Av Mona-Iren Hauge

Det nye rettslige landskapet som Ketscher, til daglig professor i socialret ved Københavns Universitet, skisserer i artikkelen, strekker seg fra da spørsmålet om likestilling ble satt på dagsordenen på 1970-tallet og frem til i dag. Likestillingslover ble innført til samme tid i alle de nordiske land, og karakteristisk ved disse lovene er at de er utarbeidet i nasjonale kontekster. Det kvarte århundret som er gått siden likestillingsloven ble innført, har vært preget av store sosiale endringer, noe som ikke minst har hatt innvirkning på kvinners rettigheter.

I artikkelen peker Ketscher på en forskyvning fra ekteskapskontrakt til lønnskontrakt som en av de største strukturelle endringene i det 20. århundre. Fra å ha ekteskapet som hovedkilde til pengeforsørgelse har kvinner gått over til lønnet arbeid, noe som juridisk har medført en forskyvning fra ekteskapskontrakten som kvinners rettslige sikkerhet over mot arbeidskontrakten. Samtidig har kvinners inntreden i det offentlige arbeidslivet ført til en nedtoning av omsorgsforsørgelsen overfor felles barn, og menn bruker nå mer tid på omsorgsforsørgelse enn tidligere.

'Disse endringene har alt i alt betydd at kvinnenes fortrinnsstilling i forhold til barna er under avvikling,' skriver Ketscher, og henviser til at morskapet og farskapet i dag har nesten samme juridiske interesser.

Hvordan påvirker utviklingen fra ekteskapskontrakt til arbeidskontrakt likestillingen mellom kvinner og menn? Ketscher mener at både kvinner og menn kan ha det hun betegner som forsørgelsesmessige etterslep - det er fremdeles slik at kvinner er hovedomsorgsforsørgere og menn er familiens økonomiske hovedforsørger. Så lenge kvinner ikke har oppnådd likelønn, vil dette etterslepet vedvare, advarer Ketscher.

Et annet viktig moment Ketscher trekker frem i artikkelen, er forskjeller blant ulike grupper av kvinner. Forskyvningen fra ekteskapskontrakt til arbeidskontrakt er betegnende for utviklingen som har funnet sted i Norden, men det vil være galt å si at denne forskyvningen gjelder for alle kvinner. Kvinner som har innvandret fra ikke-industrialiserte og ikke-urbaniserte kulturer, har ikke tatt del i de nye rettighetene som kvinner har oppnådd de siste tretti årene.

Dette gjelder for en gruppe kvinner som er avsondret fra det norske samfunn ved at de ikke snakker språket, samtidig som de er totalt avhengig av mannen og ekteskapskontrakten. Disse kvinnene, påpeker Ketscher, har ikke fått de samme rettigheter og den samme likestilling som kvinner ellers har fått i vårt samfunn, og det er all grunn til å gjøre noe med dette.

Hva er grunnen til at en gruppe kvinner er unndratt fra rettigheter som vi, på tross av at det kan sees som en selvfølge, er stolte av at norske kvinner har? 'Kanskje kan det være en misforstått hensyntagende til en familietradisjon som stammer fra en annen kultur og samfunnsformasjon, som fører til at kvinnene ikke blir satt i stand til å overleve i et moderne norsk samfunn,' påpeker Ketscher.

Innvandrerkvinnenes situasjon blir på den ene siden et spørsmål om rett til å leve i henhold til kulturelle og religiøse forståelser. På den andre siden står menneskerettighetskonseptet og herunder FNs kvinnekonvensjon fra 1979 som blant annet bygger på et ikke-diskrimineringsprinsipp, kvinners rett til utdannelse, politiske rettigheter, fulle statsborgerrettigheter og arbeidsmarkedsrettigheter. Rettslig er dette snakk om grunnrettigheter som er utviklet fra to forskjellige konsepter, skriver Ketcher. Der hvor grunnrettighetene er knyttet nært sammen med en demokratisk utvikling, kan retten til religionsfrihet sees som et forsøk på å sikre religioner mot overgrep fra staten.

Ketschers forklaring på hvorfor mange innvandrerkvinner ikke er gitt den samme rettighet til likestilling som andre kvinner i det norske samfunn, er det hun betegner som en rettslig konkurranse mellom retten til religionsfrihet og menneskerettighetene der retten til religionsfrihet blir gitt forrang. Myndighetenes herskende dogme har lenge vært ikke å blande seg inn, med den konsekvens at innvandrerkvinner ikke blir gitt de samme rettigheter som andre kvinner i vårt samfunn. Retten til religionsfrihet og grunnrettslige prinsipper blir dermed konkurrerende, og spørsmålet vi blir tvunget til å stille er: Skal retten til religionsfrihet stå sterkere enn kvinners grunnrettigheter i et sivilt samfunn?

'Det skjer en hierarkisering mellom disse grunnrettighetene der kvinners rettigheter tenderer mot å vike for religionsfriheten, når uforenelighet kan konstateres,' slår Ketscher fast i artikkelen.