av Cathrine Holst

Innlegg på konferansen 'Kjønnsmakt i Norden', Oslo, 12. og 13. juni 2003. Tema 'Diskurser om kjønn og makt fra nordiske ståsteder'

Problemet i norsk kjønnsforskning i dag er, etter mitt syn, ikke primært at det er for mange nye teorier og forstyrrende skråblikk. Problemet er heller at for mange tanker og ytringer for lett og for raskt blir stemplet som politisk eller teoretisk ukorrekte.

68er-makten
Å skape en åpnere kultur der vi makter å vise toleranse og respekt for andre synspunkter framsatt av folk med andre livserfaringer og livsanskuelser enn våre egne, er en utfordring for hver og en av oss. Men jeg vil være så frekk å hevde at representantene for den såkalte 68er-generasjonen - de som i dag forvalter og bestemmer mer enn de kanskje selv er klar over i kjønnsforskningsfeltet - bør ha et særlig ansvar. Om vi skal få levende feministiske diskusjoner i tiden fremover, om feminisme skal ha en fremtid, ikke bare en heroisk fortid her til lands, så er det avgjørende, tror jeg, at diskusjonene i noe større grad løsrives fra 68ernes spesifikke livshistorier og selvrealiseringsprosjekter, og - med fare for å stereotypisere - fra enkelte av deres teoretiske og politiske tatt-for-gitt-heter.

Fri feministisk flyt
Når jeg propaganderer for større åpenhet og toleranse for mangfold - i kjønnsforskning så vel som i kjønnspolitikk - så innebærer dette selvfølgelig ikke at vi skal møte alt nytt på en ukritisk, omfavnende måte. Alt nytt er slett ikke godt nytt. Man tar nye stemmer og posisjoner på alvor, verken ved å distansert registrere dem eller ved å romantisere og opphøye dem. Man tar nye stemmer og posisjoner på alvor ved å engasjere seg kritisk i det som blir sagt, med den blanding av fornuft og følelser som gjør at de nye stemmene ikke forstummer, men heller ikke forblir uberørte av møter med "oss", liksom "vi" forhåpentligvis ikke forblir uberørte av møter med "dem". Dialog, på sitt beste, dreier seg nettopp om å la seg bli berørt, om gjensidig læring. Dialogiske livsformer, på sitt beste, er livsformer der alle berørte blir hørt, der alle har en stemme av betydning, der vi makter å behandle og respektere hverandre som likeverdige autonome personer i all vår forskjellighet.

Visjonært liv
Slike frihetlige livsformer har en tendens til ikke å oppstå helt av seg selv. De må kjempes for, og våre visjoner om dem må holdes i hevd, videreutvikles og debatteres mens vi kjemper. Hvis det er noe vi virkelig kan lære av feministenes virke på 70-tallet, så er det nettopp deres kampvilje- og evne, og deres driv etter og mot til å koble dagsaktuelle spørsmål, reformkrav og teoretiske diskusjoner til visjoner om frigjøring. Det er denne tilstedeværelsen av en visjonær dimensjon i 70-tallsfeministiske tekster som fremfor alt gjør disse tekstene så leseverdige og viktige også i dag. I boken Kjønnsrettferdighet, som jeg har redigert for den norske Makt- og demokratiutredningen, har det vært et mål for forfatterne å forsøke å videreføre - på noe ulike måter - nettopp denne visjonære dimensjonen ved arven fra 70-tallet, om enn med kritisk distanse til flere trekk ved visjonenes innhold.

Rettferdighetens krav
Selv har jeg vært særlig opptatt av å knytte denne visjonære ambisjonen til ideen om et rettferdig samfunn. Det er fordi jeg er overbevist om at mangfoldige, frihetlige livsformer vanskelig kan utvikles i urettferdige samfunn. Med et rettferdig samfunn forstår jeg et samfunn der borgerne anerkjenner hverandre som likeverdige personer, med samme ukrenkelige rett til selvrespekt, verdighet og autonomi. Dette er et ytterst krevende ideal - det forutsetter som et minimum at fire krav er oppfylt:

i) Det krever demokrati og medbestemmelse, at hver og en av oss har mulighet til å delta på de arenaer der viktige beslutninger som legger rammer for våre liv fattes, at vi har reell mulighet til å formulere og diskutere handlingsalternativer og reell innflytelse på vedtakene som fattes.

ii) Rettferdighet krever frihet fra økonomisk undertrykking. Rettferdighet dreier seg om såkalt fordelingsrettferdighet; om sosial utjevning og økonomisk omfordeling.

iii) Rettferdighet krever respekt for ulike kulturelle gruppers særegenhet og verdi; det krever kulturell anerkjennelse, at ulike gruppers beskyttes mot stereotypisering, marginalisering og kulturell undertrykking.

iv) I et rettferdig samfunn bør hver og en av oss være sikret det Virginia Woolf kaller "a room of her own" - sitt eget rom - et privat handlings- og ytringsdomene, der vi kan tenke, gjøre, føle, fantasere, drømme og utfolde oss selv som unike personer.

Rettferdighetens dilemmaer
Disse fire kravene er ikke enkle å oppfylle. En opplagt grunn til dette, er at kravene ikke synes helt lett å oppnå samtidig. Forsøker man å oppnå det ene, kan man lett gjøre det vanskeligere å oppnå det andre. Jeg tror ganske mange debatter feminister imellom nettopp kan leses som et utslag av ulike avveininger i møte med slike rettferdighetsdilemmaer. La meg illustrere med tre eksempler:

For det første pornodebatten: Feminister som vil lovforby pornografi argumenterer for at porno krenker kvinner som gruppe, at utbredelsen av porno fratar kvinner den kulturelle anerkjennelse som er nødvendig for å sikre den enkelte kvinnes rett til selvrespekt, verdighet og autonomi. Feminister som ikke vil lovforby pornografi, vektlegger derimot at hver og en av oss har rett til tanke- og fantasifrihet, og at det er om vi fratas denne friheten, for eksempel gjennom generelle pornoforbud, at vi fratas vår selvrespekt, verdighet og autonomi.

For det andre kontantstøttedebatten: Feminister som er for kontantstøtten argumenterer for at kontantstøtten er en anerkjennelse av det kvinnetypiske ulønnede hus- og omsorgsarbeidet, og derigjennom, av den særskilte omsorgsrasjonalitet mange kvinnekulturer har vært bærere av. Kontantstøttereformen bidrar dermed til en kulturell oppgradering av kvinner som gruppe i vårt samfunn. Feminister som er mot kontantstøtten, vektlegger derimot at den bringer kvinner ut av arbeidslivet og tilbake til familiesfæren, og svekker både deres økonomiske posisjon og deres mulighet til politisk medbestemmelse.

For det tredje debatten om det flerkulturelle samfunn: Noen feminister mener norsk likestillings, sosial - og arbeidsmarkedspolitikk bør implementeres så raskt og gjennomgripende som mulig, også i etniske minoritetskulturer, for å sikre minoritetskvinner økonomisk selvråderett og demokratisk medbestemmelse. Andre feminister advarer mot etnosentriske trekk ved norske myndigheters politikk overfor innvandrermiljøer, og påpeker at politikken i noen henseender strider med normen om å respektere minoritetskvinners kultur og identitet.

Går det an å si noe generelt om hvordan man i norske feministiske diskusjoner typisk har fortolket disse fire rettferdighetskravene; kravet om demokrati, kravet om sosial omfordeling, kravet om kulturell gruppeanerkjennelse og kravet om at hver og en av oss har rett til et individuelt handlings- og ytringsrom? Og kan vi si noe om hvordan vi i Norge typisk forholder oss de gangene rettferdighetsdilemmaer dukker opp, og vi må prioritere ett krav over et annet?

Kjønnsrettferdighet på norsk
Når det gjelder det nasjonale bildet, når det gjelder problemstillinger om norsk rettferdighet generelt, og norsk kjønnsrettferdighet spesielt, så bør man vel være forsiktige med å komme med for bastante konklusjoner. Men i en av artiklene i Kjønnsrettferdighet, så har jeg likevel tillatt meg å formulere noen hypoteser om blinde flekker i det Helga Hernes i sine statsfeministiske essays omtaler som "det kvinnevennlige sosialdemokrati". Hernes’ essays fortjener å bli lest og diskutert også i dag, fordi jeg tror de på en nokså banebrytende måte tar det norske system - på godt og vondt - på pulsen fra et kjønnsperspektiv. Hva synes så å være det norske systemets blinde flekker? Jeg har vært opptatt av:

i) At hensynet til den enkeltes handlings- og ytringsfrihet; Virginia Woolf-kravet om at hver og en av oss har rett til et eget rom, en privat eksistens, synes å forsvinne i debatter om feministisk politikk. Det betraktes ikke som et relevant og viktig hensyn der det burde blitt betraktet som et relevant og viktig hensyn. I stedet blir dette hensynet altfor ofte betraktet som feministiske prosjekters motsats, det posisjoneres altfor ofte utelukkende som våre motstanderes argument mot feministiske prosjekter. Muligheten for at Virginia Woolfs krav om et domene der den enkelte - også den enkelte kvinne - har rett til å utfolde seg som unik person, muligheten for at dette faktisk er et dypt feministisk krav, forsvinner i farlig upresise mantraer mot liberalisme og individualisme.

ii) Den andre blinde flekken, tror jeg, er at vi det norske system har vært noe for opptatt av å betrakte demokrati kun som et gruppebasert representasjonssystem. Men demokrati dreier seg selvfølgelig også om å utvikle levende offentligheter der feministisk politikk og andre spørsmål blir snakket om, diskutert, kritisert og reformulert borgerne imellom.

iii) Den tredje blinde flekken er at dette (i og for seg betimelige fokus) på kjønnsbalansert representasjon, også har ført til at man i en del sammenhenger har overdrevet kvinnekategoriens og mannskategoriens interne homogenitet, og at man i kampen for kvinners kulturelle anerkjennelse og demokratiske rettigheter i en del tilfeller har oversett at det parallelt pågår andre anerkjennelseskamper på tvers av kjønnsaksen, som også er legitime.

iv) Den fjerde blinde flekken er at man i kampen for å synliggjøre kvinners ulønnede ytelser til produksjon og velferd, og for å koble rettigheter til disse ytelsene, for sjelden har stilt spørsmål ved normen om at kun den som yter skal nye, at kun den som gjør sin plikt, kan kreve sin rett. Mange norske feminister har på mange måter underskrevet ideen om at sosiale rettigheter knyttes til produktive ytelser, så lenge det ulønnede hus- og omsorgsarbeidet også blir betraktet som en produktiv ytelse. Denne ideen om rettferdighet er ikke helt urimelig. Men et slikt rettferdighetsbegrep ekskluderer også interessante sosialpolitiske forslag fra diskusjonshorisonten, for eksempel forslaget om borgerlønn, eller garantert minsteinntekt, som jeg mener - av flere grunner - er et uhyre viktig feministisk sosialpolitisk krav. For bør vi ikke ha visse grunnleggende sosiale rettigheter uavhengig av våre målbare samfunnsgagnlige ytelser?

v) Den femte og siste blinde flekken i det norske system er rett og slett at vi synes å være litt for opptatt av det som skjer i det norske system, og litt for lite opptatt av verden omkring det. Vi har vært for lite opptatt av at borgere i andre land har rettferdighetskrav som diskusjoner om rettferdighet i norsk offentlighet i større grad bør sees i sammenheng med. I tillegg er det i dag vanskelig å få en adekvat forståelse av hva som skjer i Norge med hensyn til kjønn, uten å bringe de sammensatte politiske, økonomiske og kulturelle globaliseringsprosessene inn som tolkningsramme og forklaringsfaktor.

Feminisme og globalisering
Jeg kan ikke få understreket sterkt nok hvor avgjørende dette siste er; å knytte makt- og demokratiutvikling i Norge til makt- og demokratiutvikling utenfor Norges grenser. Internasjonalt har feminister vært i fronten når det gjelder å sette ord på globaliseringens konsekvenser, særlig globaliseringens kjønnpolitiske konsekvenser. Det er ikke tilfeldig at den mye omtalte boken om det nye globale system, Empire av Thomas Hardt og Antonio Negri, innledes med en henvisning til den argentinske feministiske sosiologen Saskia Sassen. Jeg håper det fører til at riktig mange leser Sassen. Hun er opptatt av globaliseringens kjønnsproblematiske sider, av prostitusjon og sex-handel, av feminisering av fattigdom og av det den norske sosiologen Lise Widding Isaksen treffende omtaler som omsorgens globalisering og politiske økonomi. Sassen er imidlertid også opptatt av å spore nye politiske handlingsrom i kjølvannet av globaliseringen. Hun har forhåpninger til en mer aktiv bruk av det internasjonale menneske- og kvinnerettsregimet, men fremfor alt er hun opptatt av å skape transnasjonale institusjoner, offentligheter og sosiale bevegelser som makter å konfrontere makta der den er - og det er ikke bare i det norske Storting eller blant norske eliter. Jeg håper og tror at også norske feminister - på tvers av faglige interesser og politisk ståsted - ser viktigheten av å melde seg på i denne debatten med full tyngde.


Cathrine Holst
Stipendiat
Senter for vitenskapsteori
Universitetet i Bergen
Cathrine.Holst@svt.uib.no