Av Mona-Iren Hauge

Det er først og fremst forholdet mellom kvinners organisering i frivillige organisasjoner og den innvirkning dette har hatt for helse- og sosialfeltet, som er fokus for boken 'Svekket kvinnemakt'. Den tilnærmingen som har dominert store deler av statsvitenskapelig forskning, er å ta utgangspunkt i staten og markedet. Konsekvensen er at frivillig sektor har fått mindre oppmerksomhet. Dette er uheldig, fordi innenfor frivillig sektor har kvinner fra århundreskiftet og frem til i dag utført en betydelig innsats som dermed verken er synliggjort eller anerkjent. Ved å sette fokus på frivillig sektor, tilbyr bidragene i boken nye forståelser av kvinners makt og innflytelse fra århundreskiftet og frem til i dag.

Hvilken rolle skal de frivillige organisasjonene ha i den moderne velferdsstaten? Dette er et av spørsmålene bokens redaktører, Per Selle professor ved Institutt for sammenlignende politikk og cand. polit. Nina Berven, stiller i kapittelet 'Kvinner, organisering, makt'. Frivillige organisasjoner har ikke fått den samme status som staten og markedet, noe som innebærer at mye av innsatsen til kvinner verken er anerkjent eller har fått den status den fortjener.

'Måten vi betrakter frivillige organisasjoner på - som nærmest knyttet til familiesfæren eller som en vesentlig del av det sivile samfunn, og dermed det offentlige rom - har store konsekvenser for rollen vi tildeler organisasjonssamfunnet, og dermed også kvinner, i sosialt og politisk liv, historisk som nå', fremholder de to forfatterne. Ifølge dem er det overraskende i hvor stor grad sivilsamfunnet, og dermed også kvinnene, er blitt neglisjert i fremstillinger om velferdsstatens utvikling. For å forandre på dette mener de det nå er på tide å revurdere forståelsen av velferdsstatens fremvekst. Og ikke minst, det er på tide å se hvilken innflytelse kvinner har hatt fra århundreskiftet og frem til i dag.

Gjennom de frivillige organisasjonene har kvinner hatt et eget og viktig offentlig rom siden slutten av 1800-tallet, og det er viktig at dette kommer frem, argumenterer Selle og Berven. Dette er et faktum som store deler av den samfunnsvitenskapelige kvinneforskningen har oversett. Ved å fokusere på kvinners roller i utviklingen av velferdsstaten som for ensidig knyttet opp mot omsorg, og derigjennom som uttrykk for patriarkalsk ideologi, er kvinners potensialer for innflytelse oversett, fremholder de to forfatterne.

Kvinners stemmerett
I kapittelet 'Kvinner som politiske aktører før og etter stemmeretten' belyser Kari Melby, professor ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier ved NTNU, historiske hendelser som førte til at kvinner i 1913 fikk stemmerett. Sentralt i denne prosessen var hvordan frivillige organisasjoner, som Norske Kvinners Sanitetsforening, representerte en kanal der kvinner via omsorgsarbeid fikk politisk innflytelse. Foreningen organiserte kvinner for sosialt arbeid, og kom til å bli en sentral aktør i utdannelse av sykepleiersker, mor/barn forebyggende helsearbeid og arbeid for kreftsaken og revematismesaken. Ikke minst har foreningen vært betydningsfull i å fremme vilkårene for eldreomsorgen.

'Gjennom sosialt arbeid bidro kvinnene til å meisle ut sosialpolitiske løsninger og iverksette konkrete tiltak', skriver Melby. På denne måten bidro kvinnene til å bygge velferdsstaten. Også gjennom andre organisasjoner ervervet kvinner posisjoner som førte til politisk innflytelse. Norges Husmorforbund, Norsk Sykepleierskeforbund og Norges Lærerinneforbund var alle organisasjoner som kombinerte arbeid for fellesskapet med ivaretagelse av egne faglige interesser. Melbys argument er at kvinner, gjennom framveksten av organisasjonssamfunnet, fikk egne fora som samarbeidet tett med staten. På denne måten fikk de mulighet til å påvirke politisk gjennom to kanaler; både gjennom organisasjonenes samarbeid med staten og som aktive borgere gjennom de politiske kanalene.

Sanitetskvinnenes tause arbeid
I kapittelet 'Sanitetskvinnene -lot alltid skje i stillhet - var det riktig?' understreker Ove Bjarnar, førsteamanuensis ved Høgskolen i Molde, sanitetskvinnenes betydning for framveksten av velferdsstaten. Ved å etablere allianser med andre profesjoner, som leger, jordmødre og prester, oppnådde sanitetskvinnene betydelige resultater for Helse-Norge.

Dette har hatt betydning både for nasjonsbyggingen og statsbyggingen, skriver Bjarnar. I etterkrigstiden har samarbeidet mellom santitetskvinnene og staten vært tett. En av målsettingene har vært at staten skulle overta arbeidet som de frivillige organisasjonene har beskjeftiget seg med. Dette er noe av det paradoksale ved foreningens rolle; ved å engasjere seg i å forbedre statlig sosial velferd, har organisasjonen samtidig bidratt til å overflødiggjøre seg selv. Spørsmålet Bjarnar stiller er: 'Har foreningen gjennom over hundre år, i kraft av kjønn og antall, bare utfoldet et hegemoni som ikke ble oppfattet som utfordrende, slik at de fikk et stort arbeidsrom i velferdssamfunnet som ikke korresponderte med et politisk rom i velferdsstaten?'

De frivillige organisasjonenes tilbakegang
Nina Berven, stipendiat ved Rokkansenteret i Bergen, drøfter i kapittelet 'Sanitetsforeningen og Nasjonalforeningen' hvordan det politiske rommet for frivillige organisasjoner, belyst med Sanitetsforeningen og Nasjonalforeningen, har endret seg over tid. Organisasjonene har det til felles at de på midten av 50- tallet opplevde et høydepunkt i antall medlemmer, mens dette antallet siden har gått drastisk ned. De forklaringene organisasjonene selv opererer med, er først og fremst ytre forhold; statlig velferdsideologi har bidratt til at folk opplever helse og velferd som et offentlig ansvar. Det er ikke lenger nødvendig å engasjere seg frivillig.

Samtidig har andelen kvinner i lønnet arbeid i denne perioden økt, noe som gir den enkelte mindre tid til frivillig organisering. Berven hevder at det i tillegg kan være nødvendig å se på indre forhold i organisasjonene. Verken Sanitetsforeningen eller Nasjonalforeningen er organisasjoner som kan sies å ha endret seg i takt med omgivelsene, verken når det gjelder organisasjonskultur, arbeidsoppgaver eller argumentasjon. I hvilken grad organisasjonenes ønske om gjenoppdagelse vil bli innfridd, vil avhenge av hvordan de kombinerer det tradisjonelle og det moderne, påpeker Berven i artikkelen.

Frivillige organisasjoners betydning for dagens omsorgssystem
'Klasse og kjønn i tuberkulosearbeidet i Norge og Danmark' er tittelen på kapittelet til Ida Blom, professor ved Historisk institutt, Universitetet i Bergen. I en historisk gjennomgang viser hun hvordan frivillige organisasjoner, i samarbeid med det offentlige, førte til fremveksten av omsorgssystemet slik vi i dag kjenner det. Allerede på begynnelsen av 1800- tallet vokste det frem et frivillig omsorgssystem som etterhvert utviklet seg til et landsomfattende nettverk.

I fremveksten av velferdsstaten var organisasjonene en betydelig drivkraft. Behovet for at frivillige engasjerte seg i omsorgsarbeidet var stort, ettersom kun en begrenset del av omsorgsoppgavene ble regnet som offentlig ansvar. Omsorgssystemet på 1900-tallet var klart preget av kjønn og klasse, skriver Blom i artikkelen. Det offentlige var et maskulint felt, der de politiske partiene langt på vei avspeilet klasseinteresser. Innenfor den uformelle omsorgen ble kjønnene tildelt ulike oppgaver, der kvinner ble betraktet som omsorgsytere.

Omsorgsarbeidets lave status
Omsorgsarbeid er også tema for artikkelen til Kari Wærness, professor ved Sosiologisk institutt ved Universitetet i Bergen. Under tittelen 'Hvem skal yte omsorgsarbeid?' påpeker Wærness at et særskilt trekk ved den nordiske velferdsstaten er det store omfanget av offentlige sosiale tjenester som har til hensikt å avlaste det arbeidet kvinner tradisjonelt har utført innenfor familien.

I artikkelen blir fokus rettet mot omsorgstjenester i private husholdninger. Etablering av slike omsorgsytelser har hatt betydning for kvinner på to måter. For det første har det gjort det mulig for kvinner å kombinere lønnsarbeid med omsorg for familien. I tillegg har disse yrkene bidratt til at mange kvinner har fått innpass på arbeidsmarkedet. Felles for omsorgsyrkene er at de i økende grad sliter med rekruttering fordi disse yrkene blir tildelt lav status. Konsekvensen av dette er, ifølge Wærness, at denne offentlige tjenesten mister de kvaliteter som utgjør kjernen i det vi mener er god omsorg. Tradisjonelle kvinneyrker har mistet mye av sin attraksjon, og dette får konsekvenser for velferdsstatens produksjon av offentlige tjenester. For kvinne- og likestillingspolitikken representerer dette en stor utfordring i årene fremover.

Særnorske likestillingsparadokser
'Paradokser i norsk likestilling' er tittelen på artikkelen til Nina Raaum, førsteamanuensis ved Institutt for sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen. Mens mor tidligere var hjemme med omsorg for familiens barn når far var på jobb, er i dag toinntektsfamilien den mest vanlige organiseringen. Ifølge Raaum har denne utviklingen ført til noen paradokser hun mener er betegnende for Norge. For det første; kvinner har etter hvert fått en sentral posisjon i politikkens lederskap, samtidig som de står svakt i arbeidslivets toppledelse. For det andre; yrkesfrekvensen blant norske kvinner er blant de høyeste i OECD-området.

Til samme tid er arbeidslivet betydelig mer nærings- og yrkesmessig kjønnsdelt enn hva som er tilfellet for andre vestlige land. Og ikke minst, andelen kvinner som jobber deltid er svært høy. Raaum peker på forskjellsretorikken som blir anvendt i norsk offentlighet som en av grunnene til at disse paradoksene har oppstått. For å rekruttere kvinner inn på arenaer som tradisjonelt besittes av menn, har en strategi vært å understreke at kvinner er forskjellige fra menn. Kvinner kan derfor tilføre noe som ikke menn kan, noe som samlet vil være en berikelse for næringen eller ledelsessjiktet. Raaum advarer mot en slik forskjellstenkning og argumenterer for at det ikke er en fruktbar strategi for likestilling i arbeidslivet fordi det på sikt opprettholder stereotypiske forestillinger om kjønn.

Fedres rettigheter
Anne-Hilde Nagel, professor i historie og professor i rettshistorie ved Universitetet i Bergen, tar for seg kjønnsdiskriminering av fedre. I artikkelen tar Nagel opp menns sosiale rettigheter, først og fremst retten til lønnet omsorgspermisjon for små barn. Innføringen av denne rettigheten har bidratt til å styrke inntrykket av Norge som et likestillingspolitisk foregangsland. Innføring av fedres rettigheter er et nybrottsarbeid for å få velferdsordninger ut til nye grupper. Likestillingspolitikk handler ikke kun om at kvinner skal ha tilgang på områder som menn tradisjonelt innehar. Menn skal også få tilgang til posisjoner som kvinner tradisjonelt har vært i besittelse av, noe innføringen av disse rettighetene har bidratt til å understreke.

Rettsutviklingen følger samfunnets organisering for øvrig. Mor har utviklet seg fra å være bare omsorgsperson til å bli både omsorgsperson og pengeinntjener. Tilsvarende bør far utvikle seg fra å være bare pengeinntjener til å bli både pengeinntjener og omsorgsperson. Nagels argument i artikkelen er at selv om far har fått omsorgsrettigheter, så er dette rettigheter som er avledet av mors rettigheter, og fedre blir derigjennom gjort til annenklasses borgere når det gjelder rettigheter som fedre, fremholder Nagel i artikkelen.

Svekket kvinnemakt?
Kan vi snakke om en svekket kvinnemakt? Spørsmålet reises av cand. polit. Dag Wollebæk og professor i sammenliknende politikk Per Selle, begge tilknyttet LOS-senteret i Bergen, i bokens avsluttende kapittel. Her viser de hvordan organisasjonssamfunnet har endret seg i etterkrigstiden, særlig etter 1960. Frivillig organisering og innsats i Norge er betydelig, også i internasjonal sammenheng. Tilveksten og frafallet i den frivillige sektoren foregår hurtig, slik at nye organisasjoner kommer til mens andre forsvinner.

Fra gammelt av har organisasjonslivet, som flere andre av bidragsyterne i denne boken har påpekt, vært basert på komplementære kjønnsroller. Dels har organisasjonene vært organisert rundt kjønn, som tilfellet har vært for Norske Kvinners Sanitetsforening. I tillegg har foreningene innad tildelt kvinner og menn ulike oppgaver. Samtidig har endringer som har funnet sted i samfunnet, særlig fra 1980 og fremover, hatt innflytelse på organisasjonslivet. At kvinner i dag i langt større grad enn tidligere er likeverdige deltagere i arbeidslivet, har samtidig ført til at menn har fått et betydelig større register å spille på, understreker de to forfatterne. Uttrykk for disse endringene er også å finne innenfor organisasjonssamfunnet. Wollebæk og Selle stiller spørsmål ved hvorvidt disse endringene fører til at organisasjonene blir mindre viktig for den enkelte, og at identiteten i dag i større grad blir knyttet til utdannelse og lønnsarbeid. Et annet poeng er at når deltagelse i organisasjonene blir mer tilfeldig og uforpliktende, så svekkes samtidig organisasjonenes rolle som demokratisk buffer mellom individ og det politiske system.

Kvinners deltagelse i frivillige organisasjoner er endret fra de mer tradisjonelle kvinneorganisasjonene, til deltagelse i kjønnsblandede organisasjoner. Kvinner har dermed fått mer direkte politisk innflytelse, selv om menn fremdeles er overrepresentert i politiske organisasjoner og økonomiske lag. Endringene har også ført til at kvinner i dag har flere valgmuligheter når det gjelder å engasjere seg i frivillige organisasjoner. Samtidig kan disse endringene også sees som bevegelser fra engasjement på vegne av kvinner som grupper over mot kvinner som individer. Det forfatterne stiller spørsmål om, er hvorvidt økt kvinneandel i organisasjoner som tidligere har vært dominert av menn, fører til at kvinner som kategori blir mindre synlig og dermed også mindre viktig. Endringer til tross, kvinner er fremdeles langt fra likerepresentasjon. 'Hvor fort og hvor langt utjevningen vil gå, vet vi ikke. Men vi vet retningen,' avslutter Wollebæk og Selle.