Av Mona-Iren Hauge

I artikkelen søker Døving å trenge bakenfor den etablerte forståelsen av kvinnen som underlegen mannen. I en studie av norske kvinners hushold, foretatt i et tettsted i Østfold, finner Døving at det er kvinnene som har kontroll over de forskjellige sfærer i og rundt husholdet. Kontrollen knytter han til etablering av, deltagelse i og vedlikehold av sosiale nettverk og organisering av familiens daglige rutiner. Og det er her, i hjemmets lune sfære, hvor syltetøy syltes og vafler stekes, at Døving plasserer kvinnemakten. En type makt som leder til at tørkede blomster sirlig henges opp på veggen, mens fotballskjerfet henvises til en pappeske på loftet.

Maktfordelingen i hjemmet blir ofte oversett, mener Døving, og bruker gaver som eksempel. Å gi og å motta er organisert rundt klare forståelser av å gi, å ta imot og å gi tilbake. Gavebyttet forsterker relasjoner fordi gaven er bindende og forpliktende. Når man blir spandert på, blir det samtidig forventet at noe blir gitt tilbake. Kvinner synes konstant forberedt på å gi, noe som særlig blant de eldre kvinnene blir gjort tydelig ved vaffelrøren som alltid står klar i tilfelle noe skulle komme. Slike gavegivende handlinger gjør ifølge Døving kvinner til relasjonsbyggere hvor makten ligger latent i form av goder som forventes gjengjeldt. Å hjelpe hverandre med små tjenester får dermed en funksjon som strekker seg ut over det rent materielle.

Samtidig er det kvinner som i stor grad styrer husholdets innkjøp, og også på dette området erverver de seg kunnskap som i en videre forstand kan leses i et maktperspektiv. Kunnskap om gode og billige kjøp, og ikke minst hvor det lønner seg å handle, synes å være kunnskap som alle kvinner er opptatt av, på tvers av familiens økonomiske nivå. Denne kunnskapen erverves i et raskt tempo gjennom utveksling med andre kvinner på bussen eller på bilturen på vei til Sverige for å handle.

Ved å organisere hjemmet, ta hånd om sosiale relasjoner og være den som er ansvarlig for å gi gaver, etablerer kvinner en posisjon som gir dem en makt som får konsekvenser for menn. I kraft av å lede husholdet gjør kvinnene seg uunnværlige, og de gjør det under merkelappen kjærlighet. 'Kjærlighetsprivilegiet som ligger i hjemmet, er kvinnens,' skriver Døving, og forsetter: 'og det vil hun selvfølgelig ikke miste'.

Hva er så konsekvensene av denne hjemlige makten i et større perspektiv? Konsekvensene viser seg særlig på to områder, hvor det ene er endringer i lovverket hvor lovendringer har gått i favør av kvinners kontroll over barna. Barneloven, abortloven og skilsmisseloven har som praktisk konsekvens at mødrene får en særskilt og overordnet posisjon sammenlignet med fedre i forhold til omsorg for egne barn. Både gjennom å lovregulere at hvis foreldre ikke er gift, har mor eneansvar dersom annet ikke er avtalt. Ser vi på statistikker, er det også mor som juridisk blir sett som den 'egnede omsorgsperson' etter samlivsbrudd.

Samtidig gir abortloven mor enerett til å avgjøre om hun ønsker å avbryte svangerskapet eller ikke. Parallelt med dette kommer også kvinner best ut på en rekke andre områder; det er kvinnene som opprettholder flest sosiale relasjoner etter samlivsbrudd, de lever lenger, drikker mindre og begår sjeldnere selvmord. Dette tyder på at kvinner behersker samfunnet bedre, og dette gir dem en makt som blir oversett, slår Døving fast i artikkelen.