktutredningens mandat, der det het at hovedtemaet skal være «vilkårene for det norske folkestyret og endringer i disse» - det mandatet kaller det representative demokratiet, der det, lokalt og sentralt, må eksistere «funksjonsdyktige styringsorganer som er representative, har legitimitet og autoritet». I sju enkeltpunkter ble endringsprosesser som «påvirker og utfordrer det representative demokratiet» listet opp: økt internasjonalisering, ny teknologi, den offentlige meningsdannelse, miljøutfordringene, det flerkulturelle samfunnet, kompetanse- og kunnskapssamfunnet, samt desentralisering, deregulering og privatisering (se Stortingsvedtak 11.12.97). Flertallets konklusjon er, enkelt sagt, at «folkestyret forvitrer». Det tolker mange endringsprosesser til å peke i denne samme retningen. Ulike former for «tilleggsdemokrati«- dvs. «rettighetsdemokrati, aksjonsdemokrati, forbrukerdemokrati, lobbydemokrati, barometerdemokrati», kan nok utdype folkestyret som formelt beslutningssystem, men likevel ikke erstatte det, heter det i flertallsuttalelsen.
Jeg er uenig i en slik perspektivering. For eksempel er flertallsuttalelsens konklusjoner om rettighetspolitikk og rettens internasjonalisering preget av konstitusjonelle og juridiske vurderinger av endringer i formell, territorialt avgrenset, myndighetsfordeling når internasjonale avtaler og konvensjoner innarbeides i norsk lov. Men den kjønnspolitiske betydningen av rettighetspolitikk og rettighetsdoktriner handler ofte om muligheter for individuell og kollektiv bemektigelse. Mange konkrete diskusjoner om kvinners levekår er substansielt transnasjonale, i den forstand at de er koplet opp mot normer om selvbestemmelse, ikke-diskriminering, likeverd og lik deltakelse. Slike normer utfordrer mange former for innforstått og selvfølgeliggjort majoritetsmakt, så vel innenfor som på tvers av stats- og samfunnsformasjoner. Hele FNs kvinnekonvensjon - «konvensjonen om å avskaffe alle former for diskriminering av kvinner» representerer én slik utfordring, når den konstaterer at generelt formulerte menneskerettigheter ikke gir tilstrekkelig rettighetsvern for kvinner, og at nasjonalstatlig lovgivning og fordelingspolitikk må reflektere dette. Slik jeg ser det handler slike problemstillinger mer om grunnlagsdemokrati enn om tilleggsdemokrati.
Det er viktig å diskutere også dette substansielt: Hvordan rettighetspolitikk og internasjonale menneskerettighetsdoktriner konkret kan bidra til utvidelser av demokratisk ansvar og demokratisk praksis, innenfor og på tvers av nasjonalstatlige rammer. Flere bidrag i maktutredningen har vist det uforløste forholdet mellom demokrati i numerisk form - som majoritetsmakt - og vern om menneskerettigheter slik disse er nedfelt i internasjonale konvensjoner som også Norge har sluttet seg til.1 I denne uttalelsen skal jeg derfor konkretisere synspunktet gjennom en serie eksempler på hva internasjonal likestillingsrett kan bety i nye politiseringsprosesser, på tvers av landegrenser, i norsk politikk og for norske samfunnsforhold.
Mer om mandatet
Mandatet for den norske makt- og demokratiutredningen var ikke spesielt innrettet mot komparative analyser. Parallelt med den norske, ble det imidlertid også igangsatt en dansk makt- og demokratiutredning.2 Mens det norske mandatet nøyde seg med å hevde at «folkestyret» var under press, gikk det danske mandatet lenger: «Det danske folkestyrets utvikling oppleves som et reelt tab av demokratisk indflydelse og dermed en reduktion af tiltroen til de demokratiske beslutningsprocessers styrke og relevans». Det etterlot - heter det i boken Folkets styre fra den danske maktutredningen - et inntrykk av at makten lenge har vært på vei ut av de velkjente demokratiske organisasjoner og institusjoner til fordel for andre mindre demokratisk funderte aktører, som embetsmenn, interesseorganisasjoner, massemedier og internasjonale aktører, og da særlig EU (Damgaard 2003). Her blir altså «makten» noe som forflyttes, og «demokratiet» noe som forspilles. For danske maktutredere ble det viktig å korrigere: økt innflytelse i det som her ble kalt «parlamentariske omgivelser» er ikke avgrenset til Danmark, det preger utviklingen i en rekke etablerte demokratier, som alle må innstille seg på endrede vilkår for demokratisk styre i fremtiden.3
Mandater representerer altså også et press. Her har de vel mest bidratt til å modellere (det gamle) folkestyrets perfekte demokrati under (ny) beleiring. Dette modellpresset hadde jeg ikke tenkt så mye over da jeg startet i utredningsjobben. Slike tanker har blitt mer påtrengende etter hvert. Folkestyret er, som valg- og flertallsbasert beslutningsform, langt fra å være en dilemmafri demokratiformel. Også fra den norske nærhistorien vet vi mye om hvordan kompakte majoritetsformasjoner har forvaltet triste ensrettings-tradisjoner og krenkende former for flertallstyranni. I mange sammenhenger er også «folke-styre» en eufemisme for mannsdominerte beslutningsstrukturer og -kulturer. Det gjelder i Norge som andre steder; hvordan har også maktutredningens eliteundersøkelse konkret dokumentert (se under). Slike tilstander lar seg ikke enkelt historisk tilbakelegge, og dette er et kjernepunkt i så vel rettstatsgarantier som i de prinsipielt statsløse menneskerettighetsdoktriner. Individer og grupper trenger rettighetsvern utover de som følger flertallsvoteringer. Stater trenger å binde tvangsmonopolet. Og majoriteter trenger å kjenne sine egne demokratiske begrensninger. Det nye er rettsliggjøringen av slike demokratiske prinsipper gjennom internasjonalt bindende avtaler og konvensjoner. I etablerte demokratier kan de gi nye grunner for hvorfor og hvordan majoriteter trenger å problematisere egne selvfølgeligheter. I norsk sammenheng er politiseringen av urfolksrettigheter et svært nærliggende eksempel på dette.
Mandatet for makt- og demokratiutredningen viste liten interesse for kjønnsmaktproblematikk. Ingen av de opplistede endringsprosessene ble ansett å ha viktige kjønnsdimensjoner. En bisetning åpnet likevel opp. Der het det at «utredningen også burde ta hensyn til at sosiale og kulturelle skillelinjer, alder og kjønn, kunne ha betydning for enkeltmenneskets deltakelses- og innflytelsesmuligheter». Og forskergruppen kunne, dersom den kom til at også andre faktorer burde studeres, stå fritt til å gjøre dette (Stortingsvedtak 11.12.97) Ved oppnevningen av forskergruppen som skulle lede utredningsarbeidet, gjorde arbeids- og administrasjonsministeren det klart at jeg hadde en særlig forpliktelse til å sørge for maktanalyser med kjønnsperspektiv.
På dette grunnlaget har jeg dels gjennomført egne empiriske prosjekter, dels støttet et mer mangfoldig inntak til kjønnsmaktanalyser i utredningsregi. De har vært konsentrert om velferdsstat og arbeidsliv, partipolitikk og kjønnspolitiske offentligheter. Prosjektene har, stikkordsmessig, analysert kjønnshegemonier i det moderne arbeidslivet, likelønnsproblematikk, omsorgspolitikk og omsorgsetikk, likestillingspolitikkens internasjonalisering, religionenes problematiske patriarkater og mannsmonopoler i nordisk akademia, kjønnspolitisk organisering og lobbyisme i Norge og linjer i feminismens politiske historie.Flere analyser søker å trekke opp en ny politisk debatt om hva kjønnsrettferdighet kan bety. Hvilken betydning har det for eksempel at nye sosiale rettigheter for omsorgsarbeid differensierer så sterkt etter en lønnsarbeidsforutsetning? Hvordan kan menns ambisjoner for farsomsorgen innfris når økonomiske føringer tilrettelegger så sterkt for morsomsorgen? Hvordan kan ytringsfrihet kombineres med retten til vern mot seksualiserte krenkelser? Og hvor går majoritetspolitikkens grenser i forhold til patriarkalske former for kontroll med kvinner? Slike debatter om kjønnsrettferdighet og frihet jakter ikke nødvendigvis på bestemte politiske «løsninger». Heller prøver de seg på demokratidiskusjoner som kan veie ulike hensyn og perspektiver mot hverandre. «Folkestyret» har heller ikke - i mandatets noe snevre begrepsforstand - vært en «sentral tilnærming» i flertallet av analyser. Det tilstrebede mangfoldet i tilnærminger og tematiseringer betyr derimot at forskerne som har bidratt i maktutredningen gjør det i kraft av sine egne stemmer, og med ulike teoretiske og empiriske forankringspunkter for resonnementer og analyser. Disse må derfor leses og diskuteres på sine egne premisser.4
I mandatet for utredningen inngår også en bestilling om «å legge stor vekt på å formidle forskningsresultatene til allmennheten, og bidra til en opplyst og god debatt, både underveis og etter at utredningen foreligger». Det siste året har jeg samarbeidet med Forskningsrådets informasjons- og dokumentasjonstjeneste for kvinne- og kjønnsforskning - Kilden - om et eget nettsted som formidler kjønnsmaktanalyser innenfor rammen av hele maktutredningens bok- og rapportserie, gjennom oversikter, presentasjoner, intervjuer og portretter (se www.kilden.forskningsradet.no, eventuelt lenke fra www.maktutredningen.no) Dette formidlingsarbeidet avslutter vi i løpet av 2003 gjennom et samarbeid med likestillingssekretariatet i Utdannings- og forskningsdepartementet om nettsted og annen forskningsformidling spesielt rettet mot elever i ungdomsskole og videregående skole. I samarbeid med andre kjønnsforskningsmiljøer har jeg arrangert to større nordiske konferanser; en ved utredningens oppstart og en ved avslutningen. En rekke arbeidsmøter og seminarer har også vært arrangert i løpet av femårsperioden.5 Jeg tror nettopp det er mangfoldet i analyser og arbeidsformer som har hatt betydning for den feministiske maktdebatten gjennom de siste årene, og da med et nedslagsfelt som når langt utover akademias nærmiljøer. Formidlingsprosjektet i samarbeid med Kilden har vært viktig, på samme måte som debatt i tidsskrifter, fag- og dagspresse om flere av disse bøkene og rapportene. Her vil jeg også mene at debattinteressen så langt har vært minst blant maktutredningens egne oppdragsgivere, dvs. i partipolitiske miljøer.
Mange av utredningens kjønnsmaktprosjekter har sine viktigste forankringspunkter i nordisk og internasjonal feministisk fagdebatt, og mange empiriske prosjekter diskuterer internasjonaliseringens konsekvenser for kvinner. Dette er viktige korrektiver til et fokus for maktutredningsgenren som ellers kan invitere til sterk dyrking av nasjonale særpreg. Som vi ser i mandatene for de parallelle norske/danske utredningene; analyse-enheten er Norge/Danmark; den norske/danske (nasjonal)staten; dens «verdensbilder» og bilder av seg selv. Det er greit nok, men problematisk når særpreget tar overhånd. Det norske utredningsmandatet fastslo at «utgangspunktet skal være den norske samfunnsmodellen bygd på det representative demokratiet, med lik rett for alle til å utpeke sine representanter gjennom frie valg, med fri meningsdannelse og muligheter for å påvirke utformingen av beslutninger som berører en selv og ens eget liv». Men som kjent er det ikke noe spesielt «norsk» ved prinsipper om frie valg, fri meningsdannelse og deltakelse i beslutningsprosesser. Slike prinsipper bidrar til å konstituere styreformen i en rekke av verdens land. Mer generelt tilhører de også katalogene over menneskers grunnleggende sivile og politiske rettigheter, slik disse for eksempel er nedfelt i internasjonale deklarasjoner og konvensjoner gjennom det siste halve hundreåret.6 I de fleste land har de likevel ikke kunnet forhindre en kulturell konsentrasjon av beslutningsmakt mellom menn.
Folkestyret og mannsdominansen
Maktutredningens lederskapsundersøkelse (eliteundersøkelsen) representerer, sammen med en bredt komparativ medborgerundersøkelse, de to store empiriske kartleggingene som forskergruppen selv har initiert og gjennomført. I eliteundersøkelsen la jeg inn et omfattende spørsmålssett om holdninger til likestilling og virkemidler i likestillingspolitikken, spørsmål som senere ble gjentatt i surveys for befolkningsutvalg. Dokumentasjonen av posisjonell mannsdominans, og avstanden mellom generell tilslutningsretorikk og konkrete kjønnskontroverser i likestillingspolitikken framkom som viktige resultater. Eliteundersøkelsen kartlegger hvem det er som befolker topposisjoner innenfor henholdsvis forsvar, rettsvesen, politi- og påtalemakt, kirke, forskning og høyere utdanning, sentralforvaltning, medier, kulturinstitusjoner og -organisasjoner, interesseorganisasjoner, næringsliv og partipolitikk. På toppen av de hierarkiene som undersøkelsen oppsøker, er den gjennomsnittlige mannsdominansen på 84 prosent, med en variasjon fra 90 prosent eller mer i for eksempel næringslivets og justisfeltets toppstillinger, til rundt regnet 60-65 prosent i deler av partipolitikkens, interesseorganisasjonenes og kulturlivets topp-posisjoner.7
Men også partipolitikken demonstrerer store interne variasjoner, for eksempel illustrert i 50-50-fordelingen i Arbeiderpartiets stortingsgruppe og 90-10-fordelingen i Fremskrittspartiets. Mange norske kommunestyregrupper har ekstremt skjev kjønnsfordeling, og på ordførernivået er mannsdominansen på 85 prosent. Kvinnerepresentasjonen i Sametinget er nesten halvert fra starten i 1989 fram til siste sametingsvalg i 2001. Gjennomsnittlig sett har det «representative demokratiet» ikke blitt mer kjønnsrepresentativt enn det var på midten av 1980-tallet.8 På stortingsnivået blir den begrensede inklusjonsiveren enda tydeligere når vi spør hvordan nominasjonene reflekterer flerkulturelle representasjonskrav. Det gjør de stort sett ikke. Og mangfoldet av organisasjoner for innvandrerkvinner forteller selv om hvordan de innenfor rammen av nasjonal partipolitikk opplever langt mindre lydhørhet i spørsmål som handler om adgang til arbeidsmarkedet og arbeidsvilkår enn i spørsmål om seksualisert vold og tvangsekteskap. Disse organisasjonene har jevnt over dårlig tilgang til tradisjonelle politiske og korporative strukturer, slik at politiske påvirkningsmuligheter mest handler om nettverk og lobbyarbeid på enkeltsaker.9
Som partidrevet reformpolitikk er likestillingspolitikken preget av ad hoc-tilnærminger og det vi kan kalle offisielle likestillingsstunts; akutt tiltaksiver på begrensede felt. Gjennom 1990-tallet har den vært klart mer begrenset enn for eksempel svensk reformpolitikk.10 Mer systematisk har likestillingen ofte - om ikke alltid - vært forvaltet som et felt med innlagt vikeplikt. Den kombinerer gjerne bred tilslutningsretorikk med bastante tilpasningskrav, der tilordningen til de maktkonstellasjoner som «er» har vært påfallende stor. Slik vi har oppsummert i Menn imellom: I møtet med trosfriheten blir diskrimineringsvernet tilpasset. I møtet med forhandlingsfriheten blir likelønnsretten moderert. I møtet med organisasjonsfriheten blir deltakelsesretten krympet. I posisjonelle maktfelt konstituerer en overveldende mannsdominans ofte lite annet enn forbigående forlegenhet.11
Eksklusjonskulturer
Den formidable mannsdominansen i eliteutvalget tegner en skarp kontrast til all offisiell retorikk om norske likestillingsparadiser. Og den bryter kraftig med diffuse forestillinger om likhetstradisjoner og egalitære rekrutteringskulturer. I stedet tematiserer den statsstyrets forgreininger i for eksempel sentralforvaltning og justissektor som ekskluderende ledelsesstrukturer. Eliteutvalget er dominert av middelaldrende, hvite menn med over- og middelklassebakgrunn. Så godt som samtlige har en etnisk norsk bakgrunn. De har oftere vokst opp i Oslo enn i andre større byer, og kommer bare sjeldent fra små landbruks- og fiskerikommuner i distriktene. Mest urban er næringslivseliten og lederne innenfor justissektoren. Samlet sett har utvalget en privilegert klassebakgrunn - nesten fire ganger så mange i eliteutvalget som i befolkningen har familiebakgrunn i det som i undersøkelsen er klassifisert som overklassen eller øvre middelklasse. Og de vedlikeholder da selvsagt privilegier som tradisjonelt følger klassebakgrunn: Inntektsnivået er over tre ganger høyere enn i befolkningen. Men også her er det skjevt fordelt; næringslivslederne har i snitt fire ganger så høy inntekt som lederne i offentlig sektor. Det er gjennomgående kjønnsforskjeller i inntekt i eliteutvalget: totalt tjener menn dobbelt så mye som kvinner. Innenfor hver sektor er forskjellene i inntekt mindre, men går altså gjennomgående i menns favør. Gjennomgående egalitære trekk ved norske lederstrata er det med andre ord vanskelig å identifisere.12
Holdningsdata viser en dyp kløft i hvordan grupper av kvinner og menn prioriterer likestilling og likestillingspolitikk. Til tross for uttallige forsikringer om det motsatte: dette ikke et friksjonsfritt, motstandsløst eller makttomt rom. Som diffus verdi har likestillingen stor oppslutning og fremstår langt på vei som et felles, men da heller innholdstomt, referansepunkt. Som konkret, institusjonelt festet, politikk engasjerer likestillingen kvinner langt mer enn menn, men kontrolleres av menn i langt større grad enn av kvinner. Analyser viser også at der mannsdominansen er som sterkest, er ofte likegyldigheten størst. Det gjelder særlig tydelig i justisfeltet og i privat næringslivsledelse, men også i for eksempel sterkt mannsdominerte deler av partipolitikken.
Analysene viser også hvordan menn i institusjonelle lederposisjoner har problemer med å se diskriminering som et relevant likestillingsproblem, særlig innenfor egne virksomheter. Den viktigste forklaringen på mannsdominansen er - slik lederne samlet ser det - at for få kvinner søker seg til lederstillinger. I tillegg til denne, får bare en annen forklaringsform stor tilslutning, at kvinners omsorgsoppgaver begrenser innsatsen på jobben. Tendensen er med andre ord tydelig: mannsdominansens grunner lokaliseres først og fremst hos kvinner. Blant de, relativt sett, få kvinnene er det imidlertid en annen forklaring som også tillegges stor vekt. Den handler om indirekte diskrimineringsformer, at for mye lederrekruttering skjer gjennom uformelle nettverk. Dette er en forklaring som få menn vil tillegge tilsvarende betydning.13
Men tendensen til å ignorere diskriminering er langt fra bare et ledelsesfenomen. I maktutredningens medborgerundersøkelse er det for eksempel spurt om hva folk tror om diskriminering som samfunnsproblem, med svaralternativer for hvor ofte /sjeldent man tror at kvinner diskrimineres i forhold til menn. Om lag halvparten blant kvinner tror at diskriminering forekommer «ofte», om ikke «svært ofte». Blant menn er det litt over en firedel som tror det samme. Kvinner svarer på samme måte uavhengig av alder, mens vi blant menn finner en klar alderseffekt. Særlig yngre menn (under 30 år) mener i hovedsak at diskriminering av kvinner sjelden er et problem; bare 15 prosent av menn i denne aldersgruppen tror at diskriminering er noe som ofte skjer. Andelen blant kvinner i samme aldersgruppe er rundt regnet 50 prosent. Avstanden mellom kvinner og menn i oppfatninger om diskrimineringskulturer er med andre ord formidabel.14
I mange analyser av kjønnsmakt-logikker står et begrep om kodifisering sentralt. Det viser til hvordan «kjønn» og «verdi» bindes sammen i kulturelle og institusjonelle sorterings- og rangeringsprosesser. Kodifisering kan innebære diskriminering også i likestillingslovens forstand: handlinger som stiller menn og kvinner ulikt, eller tilsynelatende kjønnsnøytrale handlinger som virker slik at det ene kjønn stilles dårligere. En velkjent ansettelsesproblematikk er nettopp den som diskriminerer gjennom forestillinger om «mor». Kvinner er (potensielle) mødre. Å være mor kan få betydning for innsatsen på jobben. Derfor er det tryggest å ansette «far» - som det ikke tenkes tilsvarende om. Forestillinger om hva kvinner «egner» seg til, og spørsmål om hva kvinner «bidrar» med, gir andre kodifiseringsgrunnlag. I sterk forstand kan kodifisering vise til kjønnshegemoni - et dominerende mønster av kjønningsprosesser der meningskategorier blir ordnet hierarkisk i og gjennom sosiale praksisformer. Ofte handler dette om subtilt forskjellsskapende prosesser. De skiller og rangerer på måter som slett ikke lar seg forby, eller egner seg som klagesak for likestillingsombudet. Heller tilhører de et stort felt av desavueringsproblematikk og anerkjennelsespolitikk der betydningen av både «staten» og «loven» er minimal.15
Hvordan loven kan brukes til dekoding finner vi likevel et relativt vellykket eksempel på i saker som handler om norske varianter av skjerfdiskriminering. Kvinners bruk av religiøse hodeplagg har laget mye rabalder over alt i Europa gjennom det siste tiåret.16 Blant annet franske myndigheter har forbudt bruk av tørkle blant elever i den offentlige skolen ut fra en tolkning av jenters hodeplagg som symbol på religiøst basert underkastelse. Dette forbudet har mange muslimske kvinner oppfattet som en patriarkalsk erklæring god som noen, når den dermed avviste at skjerf kunne symbolisere kulturell identitet. I Norge har hodeplagg vært brukt som avvisningsgrunnlag i mange ansettelsessituasjoner - Mira-senteret hadde gjennom et knapt år mer enn 60 henvendelser om skjerfdiskriminering. Både Senter mot etnisk diskriminering og Likestillingsombudet ble engasjert i problematikken rundt religiøse hodeplagg, og i 2001 fattet Klagenemnda for likestilling vedtak i en sak der en kvinne ble sagt opp fra stillingen sin som «romvert» ved et større Oslo-hotell med henvisning til at bruk av hodeplagg var reglementstridig. Klagenemnda konstaterte indirekte diskriminering: på samme måte som forholdene tilrettelegges for menns bruk av religiøse hodeplagg på jobb - eksempelvis i Forsvaret - må kvinner kunne kreve tilrettelegging for bruk av skjerf. Med andre ord: kvinner har samme rett til religionsutøvelse og samme krav på respekt for kulturell identitet som menn.17
Arbeid-omsorg-strukturer
Mer generelt kan kodifisering, eller kjønnshegemoni, være viktige innfallsvinkler til å forstå de sterkt kjønnshierarkiske norske arbeidsorganisasjonene, i det som samtidig er ett av Europas mest kjønnsdelte arbeidsmarkeder. Sysselsettingen blant kvinner i Norge er høy i europeisk sammenheng, slik den også er i Danmark og Sverige. Men det er også deltidsandelen, snaue 35 prosent i 2001, som er klart høyere enn i for eksempel Danmark og Sverige. Kvinners rett til lønnsarbeid motsvares ikke av en plikt til selvforsørgelse, hevder arbeidslivsforskere: i Norge dominerer stadig en underforstått mannlig hovedforsørgernorm, som i større grad fritar kvinner fra økonomisk ansvar og svekker vår posisjon som arbeidstakere.18 Med unntak da, for enslige forsørgere, der nettopp selvforsørgelsesplikten er blitt et stadig tydeligere politisk krav gjennom det siste tiårets omlegginger av for eksempel overgangsstønaden.19
Det er tydelige avstander mellom en entydig kjønnsideologi om likedelt forsørgeransvar på samfunnsmessige elitenivåer, og klare kjønns- og klassebetingede holdningsmønstre i befolkningsutvalg. Om lag 40 prosent blant menn støtter en mannlig hovedforsørgernorm for arbeid-omsorgsdeling i familier med små barn; om lag 30 prosent blant kvinner gjør det samme. Tilslutning til tradisjonell forsørgerideologi er med andre ord en relativt utbredt minoritetsposisjon i Norge. Til det kan vi legge at nærmere en firedel blant 14-årige gutter sier seg enig i en påstand om at når det knapt med jobber, bør menn få arbeid før kvinner - mens 10 prosent «ikke vet». Svært få jevnaldrene jenter er enige, og svært få synes det er vanskelig å gjøre seg opp en mening om dette. I denne undersøkelsen, som omfatter samme ungdomskull i 28 land, er norske 14-åringer blant de sterkeste likestillingstilhengerne. Men Norge er også det landet der forskjellene i synspunkter mellom jenter og gutter er størst.20
Deltid kan bli en nødløsning for jenters jobbambisjoner. Deltid kan være den nødvendigheten enslige forsørgere blir konfrontert med, eller resultat av forhandlinger foreldrepar imellom. Både mor og far vil jobbe; familien trenger to inntekter; barn får ikke plass i barnehage; skolen slutter tidlig, osv. Det vil si at summen av alle de hverdagslige dilemmaene vi kjenner på kroppen, gir redusert lønnsarbeidstid og økt omsorgstid særlig for mor. Far forsørger «mest», men mor «bidrar». Men deltid behøver ikke bare være resultat av interne familieforhandlinger, eller individuelle tilpasninger til et hardt jobbmarked. Deltid kan også være en systemisk tvungen form. I kommunal sektor i Norge er for eksempel deltidsturnuser i både barne- og eldreomsorgen et utbredt fenomen. Arbeidet organiseres fra arbeidsgivers side på en slik måte at arbeidstakere som ønsker heltidsjobb, ikke kan få det.
Her har vi igjen å gjøre med en form for indirekte diskriminering. For Likestillingsombudet representerer den en uthuling i praksis av den prinsipielle likeretten til lønnsarbeid som likestillingsloven skulle garantere. Når arbeidstakere systematisk behandles som en deltids «ressurs,» er det med på å opprettholde den tradisjonelle oppfatningen av at kvinner ikke har samme behov for en inntekt de kan leve av. På bakgrunn av Statistisk sentralbyrås arbeidskraftundersøkelser anslår LO at 70 000 av arbeidstakere er på tvungen deltid i privat og offentlig sektor. De er det som kalles «undersysselsatte», og som altså betyr at de selv aktivt har forsøkt å få lengre arbeidstid. Nærmere 125 000 deltidsarbeidende oppga at de ønsket seg lengre arbeidstid - det er mer enn tjue prosent av dem som arbeider deltid. Tvungen deltid er mest utbredt innenfor helse- og sosialt arbeid og hotell- og restaurantarbeid - altså kvinnedominerte yrkesfelt.21
I Norge er det i dag jenteflertall i høyere utdanning. Men mye kvinnearbeid er like fullt tungt fysisk arbeid for relativt lav lønn. Listen over de ti vanligste kvinnejobbene i Norge viser butikkmedarbeidere som nr. 1, fulgt av omsorgsarbeidere og hjelpepleiere, rengjøringspersonale, barne- og ungdomsarbeidere, grunnskolelærere, sykepleiere, sekretærer, kontormedarbeidere, kjøkkenassistenter, økonomi- og revisjonsassistenter. Mer enn førti prosent av sysselsatte kvinner arbeider i disse yrkene. Knappe 25 prosent blant menn jobber innenfor de ti vanligste mannsyrkene.22 Offentlig sektor er kvinnearbeidsplass nr. 1 i Norge. Lønnsforskjeller mellom kvinner og menn i stat og kommune dokumenterer blant annet det tekniske beregningsutvalget. Rundt år 2000 var det som også kalles «kvinners andel av menns lønn» rundt regnet 90 prosent i både stat og kommune. I forslaget til revisjon av likestillingsloven fra 2001 oppsummerte regjeringen den norske forskjellslønnen på følgende måte: Både kommunal, statlig og privat sektor viser det samme mønsteret. Menn har i gjennomsnitt høyere lønn enn kvinner. Det er plassering i stilling som har størst betydning for lønnsforskjellene, ikke forhold som f.eks. utdanning, alder og ansiennitet. I tillegg kommer såkalt verdsettingsdiskriminering. Verdsettingsdiskriminering innebærer at lønnsforskjeller i stor grad følger det kjønnsdelte arbeidsmarkedet. Kvinnedominerte områder som for eksempel omsorgsektoren, har jevnt over et lavere lønnsnivå enn tilsvarende mannsdominerte områder som for eksempel teknisk sektor. Kvinners sysselsetting har økt mest i områder med lavt eller middels lønnsnivå. Generelt har lønnsveksten vært sterkere i privat enn i offentlig sektor gjennom 1990-tallet. Og en høyere andel kvinner jobber som kjent i offentlig sektor, konstaterte også regjeringen i proposisjonen.23 Dette er ett av relativt få områder der politikere aktivt tar diskrimineringsbegreper i bruk for å karakterisere et likestillingsproblem. Til gjengjeld er denne typen verdsettingsdiskriminering et problem som «ingen» trenger å påta seg konkret ansvar for: den er strukturell i det at den følger kjønnsdelingen på arbeidsmarkedet, og systemisk slik den har inngått i et forhandlingsregime der konkurranseutsatt virksomhet i privat sektor er forutsatt å være lønnsledende.24
Kvinner innenfor omsorgssektoren står i tunge og forpliktende relasjoner - til institusjonene på den ene siden, til pasienter og klienter på den andre. På samme tid er dette arbeid som har stadig mindre autonomi. Det skjer en strukturell desentralisering av ansvar og en sentralisering av makt, konkluderer forskere på omsorgens organisering. De som utfører det konkrete omsorgsarbeidet, får ansvaret for å trekke opp velferdsstatens grenser. Omsorgsbehovene er umettelige, nye oppgaver legges stadig til, og omsorgspersonalet strekker seg, til de eventuelt forstrekker seg. Desentralisering av dilemmaer blir det kalt, slik makt og ansvar her skiller lag.25
Denne nye kjønnssorteringen av henholdsvis formell makt og praktisk ansvar er en brutalt enkel påminnelse om hvordan likestillingspolitikkens reise-metafor kommer til kort. Mye likestillingsdebatt er gjerne konstruert som et spørsmål om å være på tur; som en form for nasjonalt innkapslet likestillingsreise. Her sees likestilling som en lineær prosess der vi alle, sammen, tar stadig nye skritt på vei mot målet. Det kan ennå være «langt fram», og vi kan nok oppleve «tilbakeskritt». Men målet er stadig, og fortrøstningsfullt, innenfor rekkevidde, bare vi går likestillingsveien lenge og langt nok. Likestillingen blir limt inn et handlingsspråk som skaper stadige illusjoner om at en endring i «riktig retning» hele tiden skjer, lineært og utviklingsoptimistisk. «Toget går vel av seg selv nå?» Problemet med denne linearitetstenkningen om likestilling, er at den konstruerer en konsensus som ikke finnes, at den tildekker diskriminering, kulturell stereotypisering og desavuering, og underslår at likestilling ofte handler om helt konkrete rettighetskollisjoner.
Likestillingsrett og internasjonalisering
Vern mot diskriminering på grunnlag av kjønn, rase, kultur, etnisitet, religion, seksuell orientering, er en pilar i menneskerettighetene. Internasjonal rettighetspolitikk tematiserer i stadig sterkere grad parallelle diskrimineringskulturer - sexisme, rasisme og homofobi - men også rettighetskollisjoner i forholdet mellom for eksempel religiøst baserte grupperettigheter og vern mot kjønnsdiskriminering og diskriminering basert på seksuell orientering.
I FNs kvinnekonvensjon blir kvinners menneskerettigheter formulert som et sett av grunnrettigheter. Konvensjonen forplikter stater til å innlemme prinsippet om likestilling mellom kvinner og menn gjennom forfatningsregler eller annen lovgivning, forby all diskriminering av kvinner, og selv avstå fra enhver handling eller praksis som diskriminerer kvinner. Konvensjonen har egne artikler om likeverd, om politiske rettigheter, statsborgerrettigheter, organisasjonsdeltakelse og offentlige verv, om lik rett til utdannelse, arbeidsmarkedsrettigheter, rett til helse- og legehjelp, reproduktive rettigheter, rett til sosiale ytelser, rettslig handleevne, retten til fritt å velge ektefelle og like rettigheter i forhold til barn. Og den forplikter statene til tiltak mot prostitusjon og handel med kvinner.
Norge ratifiserte kvinnekonvensjonen i 1981, og har nylig undertegnet tilleggsprotokollen som åpner individuell klageadgang. Konvensjonen skal nå innarbeides som norsk lov, slik tre andre sentrale konvensjoner ble gjennom Menneskerettsloven fra 1999 - den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og FN-konvensjonene om sivile og politiske rettigheter, og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Også konvensjonen om barns rettigheter, rasediskrimineringskonvensjonen og torturkonvensjonen skal innarbeides. Alt dette er nye eksempler på «rettens internasjonalisering» gjennom inkorporering av internasjonale rettighetsnormer. De representerer viktige utvidelser av tradisjonelle rammer for debatt om, og i, de territorialt avgrensede «folkestyrer». Det gjelder i Norge som i alle andre stater der tilsvarende innarbeidingsprosesser pågår. Kvinnekonvensjonen etablerer en standard for kjønnsrettferdighet som alle slags lokale lover, tradisjoner, og praksiser kan diskuteres mot. Den representerer en form for «global» erkjennelse av at menneskerettigheter ikke uten videre lar seg formulere kjønnsnøytralt; at denøytralisering kan være nødvendig for å sikre kvinner rettigheter på linje med menn. I dette avsnittet skal jeg konkretisere hvordan et knippe viktige temaer i internasjonal rettighetspolitikk også kan utfordre norsk likestillingspolitikk. De er knyttet til kollektivt formulerte deltakelsesrettigheter, religiøst begrunnet diskriminering og handel med kvinner og barn som menneskerettighetsproblem.
Likestillingsrett
Kvinnekonvensjonen har, særlig gjennom det siste tiåret, blitt et svært viktig dokument i en global feministisk rettighetsbevegelse og for et nettverk av grasrotsorganisasjoner som er engasjert i praktisk menneskerettighetsarbeid. De internasjonale fortolkningsprosessene som kontinuerlig foregår om «kjønningen» av menneskerettighetene har et nedslagsfelt som ikke skiller mellom nasjonaliteter, regimer eller politiske systemer. Religiøst basert kvinnediskriminering er like uakseptabelt i Norge som i USA, Italia eller Pakistan, og degraderende stereotypisering like krenkende i Sverige som i Finland. Prostitusjon er utbytting av kvinner og polygami brudd på menneskerettighetene helt uavhengig av landegrenser. Kvinnekonvensjonen fastslår at kvinners rettigheter er prinsippielle rettigheter som stater - gjennom ratifikasjon av konvensjonen - forplikter seg til å beskytte. For politisk mobilisering mot diskriminering og krenkelser av kvinners menneskeverd kan disse rettighetskonseptene representere radikale former for bemektigelse: som normativ kraft, som redskap i organisert kvinnepolitisk kamp, som demokratiserings- og utviklingsstrategi. De utfordrer strukturell mannsdominans, kulturelle og religiøse patriarkatsformer, og seksualisert vold og trakassering i tolkningsprosesser som - på internasjonalt nivå - ikke minst inkluderer en sterk FN-tradisjon av NGO-samarbeid.26
Internasjonale føringer legges ikke bare gjennom FN-systemets menneskerettighetsarbeid. Og betydningen av internasjonal rettighetspolitikk har lengre tradisjoner enn kvinnekonvensjonens. Ett eksempel er den norske ratifikasjonen av ILO-konvensjon nr. 100 om lik lønn for arbeid av lik verdi ved overgangen til 1960-tallet. Først da ble det slutt på de kjønnsoppdelte «kvinne»- og «manns»- tariffene i LO-NAF-området. I 1978 fikk likevel likelønnsbestemmelsen i den norske likestillingsloven en snevrere tolkningsramme enn den samme ILO-konvensjonen. Først med henvisning til forpliktelser som fulgte EØS-avtalen åpnet likestillingsloven eksplitt opp for lønnssammenligninger på tvers av faggrenser.27 Strenge regler på europeisk nivå har nå gitt et skjerpet forbud mot å diskriminere arbeidstakere i forbindelse med graviditet og fødsel i Norge, samt en ny bestemmelse i likestillingsloven om forbud mot seksuell trakassering. Denne ser trakassering som «forbudt forskjellsbehandling», og gir både arbeidsgivere, utdanningsinstitusjoner og organisasjonsledelse plikt til å forebygge den.
På 1970-tallet var nok likestillingsloven, med sin egen ombud- og nemndordning, mest å betrakte som en norsk «oppfinnelse». Men selve utarbeidingsprosessen var ikke spesielt oppfinnsom; den tok form i de klassiske sosialdemokratiske styringsbakrom, der særlig berørte interesser ble hyppig konsultert. Lovteksten ga store konsesjoner både til arbeidsmarkedets hovedparter i utformingen av blant annet likelønnsregler og håndhevingsapparat, og til kirkens menn i aksepten av religiøst begrunnet diskriminering. Loven unntok også i første omgang «privatlivet» fra virkeområdet; i lovteksten riktignok formulert som et rent håndhevingsunntak.1970-tallets kvinnebevegelse ville ha en lov mot diskriminering av kvinner - slik kvinnekonvensjonen ble vedtatt av FNs hovedforsamling samme år som likestillingsloven trådte i kraft - i 1979. Men i de lokale forhandlingsrommene var det mange motstandere av akkurat denne formen for kjønnsspesifisitet. Ikke minst bidro LO-ledelsens intervensjoner i regjeringen Brattelis lovforberedende arbeid til likestillingslovens kjønnsnøytralisering. Som et minstemål ville kvinnebevegelsen ha mer enn et rent diskrimineringsforbud; forbudet måtte følges av en plikt til aktivt likestillingsarbeid og rett til såkalt positiv forskjellsbehandling. Mønsteret her ble hentet fra amerikansk «Affirmative Action»-politikk, og repetert i den norske likestillingslovens doble hovedbestemmelse: forskjellsbehandling er forbudt, men forskjellsbehandling som fremmer likestilling er likevel tillatt.
Kvoteringspolitikk
Den rettslige reguleringen av diskriminering og samtidige åpningen for positiv forskjellsbehandling i utdanning og ved ansettelser er et brennbart likestillingspolitisk spørsmål internasjonalt. I USA er det særlig innenfor utdanningsinstitusjonene at positiv særbehandling har vært utbredt, knyttet til kjønn, rase og etnisitet. Gjennom det siste tiåret har ordningene blitt stadig mer omstridte; i flere amerikanske delstater har folkeavstemninger endt med forbud mot «affirmative action» ved opptak til utdanning og ved ansettelser. Enkeltsaker har også vært reist for amerikansk høyesterett, men forskjellsbehandling for å fremme likestilling er fortsatt tillatt, og sist bekreftet i en høyesterettsdom i juni 2003.28
En rekke saker om lovligheten av positiv særbehandling av kvinner ved ansettelser innenfor EU-området er blitt reist for EF-domstolen: Kalanke- (1995), Marshall- (1996), Badeck- (2000) og Abrahamsson-dommene (2000). De første sakene skapte usikkerhet om positiv særbehandling var tillatt innenfor EU-retten. «Rettsliggjøringen» av feltet har nå fastslått lovligheten av positiv særbehandling i moderate former ved ansettelser. Positiv særbehandling ved like eller tilnærmet like kvalifikasjoner, basert på individuelle vurderinger, er klart tillatt. Samtidig har det funnet sted en tydeliggjøring av grensene mot mer «radikale» former for kvotering. Abrahamsson-dommen (2000) omhandlet svenske ansettelser i de såkalte Tham-professoratene.29 Tolkningen handlet om lovligheten av å øremerke stillinger til det ene kjønn. EF-domstolen konkluderte i denne saken at automatiske og ubetingede former for fortrinnsrett er i strid med Amsterdamtraktaten. I januar 2003 konkluderte EFTA-domstolen tilsvarende for Norge i en sak om øremerking av vitenskapelige stillinger De er i følge dommen i strid med de EØS-rettslige forpliktelser som Norge er bundet av.30 EFTA-dommen antas også å ha konsekvenser for universitetsloven, som åpner for slik øremerking av stillinger. I saken for EFTA-domstolen henviste Norge til FNs kvinnekonvensjon og CEDAW-komiteens tolkningspraksis, som går i retning av å anse kvotering som en del av diskrimineringsforbudet og ikke som et unntak. Det vil si at stater som har undertegnet konvensjonen, kan anses for å ha plikt til å ta i bruk slike tiltak for å komme underrepresentasjon til livs der den kan tilskrives direkte eller indirekte diskriminering.31 Det gjorde ikke inntrykk på domstolen. Men EUs likebehandlingsdirektiv er nå revidert, og åpner eksplisitt for positiv særbehandling.
I mer enn tretti land finnes det i dag regler om kjønnsrepresentasjon enten i valglovene eller (også) gjennom grunnlovene.32 I 1999 fikk den franske grunnloven en egen bestemmelse om lik adgang for kvinner og menn til alle politiske verv. Grunnlovstillegget muliggjorde en ny lov om nominasjoner. Ved lokale og regionale valg må franske partier stille kjønnsbalanserte lister for å bli godkjente, mens de ved parlamentsvalg får gradvis redusert statstøtte tilsvarende overvekten av mannlige kandidater.33 Valgreformen ble drevet fram av den såkalte Parité-bevegelsen. Gjennom hele 1990-tallet arrangerte bevegelsen møter, konferanser, underskriftsaksjoner, tv- og avisdebatter. Den klarte å mobilisere det som tidvis var et innett raseri over en nasjonalforsamling som to hundre år etter revolusjonen fortsatt innholdt mer enn 90 prosent menn blant delegatene. Parité-begrepet ble hentet fra ordboken og er et synonym for egalité, i betydningen «perfekt likhet». Parité er i dag et nøkkelord i europiske diskusjoner om representasjonspolitikk - nasjonalt og overnasjonalt; i både EU- og Europarådssammenheng.
I Norge er slik kjønnsbalanse-politikk en «frivillig» sak, det vil si at det er opp til politiske partier selv å vedta representasjonsregler som kan fremme kjønnsbalanse i tillitsverv. 34 Formelle politiske beslutningsstrukturer er like mannsdominerte i dag som på midten av 1980-tallet. I forslaget til revisjon av likestillingsloven (Ot.prp. 77 (2000-2001)) ble likevel ikke den omfattende internasjonale debatten om politisk representasjon gjennom 1990-tallet referert. I revisjonsprosessen ble i stedet all partipolitisk oppmerksomhet konsentrert om næringslivets styrerom, fram mot en ny norsk likestillingspolitisk «oppfinnelse»: forslaget om å innføre 40-60-regler for styrerepresentasjon i offentlige og private foretak. Heller ikke valglovutvalgets innstilling (NOU 2001: 3) diskuterte regler for en lovfesting av kjønnsrepresentasjon i folkevalgte organer. Spørsmålet om hvorfor kjønnssammensetningen av bedriftsstyrer bør lovreguleres, mens sammensetningen av politiske organer ikke
bør, har det i Norge vært lite offentlig debatt om. I dette spørsmålet er det ingen partier som ser ut til å ønske seg nye former for refleksjon om «folkestyrets» representativitet, på linje med de som har preget europeisk representasjonsdebatt.35
Likestillingsloven har lenge forpliktet offentlige myndigheter til å aktivt likestillingsarbeid. Men aktivitetsplikten i likestillingsarbeidet har vært svakere formulert enn i både den svenske og finske likestillingsloven - og svakere enn i retningslinjene både FNs og EUs såkalte «mainstreaming»-arbeid trekker opp. Etter revisjonen av likestillingsloven i 2002 er alle arbeidsgivere pålagt aktivitetsplikt. Et lovforbud mot etnisk diskriminering og plikt til aktivt arbeid for etnisk likestilling er under utarbeidelse parallelt med innarbeiding av rasediskrimineringskonvensjonen i norsk lov. Ved revisjonen av likestillingsloven ba flere organisasjoner for innvandrerkvinner om at lovteksten måtte utformes slik at den kunne gi et tydeligere vern mot etnisk kjønnsdiskriminering og et tydeligere minoritetsperspektiv for aktivitetsplikten, slik parallelle diskrimineringsgrunnlag stadig sterkere koples sammen i antidiskrimineringsarbeid i for eksempel FN-sammenheng. Det fikk ikke organisasjonene gjennomslag for. Men nå har to departementer utarbeidet forslag til organisering av håndhevingsapparatet for vern mot kjønnsdiskriminering og etnisk diskriminering i et felles tilsyn. Både Likestillingsombudet og Senter mot etnisk diskriminering tror at dette kan bidra til kan styrke diskrimineringsvernet - forutsatt at aktivitetsplikten ikke dempes og rettshjelpsordninger blir opprettholdt. 36 Men at departementene samtidig benytter anledningen til å forslå at Likestillingssenteret nedlegges, peker ikke entydig i denne retningen. Og organisasjoner for lesbiske og homofile protesterer mot et «diskrimineringshierarki» når ikke rettsvernet mot diskriminering på grunnlag av seksuell orientering styrkes tilsvarende.
En sammenslåing kan likevel bidra til at dobbel diskriminering blir tydeligere fokusert, samtidig som likestillingspolitikkens tradisjon av positiv forskjellsbehandling kan komme til å inkludere etnisitet. Og kjønnsdiskriminering kan bli tydeligere trukket opp som reelt problem. De færreste vil benekte at etnisk diskriminering er et høyst aktuelt problem i Norge. Men en underlig tolkningshorisont preger ellers mye likestillingsdebatt. Da blir loven uten videre likestilt med sosial praksis:» Siden kvinner har oppnådd vern mot diskriminering i Norge, diskrimineres det ikke på grunnlag av kjønn i Norge». Eventuelt har rettighetskrav sine definitive formuleringer: «Når Norge har en egen likestillingslov, er kvinner og menn likestilt i Norge».
Religiøst begrunnet diskriminering
Om lag 90 prosent av FNs medlemstater har undertegnet kvinnekonvensjonen. Den har samtidig produsert flere reservasjoner enn noen annen FN-konvensjon. Dynamiske tolkningsprosesser åpner opp for stadig nye rettighetskollisjoner. Slike kollisjoner kan ikke, innenfor rammen av kvinnekonvensjonen, ganske enkelt unngås ved at noen blir overkjørt. I alle samfunn handler debatter om kvinners posisjon og livssituasjon samtidig, og stadig tydeligere, om det uforløste forholdet mellom flere sett av menneskerettigheter som ikke uten videre kan oppfylles samtidig. De gir mennesker rett til å tilhøre en religion og en kultur og til å vedlikeholde dette medlemskapet, og de gir mennesker krav på personlig frihet og rettsbeskyttelse uavhengig av kjønn, rase, religion og sosial status. Dette inkluderer rett til ytring, kritikk, ulydighet og opprør, med liv og helse i behold. Men denne «retten til utmelding» er på ingen måte enkel, når identitiet og tilhørighet er det som står på spill.37
Kvinnekonvensjonens sivilrettslige bestemmelser bryter med shariabaserte rettslige regimer. Her står det at kvinner skal ha samme rettslige handleevne som menn; samme rett til å inngå avtaler og forvalte eiendom; behandles likt med menn i alle ledd av rettergangsprosessen; ha samme rett til fritt å velge ektefelle; samme rettigheter og forpliktelser i egenskap av foreldre. FNs menneskerettighetsregime og kvinnekonvensjonens grunnrettigheter har, særlig gjennom det siste tiåret, derfor blitt et viktig forankringspunkt i den kvinneretten som arbeider for like sivile rettigheter med utgangspunkt i islamsk rettsreform. Det innebærer en rettsutvikling som kan tydeliggjøre Koranens rettstenkning som atskilt fra de konkrete historiske fortokningsprosessene som har produsert en patriarkalsk familierett. Her har «kvinners komplementære natur» blitt det kjønnsordnende grunnlaget for menns eksklusive råderett.38 Og islamsk rettsreform i for eksempel Pakistan kan få betydning for muslimske familiepraksiser i for eksempel Norge. I alle flerkulturelle samfunn blir disse flokene ustoppelig diskutert, som transnasjonale problemstillinger. Ikke i noe samfunn er de heller reduserbare til kampanjer mot tvangsekteskap eller strenge regler for familiegjenforening.
Det er liten tvil om at sentrale rettighetsprinsipper står i et direkte motsetningsforhold til religiøst legitimert patriarkalsk makt. Forholdet mellom religionsfrihet og kvinners frihet avtegner seg stadig som akutt. Dette er, i ulike avskygninger og med ulike konkrete problemstillinger, en rettighetskollisjon innenfor mange slags religioner - protestantiske varianter inkludert. I norsk sammenheng har den blant annet vært aktualisert som spørsmål om lovligheten av læremidler i kristne privatskoler som bygger på den såkalte ACE-pedagogikken. Den lærer at kvinner og menn har grunnleggende forskjellige evner og personlighet, at far er familiens overhode og overordnet mor, at far fortjener respekt som leder, mens mor fortjener omtenksomhet som mor. FNs kvinnekonvensjon ser slik kjønnsstereotypisering som grunnleggende diskrimineringstrekk. Med henvisning også til kvinnekonvensjonen har Klagenemnda for likestilling dømt ACE-læremidler for å bryte med likestillingslovens bestemmelse om at læremidler skal bygge på likestilling. I denne avgjørelsen delte riktignok nemnda seg; flertallet besto av kvinner, mindretallet av menn.39
Den norske likestillingsloven gjelder på alle samfunnsområder, men med ett unntak: indre forhold i trossamfunn. Med indre forhold menes de som kan koples til lærespørsmål og religiøse praksiser. Spørsmålet om det også i den norske statskirken kan bedrives kjønnsdiskriminering ved ansettelser i forkynnerstillinger, dersom diskrimineringen følger av trosoverbevisning, er stadig mer omstridt - så vel innenfor som utenfor kirken selv. I lys av FNs kvinnekonvensjon skulle det ikke være tilstrekkelig å henvise til religionsfriheten her. Spørsmålet om forholdet mellom religionen og likestillingen er et globalt spørsmål om kvinners menneskerettigheter. Men heller ikke i dette problemkomplekset har politiske myndigheter vært innstilt på å bidra til prinsipiell rettighetsdebatt; vekslende regjeringer har i stedet nøyd seg med å opprettholde unntaket.40
Seksualisert vold og handel med kvinner
På samme måte kan kvinnekonvensjonens intervensjon i andre deler av menneskerettighetsregimet leses. Retten til privatliv er ikke en disposisjonsrett for menn over kvinners kropp. Kvinners krav på frihet fra vold anerkjenner ingen slike distinksjoner mellom offentlig og privat, verken her eller der, verken i vestlige, østlige, nordlige eller sørlige retninger. Utviklingen av det som kalles reproduktive rettigheter er både knyttet til kroppslig integritet og seksuell selvbestemmelse, men også til helsevern ved graviditet og fødsel og tilgang til prevensjon og abort. Samtidig åpner utviklingen av seksuelle og reproduktive rettigheter som en del av menneskerettighetene opp for nye politiske krav om så vel sikkerhet for reproduktiv helse som for rett til selvbestemt abort.41
FNs kvinnekonvensjon pålegger statene å treffe alle tjenlige tiltak, herunder tiltak i lovs form, for å gjøre ende på enhver form for handel med kvinner og utnyttelse av kvinner gjennom prostitusjon. Handel med kvinner og barn er en utbyttingsstruktur som følger territoriale fattigdomskløfter. I nordisk sammenheng er den for tiden tydeligst i grensekrysningene fra Russland og Baltikum. Det som eventuelt startet som en «hushjelpsdrøm» blir til grensekryssende prostitusjon, eller ren varestatus i den organiserte sex-handelen.42 Den såkalte Palermoprotokollen, som Norge ønsker å ratifisere, forplikter statene til bekjempelse av organisert kriminalitet knyttet til handel med kvinner og barn, og til beskyttelse av ofre for menneskehandel. I regjeringens nye handlingsplan43 beskrives handel med kvinner og barn som grove brudd på menneskerettighetene, og som noe Norge er internasjonalt forpliktet til å motarbeide, ikke minst gjennom ratifikasjonen av FNs kvinnekonvensjon. Når beskyttelse av menneskerettighetene er det grunnleggende utgangspunktet, får også staten et moralsk ansvar for ofrene. Dette gjelder flyktning-forpliktelser generelt, det gjelder spørsmålet om kjønnsbasert forfølgelse som grunnlag for asyl, og det gjelder handelen med kvinner og barn. Tiltak mot sex-handel er altså mer enn mafiabekjempelse. Innrammingen i menneskerettighetsbeskyttelsen betyr at vi helt konkret må diskutere hvor grensene for statens forpliktelser går, og om de følger territorium og statsborgerskap. Halvparten av de gateprostituerte i Oslo kommer i dag fra øst-eureopeiske land - særlig fra Russland og Baltikum. Pro-senteret hevder at mange av dem inngår i organisert sex-handel med liten mulighet for å unnslippe. Vitnevernet er for svakt, frykten for represalier stor, og hjemsendingstrusselen overhengende for de som kontakter myndighetsrepresentanter. Et viktig spørsmål i menneskerettighetstermer vil altså være om ofre for menneskehandel skal få beskyttelse gjennom oppholdsrett i Norge.
Et annet brennbart spørsmål i forlengelsen av nye statlige forpliktelser til å bekjempe handel med kvinner og barn, er om Norge skal følge Sveriges - og senere Finlands - eksempel og forby kjøp av sex. I dagens prostitusjonslovgivning er hallik-virksomhet og kjøp av seksuelle tjenester av personer under 18 år forbudt, og et eget forbud mot menneskehandel er under utarbeiding. Regjeringen har også vedtatt etiske regler mot kjøp og aksept av seksuelle tjenester for norske representanter på tjenestereiser, slik Norsk Folkehjelp, LO, og Likestillingssenteret har vært initativtakere til. I den svenske «kvinnofrid»-lovstiftingen fra 1999 inngår et generelt forbud mot kjøp av sex. Det kom som resultat av en intens samfunnsdebatt gjennom store deler av 1990-tallet, om seksualisert vold mot kvinner og om prostitusjonens kjønnsmakt-struktur. «Kvinnofrid» ble så å si en regjeringserklæring om hvordan staten forstår kjønnsmakten. Frihet fra kjønnsrelatert vold er et sentralt likestillingspolitisk mål, prostitusjon er en kjønnsbasert utbyttingsrelasjon, og menns vold mot kvinner det mest ekstreme uttrykk for den ubalansen som rår i maktforholdet mellom kvinner og menn - det vil si menns overordning og kvinners underordning, heter det i svenske regjeringsbeskrivelser.44
Internasjonalt arbeid for likestilling og kvinners menneskerettigheter gjennom de siste 25 årene har betydd at FNs kvinnekonvensjon gradvis oppnår status som en global «katalog» for hvordan kvinners menneskerettigheter kan forstås, i utgangspunktet uavhengig av nasjonalstatenes mer eller mindre demokratiske tradisjoner. For kvinneorganisasjoner over hele verden har dette menneskerettighetssystemet blitt et nytt forankringspunkt og legitimitetsgrunnlag for konkrete rettighetskrav innenfor og på tvers av landegrenser. Svært mange former for internasjonalt samarbeid om likestilling og kvinners rettigheter tar utgangspunkt i prinsipper om personlig autonomi, om frihet fra seksualisert vold, om selvstendig juridisk status, om lik rett til utdanning, arbeid og politisk innflytelse. Dette er ikke prinsipper som innfris en gang for alle. Rettighetspolitikk er dynamisk også i den forstand at den hele tiden diskuterer nye forståelser av hva sosiale, politiske, økonomiske, og kulturelle rettigheter konkret kan innebære. Likestillingens internasjonalisering lager nye former for «kosmopolitisk» elitepolitikk og -byråkrati. Men den lager også nye transnasjonale solidaritetsbevegelser, og offentligheter som samtidig er lokale, nasjonale og internasjonale. I begge tilfeller handler dette om nye former for politisering. De kan brekke opp etablerte problemforståelser, utfordre etablerte maktkonstellasjoner og gamle elitekompromisser, og slik bidra til nye forståelser av demokratisering.
----------------------------------------------------------
FOTNOTER
[1] Uttrykket «symbolsk vold» er hentet fra Pierre Bourdieu, som bruker det for et annet formål. Se Pierre Bourdieu (1996): Symbolsk makt. Artikler i utvalg, oversatt av Annick Prieur, s. 42. Pax Forlag. I dette essayet brukes «symbolsk vold» om et annet samfunn enn Bourdieus klassesamfunn. Tilbake til teksten
[2] Se for eksempel Tordis Borchgrevink: Makten eller æren?, samt Likestilling - det flerkulturelle demokratiets hodepine, begge i Brochmann, Borchgrevink og Rogstad: Sand i maskineriet, 2002, også Kirsten Ketcher: Kvinners rettigheter i et nytt rettslig landskap, i Tranøy og Østerud red, 2001: Mot et globalisert Norge?. Tilbake til teksten
[3] De var ikke koordinert på politisk nivå, og ble det heller ikke på utredningsnivå. Mandatet viste til pågående parallelle utredninger og anbefalte at det ble knyttet en nordisk/internasjonal referansegruppe til arbeidet. De danske og norske forskergruppene har hatt enkelte fellesmøter og enkelte parallelle/sammenkoplete prosjekter, og har arrangert en felles konferanse.
Tilbake til teksten
[4] Diskusjonen i Folkets styre tar utgangspunkt i en idealtypisk parlamentarisk makt- og ansvarskjede, som - heter det i boken - eventuelt også kunne beskrive en faktisk situasjon i et tradisjonelt, statisk, og relativt isolert samfunn med begrenset offentlig aktivitet. Basert på nordisk statsvitenskapelig forskning diskuteres det hvordan en rekke institusjoner i den parlamentariske omverdenen har fått større innflytelse gjennom de siste tiårene - som for eksempel massemediene, domstolene, nasjonalbanken, eller selvstendige statsvirksomheter. «Intern»-parlamentariske forhold, som mindretallsparlamentarisme og forholdet mellom regjering og folketing diskuteres også, men ikke sentrale representativitetsspørsmål knyttet til klasse, kjønn og etnisitet. Hovedtolkningen er at den politiske makt- og ansvarskjede, innenfor de eksisterende rammer, fungerer godt i Danmark. Mest betenkelig er avstanden mellom velgere og representanter i spørsmål om europeisk integrasjon (se Damgaard 2003) Tilbake til teksten
[5] Dette omfatter bøkene Kjønnsrettferdighet - utfordringer for feministisk politikk (red. Cathrine Holst, 2002), Den usynlige hånd? Kjønnsmakt og moderne arbeidsliv (red. Anne Lise Ellingsæter og Jorun Solheim, 2002), Menn imellom. Mannsdominans og likestillingspolitikk (Hege Skjeie og Mari Teigen, 2003) Omsorgens pris. Om kjønn, makt og marked i velferdsstaten (red. Lise Widding Isaksen, 2003), Et spørsmål om medborgerskap (Gro Hagemann, under arbeid) og rapportene Likelønnsproblemet i norsk lønnsdannelse (Geir Høgsnes, nr. 16) Abortpolitikkens utfordringer (Kari Tove Elvebakken, nr. 35), Kjønn og makt i offentlig omsorgsarbeid (red. Karen Christensen, nr. 34), Uformelle veier til makt: Om minoritetskvinners politiske innflytelse (Line Nyhagen Predelli, nr. 60), Lyst, lidelse og legitimitet. Om kjønnsmakt og likestilling i Akademia (Elisabeth Rogg, nr. 63). Fire temanumre av tidsskriftet Kvinneforskning har tilknytning til maktutredningen og omfatter Politikkens steder - og kjønnets plass (nr. 3-4, 1998), Kjønn og globalisering (nr. 2, 2001), Kjønn i medisinsk praksis (nr. 4, 2001), og Hannah Arendt (nr. 4, 2002). Se også Svekket kvinnemakt? (red. Nina Berven og Per Selle, 2001), Maktens samvittighet (Halvard Vike m.fl., 2002), og Sand i maskineriet (Grete Brochmann, Tordis Borchgrevink og Jon Rogstad, 2002). Kjønnsmaktanalyser har også inngått i en rekke andre publikasjoner fra maktutredningen, se nettstedet Kjønnsmakt, www.kilden.forskningsradet.no. Tilbake til teksten
[6] Den første konferansen: Usynlige grenser - kjønn og makt, ble finansiert og arrangert i samarbeid med Forskningsrådets program «Kjønn i endring: Institusjoner, normer, identiteter», i Oslo i november 1999. Den andre konferansen: Kjønnsmakt i Norden ble arrangert i Oslo i juni 2003. Den ble finansiert i et samarbeid med Nordisk institutt for kvinne- og kjønnsforskning, den norske forskerforeningen og senteret for kvinne- og kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo, mens Kilden sto for det praktiske arrangementet. Rapport fra den første konferansen finnes på Makt- og demokratiutredningens hjemmeside: www.maktutredningen.no, mens program, oversikt over arbeidsgrupper, foredrag, oppsummeringer og presentasjoner fra den andre konferansen finnes på Kildens hjemmeside: www.kilden.forskningsradet.no. Tilbake til teksten
[7] Jfr. også Kvinnekonvensjonens artikkel 7-8, og FN-resolusjonen om «rett til demokratisk styresett» fra 1999. Tilbake til teksten
[8] Den eliteinterne rangeringsordenen er parallell i alle de tre skandinaviske landene. Tre maktutredninger har dokumentert det samme hovedmønsteret. Undersøkelsene varierer noe med hensyn til i hvor stor grad de konsentrerer seg om institusjonelt definerte eliteposisjoner eller også inkluderer uformelle elitegrupper. Men uansett utvalgsmetode er resultatet påfallende likt. Mannsdominansen er minst i politikk, fulgt av kultur, deretter organisasjon, media, akademia og forvaltning - som alle ligger nær gjennomsnittet totalt sett - med kirke, næringsliv og forsvar som tilnærmede mannsmonopoler på toppnivåene. For kirkens vedkommende gjelder det når vi som her konsentrerer oss om embetsstillingene.
Tilbake til teksten
[9] For detaljerte oversikter, se Skjeie og Teigen 2003: 56-58 og 70-77. Tilbake til teksten
[10] Se Line Nyhagen Predelli: Uformelle veier til makt, 2003.
Tilbake til teksten
[11] Mens dansk likestillingspolitikk framstilles som smalere enn den norske, se Annette Borchorst og Drude Dahlerup: Ligestillingspolitik som diskurs og praksis. København: Samfundslitteratur, 2003. For en sammenligning av svensk og norsk politikkbygging, se ellers Skjeie og Teigen, kapittel 2. Anbefales kan også henholdsvis den svenske regjeringsrapporten: Jãmt och stãndigt, fra juni 2003, og høringsnotatet til innarbeidingen av FNs kvinnekonvensjon, også det fra juni 2003, der norske departementer redegjør for hvilke utfordringer de ser i forlengelsen av en slik innarbeidingsplan. Tilbake til teksten
[12] Se Skjeie og Teigen 2003: 58-59, basert på Klausen i Gulbrandsen m.fl. 2002.Utvalget til Makt- og demokratiutredningens eliteundersøkelse består av 1725 personer. 1710 ledere ble intervjuet av et intervjuerkorps fra Statistisk sentralbyrå, mens jeg selv intervjuet regjeringen separat, i kombinasjon med utfylling av standard intervjuskjema. Disse intervjuene er, sammen med regjeringsintervjuer jeg gjennomførte ti år tidligere, også grunnlag for diskusjonen av utviklingslinjer i regjeringens arbeidsvilkår i »Inne i beslutningsmaskinen» - regjeringen som kollegium, publisert i Tranøy og Østerud red. Den fragmenterte staten 2001. Tilbake til teksten
[13] Analysen av forklaringer på mannsdominans utgjør kapittel 6 i Menn imellom .Tilbake til teksten
[14] Se Skjeie og Teigen 2003: 106. Tilbake til teksten
[15] For utdypinger, se Skjeie og Teigen 2003, kapittel 1 og 6, Holst 2002, og Ellingsæter og Solheim 2002, som diskuterer «kjønnshegemoni.» Jfr. også Yvonne Hirdmans analyse av genussystemet i den svenske maktutredningen (SOU 1990:44) Tilbake til teksten
[16] Se Borchgrevink 2002:165 Tilbake til teksten
[17] Se Anne Hellum: Kjønnet og rettens internasjonalisering, i Hefte for kritisk juss, nr. 1-3, 2002 Tilbake til teksten
[18] Se Ellingsæter og Solheim, 2002. Selv om Norge på siste halvdel av 1980-tallet og første halvdel av 1990-tallet etablerte like, eller også mer omfattende, permisjonsordninger for småbarnsforeldre i lønnsarbeid, som i andre nordiske land: På knappe fem år ble lengden på fødselspermisjonen mer enn fordoblet, til en mulighet for ett års permisjon med 80 prosent lønn, en ny fedrekvote inkludert. For en diskusjon av familiepolitikk som likestillingspolitikk, se Skjeie og Teigen 2003, kapittel 7. Tilbake til teksten
[19] Se Liv Syltevik: Makt over eget liv? Overgangsstønaden og enslige forsørgere, i Lise Widding Isatsen, red: Omsorgens pris , 2003. Tilbake til teksten
[20] Se Rolf Mikkelsen og Dag Fjeldstad: »Skole og demokratiopplæring», i Guro Ødegård og Fredrik Engelstad red: Ungdom, makt og mening, 2003. Tilbake til teksten
[21] Se Skjeie og Teigen 2003:133-135. Tilbake til teksten
[22] Se Nina Raaum: Norske likestillingsparadokser, i Berven og Selle, red 2001: Svekket kvinnemakt? Tilbake til teksten
[23] Ot.prp. nr. 77 (2000-01): 51. Tilbake til teksten
[24] Se Geir Høgsnes: Likelønnsproblemet i norsk lønnsdannelse, 2001. Tilbake til teksten
[25] Se Halvard Vike m.fl. Maktens samvittighet , 2002, samt Karen Christensen (red): Kjønn og makt i offentlig omsorgsarbeid, 2002 Tilbake til teksten
[26] For eksemper på slik organisert rettighetsaktivisme, se Hellum 2002, eller Susan Moller Okin: Recognizing Women's Rights as Human Rights, i APA Newsletters No. 2, 1997 Tilbake til teksten
[27] Se Ot.prp.nr.77 (2000-2001), Skjeie og Teigen 2003, og Edle Bugge Tenden: Hvorledes likestilling? Hovedoppgave i statsvitenskap, Universitetet i Oslo, 2001 Tilbake til teksten
[28] For et liberalt rettsfilosofisk argument for slike ordninger, se særlig Ronald Dworkin: Sovereign Virtue: The Theory and Practice of Equality, Harvard University Press, 2000. Om norsk kvoteringspolitikk, se Mari Teigen: Kvotering og kontrovers , Pax, 2003 Tilbake til teksten
[29] I 1995 fremmet den svenske sosialdemokratiske regjeringen, ved utdanningsminister Carl Tham, en proposisjon om at kvinner kunne få universitetsstillinger gjennom positiv særbehandling. Forslaget gjaldt 30 professorater, 90 forskningsassistentstillinger og 120 nye stipendiatstillinger. Tilbake til teksten
[30] Ved norske universiteter har det i flere omganger vært øremerket stipendiat- og professoratstillinger. I tillegg øremerket Kirke-, undervisnings- og forskningsdepartementet i 2000 og i 2001 i alt 30 professorater ved universitetene over statsbudsjettet. Om dette, se også Elisabet Rogg: Lyst, lidelse og legitimitet, 2003. Tilbake til teksten
[31] Se Anne Hellum og Ruth Nielsen: Menneskerettighetene og EØS-avtalen - på kollisjonskurs? i Hefte for kritisk juss, Vol. 29, 1-3, 2002. Tilbake til teksten
[32] Se www.idea.int/quota Tilbake til teksten
[33] Reduksjonen i statstøtte skremte tilsynelatende ingen; valgresultatet i juni 2002 for nasjonalforsamlingen ble 12 prosent kvinnerepresentasjon. Listekontrollen på kommunenivå viste seg langt mer effektiv, her steg kvinnerepresentasjonen fra 22 prosent (1999-valget) til 47,5 prosent i 2002 (Quid 2003, Paris, Robert Laffont). Tilbake til teksten
[34] Med unntak for politiske utvalgsverv på kommunalt nivå, jf. kommunelovens § 36-38. Tilbake til teksten
[35] Uviljen blir tydelig markert i for eksempel Kommunal- og regionaldepartementets kommentarer i innarbeidingsprosessen for FNs kvinnekonvensjon; spørsmålet ble i liten grad drøftet av valglovutvalget, i liten grad kommentert av høringsinstansene, og ikke tatt opp i stortingsbehandlingen. Det er derfor ikke aktuelt å diskutere videre. Se Høringsnotat om innarbeiding av FNs kvinnekonvensjon, Barne- og familiedepartementet, juni 2003. Tilbake til teksten
[36] Foreløpige kommentarer til høringsutkast: Felles håndhevingsapparat for diskriminering på grunnlag av kjønn og etnisitet; www.smed.no og www.likestillingsombudet.no Tilbake til teksten
[37] Se Susan Moller Okin: Is Multiculturalism Bad for Women i Boston Review 22, 1997, og Mistresses of Their Own Destiny: Group Rights, Gender and Realistic Rights of Exit, i Ethics 112, 2002; Tordis Borchgrevink: Makten eller æren. Kristendom og felleskultur i det flerreligiøse Norge, og Likestilling - det flerkulturelle demokratiets hodepine, begge i Sand i Maskineriet, 2002.
Tilbake til teksten
[38] Se Tordis Borchrevink: Likestilling - det flerkulturelle demokratiets hodepine. Tilbake til teksten
[39] Se Vibeke Blaker: Anvendelsen av FNs kvinnekonvensjon i norsk rett. Kvinnerettslige studier nr. 48, 2003. Tilbake til teksten
[40] For en grundigere diskusjon av dette, se Menn i mellom , kapittel 1 og 11. Her refererer vi også maktutredningens eliteundersøkelse, som bekrefter hva annen forskning har dokumentert om tilsvarende konflikter mellom kvinnerettigheter og religionsfriheter. I et spørsmål om lovbestemt likestilling bør omfatte kirken er et klart flertall blant kvinner i kirkelige lederposisjoner tilhengere av lovbestemt likestilling; et klart flertall blant menn motstandere.
Tilbake til teksten
[41] Se Johanne Sundby og Gro Hagemann: Fra befolkningskontroll og menneskerettigheter til reproduktiv helse og seksuelle rettigheter, i Kvinneforskning nr. 1, 2003 Tilbake til teksten
[42] Se Elisabeth L"Orange Fûrst: Kjønn i transnasjonal flyt, i Kvinneforskning nr.2, 2003. Tilbake til teksten
[43] Se Justis- og politidepartementet: Regjeringens handlingsplan mot handel med kvinner og barn 2003-2005 Tilbake til teksten
[44] Se for eksempel nettportalen Kvinnofrid, med lenker til Næringsdepartementets jãmstalldhets-sider, inkludert Kvinnofrid-politikken. Tilbake til teksten
