Av Mona-Iren Hauge

Artikkelen 'Fra ’husmorkontrakt’ til ’likestillingskontrakt’' er et av bidragene til boken 'Om makt: Teori og kritikk' som er redigert av Fredrik Engelstad.

Yvonne Hirdmans genusteori, som er artikkelens tema, er professor i historie ved Stockholms universitet. Hennes begrep 'genussystem' ble videreutviklet i forbindelse med den svenske maktutredningen, og spørsmålet hun stiller er: 'Hva skyldes det at kvinner i vår kultur generelt synes å bli lavere sosialt verdsatt enn menn?'

Svaret hun gir er en forståelse av 'genus' som foranderlige tankefigurer som hun mener gir opphav til og skaper forestillinger om sosiale praksiser. Samtidig identifiserer hun en mønsterstruktur i disse tankefigurene, der hun skiller ut to bærende prinsipper eller logikker. Det ene er prinsippet om hierarki og det andre er prinsippet om dikotomi. Det hierarkiske prinsippet går ut på at det mannlige er overordnet det kvinnelige og fungerer som norm. Prinsippet om dikotomi går ut på at det mannlige og det kvinnelige ikke bør blandes. Når Hirdman innholdsbestemmer visse logikker, så identifiserer hun samtidig en kjønnsgrammatikk og gjør derved kjønn til et sosialt mønster som hun tenker seg gjelder for alle samfunn.

Hagemann og Åmark skriver i artikkelen at de opplever det som fruktbart at Hirdman holder fast på en kjønnsgrammatikk som overskrider den enkelte historiske konteksten. Likevel påpeker de to forfatterne at dette er et punkt hvor Hirdman også er imøtegått med kritikk, og ved å tillegge denne genusordningen en omfattende forklaringskraft kan Hirdman samtidig komme til å overse kvinners faktiske handlingsrom og relative likeverd.

Sentralt i Hirdmans teori er hennes anvendelse av begrepet 'genuskontrakten', som hun tenker seg er konkrete forestillinger som går på hvordan menn og kvinner skal være mot hverandre i arbeid, i kjærlighet, i språket og i den ytre formen. Genuskontrakten åpner for at kjønnsorganiseringen har variert avhengig av ulike historiske og andre spesifikke betingelser. Det er særlig tre kontrakter som har vært betydelig i vårt århundre, argumenterer Hirdman, og det er husmorkontrakten (1930 - 1965), jevnbyrdighetskontrakten (1965 - 1975/80) og likestillingskontrakten (fra 1975/80 og fremover). Ideen om at det er mulig å identifisere avgrensede og spesifikke genuskontrakter, representerer et forsøk på å konkretisere et allment mønster, genussystemets logikker, til ulike historiske kontekster.

I sin teori har Hirdman forsøkt å begrepsfeste den stadig reproduserte kvinnelige underordningen. Problemet med en slik tilnærming, slik Hagemann og Åmark ser det, er at den lukker for at forholdet mellom kjønnene faktisk kan forandres og at større grad av likestilling er mulig.

Hagemann og Åmarks konklusjon er at Hirdmans teori ikke fullt ut har fått den plass den fortjener, og de påpeker samtidig at en revidering og presisering av teorien vil føre til at teorien kan forsvares. Deres forslag er derfor å føye til en tredje logikk, i tillegg til de to Hirdman allerede har formulert. Denne logikken gir de betegnelsen 'rangeringens logikk', og de formulerer den som følger: Når kjønnene møtes, skjer det også en innbyrdes ordning av menn og kvinner. De som vinner på denne rangordningen, vil ha sterkere grunner til å forsvare den eksisterende genusordningen enn de som taper på den. Ved å innføre denne logikken understreker Hagemann og Åmark at de støtter tanken om at det finnes mønsterstrukturer.

Samtidig tar de tak i det faktum at mange menn har motsatt seg teorier som rendyrker kvinner som underordnet menn og at mange kvinner har vist liten interesse for at forholdet mellom kjønnene bør forandres. Ved å revidere Hirdmans genusteori mener Hagemann og Åmark at teorien bidrar til å forklare hvorfor kvinner, i ulike historiske og spesifikke kontekster, er underordnet menn.