«Patriarkat» refererer til et begrep eller teori om kjønnsmakt og kjønnsulikhet. Teorien om patriarkatet uttrykker en ambisjon om å teoretisere mannlig dominans som en systemprosess på samfunnsnivå, og sto særlig sentralt i den feministiske samfunnsforskningen som utviklet seg på 1970-tallet. Begrepet henspeiler på en forståelse av menns systematiske utøvelse av makt over kvinner, men hvordan makten utøves og gjennom hvilke mekanismer, er det ulike forståelser av. Innenfor norsk kvinneforskning fikk patriarkatstudier liten utbredelse, og vi finner ingen «store fortellinger» i noen av de samfunnsvitenskapelige disiplinene, skriver Ellingsæter i artikkelen og mener dette henger sammen med at makt og kjønn som teoretisk felt ikke har vært spesielt velutviklet her til lands. Hvilke forståelser av patriarkatet som begrep på systemnivå foreligger? Ellingsæter velger i artikkelen å trekke frem fire bidrag som har blitt stående som betydningsfulle. Heidi Hartmann var sentral på 1970-tallet, og Sylvia Walby har på 1990-tallet forsøkt å videreutvikle tilnærmingen. I tillegg trekker Ellingsæter frem to norske bidrag, representert ved Beatrice Halsaa og Helga Hernes, som begge reflekterer hvordan den internasjonale debatten ble bearbeidet innenfor norsk kvinneforskning. Disse teoretikerne skiller seg på flere områder fra hverandre i sine forståelser av patriarkatet, og et av Ellingsæters siktemål med artikkelen er å gjøre rede for nettopp dette.

Hva menes så med betegnelsen «patriarkat»? Amerikanske Heidi Hartmann publiserte i 1976 en artikkel som skulle komme til å ble helt sentral i teoriutviklingen. Hartmanns patriarkatforståelse føyer seg inn under en retning som kalles «dual-systems» posisjonen, en forståelse av at kjønnssystemet er strukturert både av det patriarkalske og det kapitalistiske systemet. Ifølge Hartmann er det vanskelig å isolere mekanismene bak patriarkatet, men et utgangspunkt kan være å se hvem som tjener på kvinners arbeid. Her fremmer hun argumentet om at selv om relasjoner mellom menn er hierarkiske, så er det en solidaritet mellom menn som gjør at de dominerer kvinner, og de er avhengig av hverandre for å opprettholde denne dominansen.

I artikkelen «Hva med patriarkatet? Maktutredningen - keiserens nye klær», publisert i 1981, kritiserte Beatrice Halsaa den forrige maktutredningen som ble nedsatt i 1972. Halsaas argument er at denne maktutredningen overså betydninger av kjønn, det var en maktutredning av menn og for menn. I artikkelen skriver Halsaa at statsvitenskapelige teorier påberoper seg en kjønnsnøytralitet, og at dette danner utgangspunkt for undertrykkelse ved at maktforholdet mellom kvinner og menn blir skjult og ekskludert. I likhet med Hartmann understreket også Halsaa kapitalisme og patriarkat som to grunnleggende trekk ved vår samfunnsform, men fastholdt at de to systemene ikke opptrer uavhengig av hverandre. I tillegg mente Haalsa at mannens dominans opprettholdes, ikke ved en fysisk undertrykking, men med en upersonlig, strukturell og indirekte undertrykking.

Helga Hernes forlenget Halsaas argument og fremmet på midten av 1980-tallet tesen om den patriarkalske velferdsstaten. Velferdsstaten er bygget opp slik at kvinner har gått fra privat til offentlig avhengighet. Velferdsstaten gjør kvinner avhengige, både som medborgere, klienter og ansatte. Hernes sikter særlig mot familiens situasjon og bruker betegnelsen «offentliggjøring av familien». Hennes senere lansering av begrepene statsfeminisme og den kvinnevennlige velferdsstaten, som ble et fremtredende bidrag i den internasjonale debatten, innebærer imidlertid et skifte i forståelsen av velferdsstaten som til dels bryter med de patriarkalske strukturene. Hernes’ postulat er at de nordiske landene har et potensial til å utvikle seg til kvinnevennlige samfunn, skriver Ellingsæter i artikkelen.

Det siste bidraget Ellingsæter, belyser er utformet av den britiske sosiologen Sylvia Walby. Hun er en av de få som har holdt fast ved og forsøkte å videreutvikle patriarkatteoriene på 1990-tallet. Hun slår i en av sine bøker fast at patriarkatbegrepet er helt uunnværlig for analyse av ulikheter mellom kjønnene. Walby forstår patriarkatet som et system av sosiale praksiser der menn dominerer, undertrykker og utbytter kvinner. I sin teori tegner Walby opp seks samfunnsstrukturer som hun mener konstituerer patriarkatet, og peker på at disse strukturene innbefatter både det private husholdet og den offentlige sfæren. Walbys tese om en overgang fra privat til offentlig patriarkat synes å være influert av Helga Hernes’ arbeider.

Ulik kritikk som har vært reist mot patriarkatteoriene, har blant annet pekt på at patriarkatet blir fremstilt som et universelt system i tid og rom, der kvinner overalt blir undertrykt av menn på mer eller mindre samme måte, og at teoriene således tenderer mot en biologisk essensialisme. De har også problemer med å identifisere de mekanismene som reproduserer menns dominans og å forklare endring. En annen viktig innvending er at de overser kvinners kapasitet som sosiale aktører. Når begrepet allikevel ser ut til å ha overlevd som en metafor for samfunnsmessig mannsdominans, så forteller det noe om kvinners underordning, historisk og frem til i dag. «Man kan heller ikke se bort fra at forestillinger om patriarkatet som et system for kjønnsdominans på samfunnsnivå fortsetter å øve innflytelse, men mer som implisitt tankefigur. En slik tankefigur er forestillinger om patriarkatet som et dynamisk system der menn kun oppgir aktiviteter der de ikke lenger ønsker å utføre dem,» påpeker Ellingsæter i artikkelen.