Cand. polit. fra Universitetet i Bergen. NFR-stipendiat tilknyttet Institutt for sammenliknende politikk i Bergen. Sammen med Per Selle har Wollebæk skrevet kapitlet 'Svekket kvinnemakt?' som er et av kapitlene i boken med samme navn. Boken er redigert av Per Selle og Nina Berven.

Kort om kvinnemakt:
Spørsmål 1. I artikkelen 'Svekket kvinnemakt' skriver du og Selle at kvinneorganisasjonene tradisjonelt har hatt stor innflytelse på områder som helse-, sosial og skolepolitikk - og at dette "alltid har vært områder som fatter noen av de viktigste politiske beslutningene om de mest fundamentale aspektene ved livet til de fleste mennesker". Mitt spørsmål er om denne makten egentlig var så stor, siden beslutninger på disse områdene hele tiden måtte holdes innenfor rammer(økonomiske, organisatoriske, strukturelle) som menn i stor grad bestemte?

- Det er selvsagt rett at maktelitene da i enda større grad enn nå var mannsdominert, og poenget med artikkelen er ikke å bestride dette. Men det litt endimensjonale maktbegrepet samfunnsforskningen lenge har benyttet seg av, har gjort at mye som skulle vært synlig har blitt usynlig. I dag har vi kommet lengre, med begreper som idémakt og definisjonsmakt. Når de rette "brillene" er på plass er det på tide å studere organisasjonenes rolle på nytt. Det er dette flere av bidragene i 'Svekket kvinnemakt' gjør.

- Innen velferdspolitikken var det i stor grad kvinneorganisasjonene som identifiserte problemer og foreslo løsninger. Ofte satte de selv i gang tiltak, innen tuberkulosearbeid, rusmiddelomsorg, revmatismepleie, for å nevne noen. I det staten kom inn, var mange av premissene for tilbudene allerede lagt. Flere velferdsforskere mener prinsippet om universalisme kan tilbakeføres til de kvinnedominerte organisasjonene snarere enn til arbeiderbevegelsen. Det sier seg selv at dette er forhold av avgjørende betydning for utviklingen av velferdsstaten.

Spørsmål 2. Dere påviser at kvinneorganiasjonene som opplevde sin storhetstid fra andre verdenskrig fram til omlag 1960 er i sterk tilbakegang - samtidig som den hierarkiske og demokratiske organisasjonsformen svekkes. I hvilke kanaler kan kvinner i lokalsamfunn rundt om i landet i dag delta med sine synspunkter og sitt praktiske arbeide - på en måte som gir gjennomslag i forhold til samfunnsopenionen? Hva erstatter en del av de gamle kvinnelagene på dette området?

- Det er rimelig å hevde at organisasjonssamfunnet som helhet har blitt mindre viktig som demokratisk kanal, fordi organisasjonene både kvinner og menn deltar i er mer innadvendte og apolitiske enn før, og fordi båndene fra lokalt til nasjonalt nivå er svekket. Det er ikke selvsagt at noe erstatter det som går tapt. Noen peker på økende aksjonsdeltakelse og lokalt engasjement, og her er kvinner i høy grad til stede. Når det gjelder konkrete, lokale forhold - det "lille demokratiet" - er dette en påvirkningsmulighet som både kvinner og menn benytter seg stadig mer av. Det det blir mindre av, er langsiktig og helhetlig arbeid og påvirkningsmuligheter ut over nabolag og lokalsamfunn.

- Yrkeslivet er helt åpenbart blitt viktigere for den enkelte kvinnes identitet. Denne endringen er rimeligvis større for kvinner enn for menn, i og med at det er kvinners yrkesaktivitet som har økt. Men en ting er identitet og selvrealisering, en annen ting er politisk innflytelse.

- Det mest positive funnet i artikkelen fra et kvinnemaktperspektiv er at kvinnerepresentasjonen øker innen politiske og økonomiske organisasjoner, selv om kvinner fortsatt er klart i mindretall her.

Spørsmål 3. Har du eksempler på kvinnesammenslutninger som ikke driver etter den tradisjonelle modellen med medlemsskap, hierarki, og lokallag? Hva tror du er forklaringer på at kvinner holdt fast ved denne organisasjonsmodellen lenger enn menn?

- De kvinnedominerte organisasjonene holdt lenger fast på den tradisjonelle modellen først og fremst fordi de drev med politisk og ideologisk arbeid lenger enn mannsdominerte foreninger. Når de nye mannsdominerte formålene i økende grad var fritidsrettede, apolitiske og uten nasjonale konsekvenser, innså man etter hvert at en nasjonal overbygning var overflødig. Det var mennene som ledet an i denne fritidsrevolusjonen i organisasjonssamfunnet, blant annet fordi menn hadde mest fritid. Nå kommer kvinner etter. De fleste nye, rent lokale, kvinnedominerte lagene finner vi innen kultur- og fritidsfeltet; musikk, kor, kunstforeninger, hobbyklubber osv.

- Det er likevel verdt å merke seg at de tidlige fritidsorganisasjonene valgte å knytte seg til nasjonale organisasjoner, selv om formålene ikke alltid tilsa at dette var nødvendig. Det viser betydningen av arven fra folkebevegelsene, og hvordan denne har påvirket våre oppfatninger om hvordan det er mulig å organisere seg.

Spørsmål 4. Hvorfor, mener du, er kvinner fortsatt i liten grad representert i ledersjiktet i de største organisasjonene(for eksempel innen idrett, kultur og fritid? Økt medlemsmasse fører altså ikke automatisk til flere ledere.

- Jeg tror dette har noe å gjøre med et sentralt poeng i artikkelen vår, nemlig at en organisasjons grunntrekk ved stiftelsestidspunktet, ofte vedvarer til tross for endringer i omgivelsene. Innen kultur-, fritids- og idrettsfeltet har menn stiftet organisasjonene og etablert sterke mannskulturer. Det er derfor vi mener våre data viser noe viktig når vi ser at kvinnerepresentasjonen øker først og fremst fordi kvinner kommer inn i menns organisasjoner, ikke ved at kvinner selv stifter organisasjoner.

Spørsmål 5. Dere beskriver et lokalt og et nasjonalt organisasjons-Norge som ikke henger sammen. Hvilke følger får det for makt og styring?

- De nye, reint lokale organisasjonene er veldig politisk aktive, men det handler mye om "det lille demokratiet". Gatelys og lekeplass er selvfølgelig viktige nok. Men det er ingen erstatning for de svekkede båndene fra den enkelte til det nasjonale politiske systemet, der de viktigste beslutningene fortsatt blir fattet. Denne arenaen blir i økende grad overlatt til lobbyister og profesjonelle organisasjoner uten forankring i lokallag og interndemokrati.

Spørsmål 6. Hva er hovedforklaringen på at rene kvinnelag og rene mannelag ikke lenger er så pop?

- Det henger sammen med at organisasjonene er basert på et kjønnsrollemønster som har liten legitimitet hos de fleste av oss i dag, særlig yngre generasjoner. Det oppfattes som unaturlig at kvinner og menn skal ha hver sine organisasjoner når de samarbeider på nær sagt alle andre felt i samfunnet.

- Selv barske aktiviteter som jakt og fiske, skyting og båtliv legger vekt på å få ett og annet kvinnelig medlem, og de som makter å trekke til seg kvinner blir belønnet med medlemsvekst, viser våre tall.