I kapitlet 'Kirker, kjønn og makt' skisserer Repstad to posisjoner som kan knyttes til spørsmålet om hvorvidt kvinner er undertrykte, hvor den ene posisjonen er en sterk feministisk posisjon som forutsetter at kvinner alltid vil være undertrykt av menn. Et slikt utgangspunkt for å studere makt og kjønn i kirken, vil bestå i å utforske ulike former for undertrykking av kvinner i religiøse og kirkelige kontekster.

Den andre posisjonen Repstad skisserer, bygger på endringer som har skjedd de siste ti årene. Kvinner har blitt mer synlige i samfunnslivet, og dette gjenspeiles også innenfor kirken. Argumenter som ofte blir reist fra denne posisjonen, er at det ikke lenger er nødvendig å fokusere på kvinner som undertrykte, og at problemer og uenigheter som oppstår, ikke nødvendigvis kan tilskrives forskjeller mellom kjønnene.

Der den først nevnte posisjonen kan kritiseres for å fastholde en bastant patriarkatteori, påpeker Repstad at den sistnevnte posisjonen tilsvarende kan kritiseres for å dekke til eller overse det faktum at det er mange eksempler på at kvinner i kirkelige og religiøse sammenhenger både har blitt og kanskje fremdeles er undertrykte.

Repstad plasserer seg i det han betegner en mellomposisjon som ikke har som teoretisk forutsetning at kvinner er undertrykte, men som heller tar et empirisk utgangspunkt i at kvinner i mange sammenhenger har vært underordnet mannen. Fra denne posisjonen gjorde han i 1996 en undersøkelse blant 15 kvinner med ledererfaring fra Den norske kirke, og disse ble spurt om deres erfaringer fra det å være leder av eller medlem i kirkelige styringsorganer. Med i undersøkelsen var også 6 menn med samme type verv.

Hvordan opplever så kvinnene som deltok i undersøkelsen det å være kvinne i ulike kirkelige sammenhenger? Først og fremst varierer kvinners erfaringer, understreker Repstad. Det er ikke mulig å trekke entydige linjer basert på kvinnenes opplevelser og erfaringer. Tvert imot er mangfoldet og variasjonen det mest slående fra undersøkelsen. Det flere av kvinnene imidlertid peker på, er at det er en tendens til at kvinner og menn engasjerer seg i ulike saker, der flere kvinner enn menn interesserer seg for 'myke' saker som omhandler barn og oppvekst. Men på tross av dette mener Repstad det er andre konfliktlinjer enn kjønn som blir viktige i debattene i ulike råd og utvalg, og nevner teologiske og kirkepolitiske skillelinjer.

I et forsøk på å trekke ut mønstre ser Repstad på dimensjoner som kjønn, alder og landsdeler, uten at det er særtrekk som skiller seg ut. Det han derimot finner, er en sammenheng mellom en generell ideologisk posisjon i forhold til kvinnekamp og hvordan uttrykk og erfaringer blir fortolket, noe som gjelder for både kvinner og menn. Konkret gir dette seg utslag i at de som oppgir ikke å være opptatt av kvinnekamp, heller ikke formidler at de har negative erfaringer som de knytter til kjønn. Samtidig finner han at de som har negative erfaringer som de knytter til kjønn, også er de samme som har et kvinnepolitisk engasjement.

Denne dobbeltheten trekker Repstad videre og stiller spørsmålene: Er det slik at negative erfaringer bit for bit bidrar til et kvinnepolitisk engasjement? Eller er det motsatt, slik at en kvinnepolitisk bevissthet bidrar til en sensitivitet overfor kvinnediskriminerende hendelser? Det er vel heller snakk om et kontinuerlig samspill mellom erfaringer, fortolkninger og generell ideologiutvikling, foreslår Repstad i artikkelen, og konkluderer med at kvinnediskriminering nok er mer utbredt andre steder både i kirke og samfunn enn i rådsstrukturens øverste og nest øverste lag - uten at det dermed er sagt at den ikke finnes der.