av Beret Bråten, KILDEN

Jeg lurer på om noe av grunnen til at vi får så 'humpete debatter' er vanskeligheten med å innrømme at dette er vanskelig, sier Borchgrevink. Nylig bidro hun med to artikler i Makt- og demokratiutredningens bok 'Sand i maskineriet. Makt og demokrati i det flerkulturelle Norge'. Den ene har tittelen: 'Likestilling, det flerkulturelle demokratiets hodepine'.

Dilemmaet hun beskriver innledningsvis har klangbunn i et uforløst forhold mellom to sett av menneskerettigheter som ikke uten videre kan oppfylles samtidig. Det ene settet gir individet rett til å tilhøre en kultur og religion - og til å vedlikeholde et slikt medlemskap. Det andre settet av rettigheter gir individet legitime krav på personlig frihet og rettsbeskyttelse uavhengig av kjønn, rase, religion og sosial status. Til dette hører den enkeltes rett til ytring, kritikk, ulydighet og opprør: en rett til å forandre mening, konvertere eller ikke være medlem av noe som helst - med liv og helse i behold.

I grenseflaten mellom disse to settene av rettigheter kan det ligge et valg mellom pest og kolera, mener Borchgrevink. Religiøs basert familierett representerer problemet i konsentrert form, og spørsmålet er om det å både være for religionsfrihet og mot kvinneundertrykking er en helt umulig posisjon?

Kanskje finnes det ikke noe klart ja- eller nei-svar på dette spørsmålet. Kanskje er dette en evig hodepine. Men i sin artikkel bidrar Borchgrevink med drøftinger, innfallsvinkler og måter å se dette dilemmaet på som i hvert fall kan flytte diskusjonen litt framover. Hun går blant annet til kvinnelige muslimske kritikere av islamsk kultur og rettsorden som jusprofessor Shaheen Sardar Ali, sosialantropolog Ziba Mir-Hosseini, og Aylet Shachar, som også er jurist, men med et vestlig, liberalt utgangspunkt. Sistnevnte er opptatt av tilpasning mellom religiøs og sekulær lovgivning i flerreligiøs kontekst, og foreslår en juridisk arbeidsdeling mellom stat- og trossamfunn: Staten overtar regulering av eiendomsforhold, mens gruppen/trossamfunnet beholder kontroll over statusavgjørelser - dvs. beslutninger som angår medlemskap i gruppen.

Det betyr for eksempel at ved dødsfall og skilsmisse kan ikke gruppen bestemme hvordan boet skal gjøres opp, islamske arverettsbestemmelser om at mannen skal ha det som tilsvarer to kvinners porsjoner, ville bli ulovlig. Men gruppen ville beholde retten til å sette grenser for legale ekteskap/skilsmisser, så vel som avkommets status. Tankegangen er at ved å splitte opp eiendom og status på denne måten vil kvinner få økt tilgang på økonomiske resurser, og dermed større forhandlingsrom innen eget fellesskap. Økt økonomisk makt ville legge til rette for deltakelse i en intern revisjon av hellige tekster.

Som alltid er det egne penger som gir kvinnene 'et ris bak speilet'.

- Jeg kjenner ikke til noe trossamfunn som består av bare menn. Og Shachars løsning tar sikte på å gi religiøse ledere en begrunnet frykt for at kvinnene forlater trossamfunnet, hvis de ikke tilkjennes ordinære menneskerettigheter. Jo mer realistisk frykten for å miste kvinnene er, jo større sjanse har kvinnene til å påvirke de teologiske fortolkningene, sier Borchgrevink

Hun viser til Shachers understrekning av at modellen er et teoretisk forsøk - og ikke har vært prøvd ut i praksis. Det er likevel den eneste løsningen Shacher kan se som også unngår at kvinner tvinges inn i et umulig valg: dine rettigheter eller din religion/kultur.

Et slik internt reformarbeid vil gå seint, slik frigjøringsprosesser i vestlige land også gjør. I tillegg finnes et annet moment som kan gjøre at denne prosessen tar en annen vending enn majoriteten er vant til: Borchgrevink viser til Mir-Hosseini som gjør oppmerksom på at kvinner i 'vest' siden slutten av 1700-tallet har kunnet ta i bruk et politisk språk for å kritisere mannsdominans i kultur og religion. Opplysningstiden etablerte en appellinstans utenfor det teologiske argumentet, mens et slik politisk språk ikke finnes i den muslimske verden.

Muslimske kvinner må bruke et religiøst språk for å fremme egne sivile rettigheter, noe som kan skape betydelig forvirring i en sekulær kontekst.

Borchgrevink skriver om det muslimske skjerfet, som har skapt mye bråk i samtidens Europa.

- Bruken av skjerf peker i to motsatte retninger. Den ene måten å tolke dette hodeplagget på er at kvinnene viser tilslutning til en religion som er kvinneundertrykkende. Men det kan også være at jenter og kvinner bruker dette for, bokstavelig talt, å dekke til en frigjøringsprosess. Skjerfet gjør det mulig for dem å ta utdanning og skaffe seg lønnsinntekt, samtidig som de signaliserer at de beholder en religiøs identitet.

Tildekningen bidrar til å åpne muligheter for muslimske kvinner, sier hun. Det har for eksempel skjedd i Iran, og det skjer antakelig også her. Sagt på en annen måte, den som ønsker å fremme likestilling, risikerer å skyte seg selv i foten dersom man avviser bruk av skjerf. Men dilemmaet er etter Borchgrevinks mening uansett at kvinner er organisert inn i et makthierarki, der de samtidig er et nøkkelsymbol for det systemet som undertrykker dem.

- Og spørsmålet er jo hva en liberal, demokratisk rettsstat skal gjøre i påvente av en utvikling som ikke lager hindringer for kvinners tilgang på sivile borgerrettigheter. På den ene siden, en lempelig prosess henimot en jevnere fordeling av makt mellom kjønnene også innenfor de religiøse minoritetene, krever at majoriteten kan finne en slags pragmatisk og tålmodig tillemping av 'the theory of the second best'. På den andre siden, dersom kvinners forsøk på å ta i bruk sine rettigheter som medborgere, møtes med trusler og vold, blir en avventende holdning lik med et 'generøst forræderi', for å si det med Unni Wikan.

Artikkelen 'Likestilling, det flerkulturelle demokratiets hodepine' står i boken 'Sand i maskineriet. Makt og demokrati i det flerkulturelle Norge'.