Av Mona-Iren Hauge

Gjennom et drøyt hundreår, fra omlag 1870 til 1970, utgjorde de kristelige foreningene grunnstammen i en bred misjonsbevegelse som kom til å prege mentalitet og samhandling i mange lokalsamfunn. Misjonsbevegelsen, som fikk størst nedslagsfelt langs sør- og vestlandskysten, er senere blitt omtalt som «Norges største kvinnebevegelse» fordi et stort antall kvinner sluttet seg til foreningene. På tross av denne tilslutningen har både kirke og lekmannsorganisasjoner gjennomgående markert seg med kjønnskonservative holdninger, og menn hadde lenge andre rettigheter enn kvinnene. Rundt 1840 organiserte kvinnene seg i arbeidsforeninger som skulle komme til å bli det viktigste økonomiske grunnlaget for organisasjonenes virksomhet.

Den tradisjonelle misjonskvinnerollen representerte et gjensvar til budet om kvinners underordning. Begrunnelsen for kvinnenes posisjoner ble fundert i bibelske tolkninger. Foreningsledere og forkynnere talte til kvinnene - og talte om dem - som Guds nærmeste medarbeidere på jorda. Seland viser til tekster i misjonsbladet 'Den lille samler' fra 1907, der kvinnene opphøyes som forfinede og mer gudnære skapninger enn menn. 'Opphøyelsen av kvinnen gav grunnlag for undertrykkelse av kvinnene. Gjennom romantiske forestillinger og rosende retorikk kunne bedehusets autoriteter legitimere diskriminering på grunnlag av kjønn,' poengterer Seland i artikkelen.

Hvordan forholdt så kvinnene seg til de begrensede posisjonene de fikk tilgang til? I det store og hele viste de liten stridslyst i kjønnskampen, men noen bemerkelsesverdige trekk skiller seg ut, og det er hvordan enkelte av kvinnene etablerte posisjoner og nettverk de som kvinner i utgangspunktet ikke skulle ha tilgang til. Dette gjaldt for et lite antall ressurssterke kvinner som gjennom utenlandsk misjonstjeneste eller hjemlig sosialt nettverk opparbeidet seg posisjoner med mer selvstendighet og innflytelse enn hva som var vanlig for kvinnene. Seland trekker dette frem som argument for at selv om kjønnsreguleringen på mange måter har vært betegnende for misjonsorganisasjonene, så er det allikevel gitt rom for at noen få kvinner har fått tilgang til slike 'uformelle eliteposisjoner' innenfor organisasjonene.

Kvinners posisjoner i dagens bedehusmiljø
Selv om bedehusmiljøet noen få steder har fått beholde sin sterke posisjon, har den samlede tilslutningen til miljøene de siste årene gått kraftig tilbake. Dette til tross for at både kirke og bedehus i etterkrigstiden gradvis har tilpasset seg verdier og holdninger som det blir lagt vekt på i storsamfunnet. 'Mens bibelfundert ideologi tidlig måtte vike for sekularisert rasjonalisme i den offentlige debatten om kvinners samfunnsmessige retter og plikter, har konservativ teologisk argumentasjon like frem til vår tid gitt legitimeringsgrunnlag for bedehusets kjønnsroller,' skriver Seland. Fremdeles, i 2002, har verken Norsk Luthersk Misjonssamband eller Indremisjonsforbundet innført formell likestilling for medlemmene i organisasjonen.

Selands eget svar på hvorvidt likestillingens dårlige kår på Sørlandet skyldes landsdelens religiøse tradisjoner, er at det nok er mer komplekst enn som så. For at forandringer skal finne sted, er det viktig at kvinner gjør seg gjeldende i politisk og næringsmessig lederskap, noe som forutsetter positive holdninger til kvinner i formelle maktposisjoner både fra menn og kvinner. Selands håp ligger hos de yngre kvinnene som har vokst opp i en sørlandskultur som er mer åpen og pluralisert enn den kulturen kvinnene før dem opplevde.