Kjønnsmessig arbeidsdeling i Agder, med hovedfokus på arbeidslivet, er tema for Ryens artikkel. Utangspunktet for artikkelen er statistikk som viser at kvinner i Agder er mindre integrert i arbeidslivet enn det som er tilfellet for kvinner ellers i landet. Dette skaper en ulikhet, påpeker hun, fordi yrkesaktivitet gir mulighet til å bruke ressurser som utdanning og erfaring og derigjennom tilgang til sentrale beslutningsarenaer og bedre lønn.

'Dersom det er systematiske forskjeller i befolkningens tilgang til slike goder, er dette problematisk. Dersom representanter for én kategori blir ansett for kvalifiserte for tilgang, mens det likevel er slik at det er representanter for en annen kategori som systematisk blir selektert, står vi definitivt overfor en enda større utfordring,' fremholder Ryen i artikkelen. Er det slik at Agder er blitt gjenglemt, spør hun videre, og trekker frem tall og statistikk som ikke taler i likestillingens favør.

Sammenlignet med landsgjennomsnittet peker Agder-kvinnene seg ut med lavere skåre på kvinner som tar høyere utdannelse, og andel kvinner i arbeid er lavere enn tilsvarende for landsgjennomsnittet. Det samme gjelder for arbeidstid, kvinnene i Agder jobber mer deltid og mindre heltid enn kvinner ellers i landet. Kvinner med små barn er den gruppen som særlig skiller seg fra landsgjennomsnittet; i Agder er flere småbarnsmødre hjemme med små barn. Det er derfor også flere barnefamilier som mottar kontantstøtte enn ellers i landet.

I 1999 var det i Agder mest vanlig å ha redusert barnehagetilbud, mens heldagsplass var det vanligste i resten av landet. Familiestrukturen i Agder skiller seg også ut ved at det er flere ektepar med barn, det er flere ektepar med mange barn og det er flere barn, som bor sammen med gifte foreldre. 'Statistisk sett er kjønnsrollene i Agder gjennomgående så tradisjonelle at det i et moderne samfunn påkaller oppmerksomhet', konkluderer Ryen.

De problemene kvinner møter, knytter Ryen både til deres inntreden på arbeidsmarkedet og til veien videre oppover i yrkeshierarkiet. Kvinnene stenges ute fra arenaer hvor beslutninger taes, og de er således utenfor posisjoner som gir makt. Spørsmålet Ryen stiller er: Hva er det som holder utviklingen tilbake i Agder? Hvorfor skjer den sosiale endringen så langsomt? En tilnærming til dette spørsmålet er å se på det sosiale landskapet rundt arbeidslivet.

Ryen peker på at regionen på mange måter er det tradisjonelles landsdel, der far arbeider og mor har hovedomsorgen for barna. Denne organiseringen kan heller ikke sees løsrevet fra religionens posisjon i Agder-fylkene. Den konservative religiøsiteten som preger både tradisjonelle og nyere religiøse grupperinger, har et tildels sterkt grep om mange sørlendinger, noe som ikke minst blir synlig i familieorganisering og politisk ståsted.

Ryens siste forklaring på hvorfor Sørlandet gjør det dårlig i likestillingssammenheng, er de tradisjonelle mannsklubbenes tette sosiale nettverk. Når det blir rekruttert nye arbeidstakere til ulike stillinger, blir nettverkene aktivt benyttet. Konsekvensen av dette er at kvinner ikke får tilgang til en rekke stillinger og posisjoner. For kvinner blir det derfor en motstrategi å danne egne nettverk der kvinner kan søke medspillere på og innenfor menns arenaer. Slike nettverk, som har til hensikt å få kvinner opp og frem, kan være en fremgangsmåte både for å få kvinner inn i arbeidslivet og for å få kvinner inn i innflytelsesrike posisjoner.

I tillegg må også barnhagesituasjonen forbedres, og - ikke minst - i diskusjoner om fremtiden må man i Agder være villige til å sette kjønn på agendaen. En måte å synliggjøre kjønn på er ved å bli bevisst de trange fortolkningsrammene som man opererer med i forhold til kvinner og menn. Skal Agder-fylkene fremstå med noe annet enn solskinn og Kardemommeby, er det på høy tid at regionens kvinner får innpass på alle nivåer i landsdelens yrkesliv.