Av Mona-Iren Hauge

I artikkelen peker Knut Kolnar på hvordan føringer av seksuell art opptrer i maskulin identitet som konsekvens av sosiale interaksjonsmønstre og samfunnsmessige krav.

'Forholdet mellom vold, seksualitet og maskulinitet er mangetydig, intenst, latterlig, dypt alvorlig, lystbetont og farlig,' skriver Kolnar og tar avsatsen til en historisk analyse av forbindelseslinjer mellom forståelser av maskulinitet, vold og seksualitet. I artikkelen gjør Kolnar rede for historiske punkter i måter vold og seksualitet opptrer på, og peker på forandringer som han mener legger vesentlige føringer i det moderne og postmoderne klima.

Selv om det i dag er få som vil snakke om et enhetlig maskulint selv, og selv om forholdet mellom vold og seksualitet i den maskuline identitet langt fra er entydig formulert, mener Kolnar at det allikevel er mulig å lokalisere samfunnsmessige praksisformer og vitensgrenser der volden blir formet, stilisert og gitt status i det maskuline selv.

Kolnar trekker frem to maktformer som han mener særlig er virksomme i et moderne samfunn, der den første en det han betegner sentraladministrativ makt. Denne maktformen er knyttet til Storting og regjering som utsteder lover, dekreter og forordninger. Ved siden av denne finnes det han betegner dannelsesmakten, den makten som forvalter livet. Opp til denne type makt knytter Kolnar legevitenskapen, psykologien, gymnastikk, sport, religiøse føringer og demografiske variabler samt ulike prosedyrer for straff og soning.

Dannelsesmakten tenker Kolnar seg har en både regulerende og konstituerende innflytelse, det er en type makt som definerer den 'normale mannen'. Dannelsen innebærer at vold gjennom blant annet militær praksis blir forbundet med mannlig identitet. Å være en normal mann innebærer en form for forventet brutalitet.

Den voldelige normalitet
Hvordan formes så den normale mannen? I tillegg til at vold knyttes til maskulinitet gjennom opplæring i forsvar, krigføring og overvåking av lov og rett, så formes også den normale identiteten gjennom forståelser av sport, kropp og seksualitet. Gjennom sporten formes den muskuløse, pansrede, maskuline kroppen, en kropp som på sportsarenaen blir presentert i henhold til en entydig kjønnsidentitet.

'Det er klart at homser ikke spiller spiss på landslaget, vinner i VM i utfor eller slår Bjørn Dæhlie på 50 km i Holmenkollen', skriver Kolnar, og sikter til at forholdet mellom sport og seksualitet kan sees som en reproduksjon av det heteroseksuelle hegemoni.

Der hvor en tilnærming har vært å fokusere på de biologiske konsekvensene av kjønn, velger Kolnar en konstruktivistisk forståelse og retter søkelyset mot hvordan statene i europeiske kulturkretser har vært med på å skape menn som er i stand til å utøve en regulert form for vold.

'Det har stort sett vært nødvendig å forme den mannlige delen av en befolkning på en slik måte at den enkelte mann utvikler et voldsreservoir som fellesskapet kan benytte seg av til forsvar, krigføring, grensesetting og overvåking av lov og rett. Det må altså utvikles en betinget brutalitet', skriver Kolnar, og fremholder i tråd med dette at utvikling av voldsevne i et historisk perspektiv er et betydningsfullt komponent i konstitueringen av den normale mannen.

Volden blir en del av mannens identitet, både gjennom hans hverdagslige praksiser, og de verdier som historisk sett er blitt knyttet til 'sann' maskulinitet, argumenterer Kolnar i artikkelen.