Av Mona-Iren Hauge

Artikkelen inngår som et av kapitlene i boken 'Til dagsorden! Journalistikk, makt og demokrati' som er redigert av Martin Eide.

Selv om vi nå skriver 2002, er kvinners makt, tilstedeværelse og synlighet i mediebildet ikke noe å la seg begeistre over. Menn har innflytelse over mediene og dominerer i mediene. I artikkelen skriver Eide at mannens etablerte posisjon i mediene gjør at vi kan snakke om en mannlig regi i svært viktige deler av det offentlige rom. Mediene eies av menn, de blir stort sett ledet av menn, og et flertall av journalistene er menn.

'At dagsorden som settes i mediene (tendensielt) er menns dagsorden, preget av menns vinkling mer enn kvinners, kan dempe kvinners interesse for viktige samfunnsspørsmål og i neste instans deres demokratiske samfunnsdeltagelse,' advarer Eide i artikkelen.

Kvinnen som blikkfang, arbeidskraft eller ekspertise?
Hvordan er så kvinners posisjon i medieverdenen? Flere undersøkelser av kvinners rolle i medieverdenen peker på at kvinner først og fremst er interessante som blikkfang. Babe-effekten er en betegnelse som henspeiler på fremstilling av kvinner som forlystelsesobjekt for det mannlige blikk. Dette er oftest unge, slanke kvinner som kler seg i tettsittende moteklær. Eide forklarer fremstillingen av kvinner som 'babe' som et resultat av mannlig maktutøvelse i redigeringsfasen, på desken og spesielt på underholdningssidene.

I større grad enn før blir også kvinner fremstilt som seksualobjekter, enten de er politikere, rockesangere eller pasienter. Unge, kjente kvinner som kler av seg, kan med andre ord regne med spalteplass i avisene.

Som arbeidskraft er kvinner i media i mindretall. Selv om andelen kvinnelige medlemmer av Norsk Journalistlag har økt fra 20 prosent i 1981 til 38 prosent i 2000, så utgjør ikke dette mer en om lag en tredjedel av medlemmene. Kvinneandelen blant redaksjonelle medarbeidere er lavest i dagspressen og høyest i ukebladene. Når vi i tillegg vet at antallet kvinnelige journalister øker, er spørsmålet om økningen fører til at kvinner i media blir mer synlige, og om både valg og vinkling av stoff vil endre seg.

Kvinners synlighet som ekspertise er også skjevfordelt sammenlignet med menn. I artikkelen viser Eide til en internasjonal undersøkelse (1999) av radio, TV og aviser som viser at 18 prosent av kildene i nyhetssaker var kvinner - 82 prosent menn. Å la kvinner slippe til som ekspertise er ikke minst viktig av hensyn til kvinners identitet, påpeker Eide i artikkelen.

Hva er årsakene til at kvinner kommer mindre enn fortjent til i mediebildet og at fremstillingen av kvinner ofte er diskriminerende? Her er det nok ikke entydige svar, men maktforholdene i storsamfunnet, interne medieforhold og medienes spesielle måte å utøve makt på, til sammen kan forklare mye.

Mediemannens vurderingsmakt-mediekvinnens snille omtale
Spørsmålet er om flere kvinnelige journalister fører til økt synliggjøring av kvinners roller i media og økt fokus på tema som flere kvinner enn menn interesserer seg for. Eller er det slik at kvinnelige journalister sosialiseres inn i en kultur som har en så sterk forankring i mannsbastionen at den ikke uten videre er foranderlig? Så lenge en uformell arbeidsdeling fører til at kvinner er underrepresentert i sportsavdelingen og i utenriks- og økonomiredaksjonene og i stedet blir satt på mer tradisjonelle kvinneområder som berører helse/sosial og barn/utdanning, så vil skjevdelingen bestå.

Mye peker med andre ord i retning av at kvinner får innpass, men at dette ikke får konsekvenser for de posisjonene som medfører makt. Resultatene fra en undersøkelse om kulturjournalistikk som slår fast at kvinner i større grad skriver nyheter og forhåndsomtaler, mens menn dominerer avisenes kritikker og kommentarstoff, er derfor ikke til å undres over. Så lenge posisjonene som gir mulighet til å kritisere og å sette dagsordenen, i så stor grad er forbeholdt menn, er det mye som tyder på at tregheten i mannsbastionene vil vedvare.