Av Mona-Iren Hauge

Rapporten nr. 34 'Kjønn og makt i offentlig omsorgsarbeid' utgjør en delrapport fra Makt- og demokratiutredningen 1998-2003.

Privat, offentlig og privatisering
Else Kielland, førsteamanuensis ved Sosiologisk institutt, Universitetet i Tromsø, analyserer i sin artikkel begrepene privat, offentlig og privatisering. Utgangspunktet til Kielland er at disse begrepene er godt etablert og avklarte med tanke på meningsinnhold. Men ved å analysere begrepene slik de blir anvendt innenfor privat versus offentlig vegbygging, privat utdanning og pasienters møte med sykehuset, avdekker Kielland at begrepene har svært ulike meningsinnhold. Ikke minst blir dette tydelig i pasienters møte med sykehuset.

Kiellands påstand er at helsepersonell handler som om sykehuset er en privat arena mens pasienten på sin side opplever få likhetstrekk mellom sykehuset og 'den private familie'. Grunnen til at helsepersonell velger å definere sykehuset som en privat, familiær arena, er at dette gjør det lettere for personellet å foreta de nødvendige krysningene inn i pasientenes personlige rom. Problemet er at dette bygger på en forganget, patriarkalsk modell som ikke er gangbar i dagens individorienterte samfunn, mener Kielland. Hennes konklusjon er at dikotomien 'privat' og 'offentlig' er diffus og mangetydig, men at begrepene likevel er nyttige som analytiske graveredskap.

(For)brukerorientering og omsorg
Den markedsinspirerte reformbølgen som skyller over norske velferdskommuner er ikke primært orientert mot å overlate offentlig virksomhet til markedet. Snarere er man opptatt av å 'låne' fra drivkreftene som finnes i privat sektor. Mia Vabø, forsker ved NOVA, viser hvordan de som er avhengige av offentlig omsorg som følge av denne omstillingen går over til å bli brukere eller forbrukere, mens hjelpeinstansene fremstilles som lokale serviceinstitusjoner.

Nye begreper og talemåter gir inntrykk av at 'hjelp' og 'omsorg' er klart definerte ytelser som kan leveres til hjelpemottakerne som en hvilken som helst vare og tjeneste. Vabø påpeker at dette er et perspektiv som står i kontrast til de forskningsbaserte beskrivelsene av omsorgsarbeidet der 'omsorg' og 'hjelp' utformes direkte i møtet mellom hjelper og hjelpemottaker. Hva har så dette betydd i den praktiske omsorgshverdagen? Ifølge Vabø har de ulike styringsvedtakene begrenset gjennomslagskraft. Hjemmehjelperne og hjemmesykepleierne opplever at de må bruke skjønn i møtet med omsorgsmottakeren, noe som kan komme i konflikt med styringsvedtakene. Resultatet er at det blir en konflikt mellom hjelpernes virkelighetsforståelse og forbrukerpolitikken og markedsideologiens tilnærming til omsorgen.

Kjønn, hierarki og styring i sjukehuset
Norsk helsevesen har gjennomgått store forandringer de senere år. Nye økonomiske styrings- systemer har som målsetting å bringe utgiftene ved norsk sykehus under kontroll og dermed få en mer effektiv bruk av pengene. For pasientene skal dette ha en positiv konsekvens - flere pasienter vil bli behandlet og behandlingstiden raskere.

I artikkelen 'Kjønn, hierarki og styring i sjukehuset' viser Halvard Vike, professor i sosialantropolgi ved Høgskolen i Bø, hvordan disse styringssystemene blir tatt i mot forskjellig av de ulike yrkesgruppene på sykehuset. Legene aksepterer i større grad at de økonomiske styringssystemene får konsekvenser for det øvrige personalet og pasientene - fordi det av økonomiske grunner er nødvendig. Sykepleierne har et annet syn. Flere uttrykker at de vet lite om de ulike styringssystemenet, og er mer opptatt av å gi god pleie til den enkelte pasient. Å ha tid til å snakke med pasienten er noe de opplever som viktig med jobben de utfører. Problemet som oppstår av styringssystemene er at det blir satt en pris på medisinsk behandling, men at ulike pasienter krever tid. Det å ta seg tid til å snakke med pasienten koster med andre ord penger, uten at det får en egen post i de økonomiske klasifiseringssystemene. Konsekvensen av dette er at de offentlige helseinstitusjonene verdsetter pasientens relasjonelle behov i mindre grad enn tidligere.

Kjønn og makt i det nye arbeidslivet
Elin Kvande, førsteamanuensis ved institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU, tar utgangspunkt i det som blir betegnet 'det norske paradoks'. Sammenlignet med land som Storbritannia og USA er det i Norge færre kvinnelige næringslivsledere. Dette til tross for at andelen kvinner, både i næringslivet generelt og på toppnivå i politikken, er høyere enn i disse landene. Kvande diskuterer paradokset med utgangspunkt i to tema; foreldres behov for tid og sentrale utviklingstrekk i arbeidslivet. En av forklaringene knytter hun til organisering av familien.

Mens kvinnelige toppledere i USA i større grad vurderer karriere og barn som enten eller, vil norske kvinner i tilsvarende posisjoner ha begge deler. Samtidig er forståelsen av tidsfordeling mellom familie og jobb ulik i Norge og Amerika. Mens norske foreldre ønsker daglig omsorg for egne barn, er det i Storbritannia og USA mer utbredt å sende barna bort på kostskoler, eller ha praktikanter som organiserer barnas aktiviteter. Løsningen ligger i det som har vært politisk siktemål de siste årene, nemlig å i større grad legge til rette for at også fedre tar permisjon ved barnefødsler. I tillegg peker Kvande på noe annet hun mener er viktig: I en tid da arbeidslivet er krevende og forførende på samme tid, kan statlig lovgivning legitimere at de ansatte jobber mindre, og at arbeidstiden blir redusert. Når det blir legitimt at både kvinner og menn på grunn av familiesituasjonen jobber mindre, forflyttes omsorgsplikter fra å være et domene for kvinner til å være et domene som gjelder for begge kjønn.

Den disiplinerte fagligheten
Vibeke Erichsen, førsteamanuensis ved Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap ved Universitetet i Bergen, viser hvordan fagligheten i helse- og sosialyrkene de siste ti årene har gjennomgått store endringer. Det har utviklet seg et økende skisma mellom praksis på den ene siden og kunnskap og utdanning på den andre. Ikke minst gjelder dette for hvordan helse- og sosialfaglig utdanning er forflyttet oppover i utdanningssystemet, fra fagskoler og faghøyskoler til høyskoler og universitet.

Erichsen hevder at dette har ført til en økt avfeminisering av kunnskap og utdanning - en avkopling fra kvinnelighet og en tilkopling til vitenskaplighet. Samtidig peker hun at når helse- og sosialfaglig kunnskap ble formalisert, og ført oppover i utdannelsesinstitusjonene, ble klassekonflikter mellom kvinner synliggjort, som for eksempel konflikten mellom hjelpepleiere og sykepleiere. Samtidig skjer det innenfor helse- og sosialyrkene en forflytning fra særfaglighet til tverrfaglighet. Flere av utdanningsmiljøene som tidligere avgrenset seg fra hverandre samler seg nå i fagmiljøer som trekker veksler av hverandre.

Kan skiten akademiseres?
Rannveig Dahle, forsker ved NOVA, er opptatt av det kroppsnære helsearbeidet, det hun betegner helsevesenets skittarbeid. Alt helsearbeid retter seg mot andre menneskers kropper, unge og gamle kropper, 'stygge' kropper og 'pene' kropper. Utøverne må ofte overskride vanlige intimitetsgrenser, og de har tilgang til kroppsdeler som i andre kontekster er private eller seksualiserte. Ulike typer helsearbeid er ikke likt rangert, og et av de vanligste skillene går mellom behandling versus pleie og omsorg. Dette skillet er både kjønnet og rangert, og Dahle mener at maktaspektet er sentralt for å forstå skillet fordi det er en sammenheng mellom graden av kroppsnærhet i arbeidet og arbeidets sosiale status.

Ikke overraskende har det mest kroppsnære arbeidet lavere status enn for eksempel administrasjon - og det er også i de mer kroppsnære stillingene at flest kvinner er ansatt. Det å fjerne seg fra det kroppsnære arbeidet blir å bevege seg oppover i prestisjehierarkiet. Hvorvidt noe blir oppfattet som lavstatus innenfor medisinen er allikevel ikke avklart, noe som den endrede statusen til ende og tarmlidelser viser. Fra å være et medisinsk område som i liten grad var nevnt, har nye diagnostiske muligheter, teknologiske utviklinger og økt kunnskap ført til at feltet har gått fra å være et lavstatusfelt til å bli en kirurgisk suksesshistorie. Dahles konklusjon er at det mannlige og kroppsnære skittarbeidet renses gjennom en 'akademiseringsprosess' mens det konkrete skittarbeidet, det som tømmes i toalettet, forblir kroppsnært, konkret - og en del av kvinnenes arbeidsoppgaver.

Et kjønnsperspektiv på makt og avmakt hos tjenestemottakerne
Omsorgstjenester i hjemmet er i overveiende grad tjenester gitt av kvinner, til kvinner. Blant hjemmehjelpsbrukerne er det mange gamle kvinner - og det er de dårligst betalte og minst utdannede kvinnene som yter hjelpen. Det er derfor mulig å snakke om at det er de to mest 'underlegne' partene i det offentlige hjelpsesystemet som møtes. Dette mener Kirsten Thorsen, forsker ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA).

I artikkelen 'Et kjønnsperspektiv på makt og avmakt hos tjenestemottakerne' viser Thorsen at kjønns- og generasjonskløften mellom omsorgsyter og omsorgsmottaker, sammen med offentlige rettningslinjer, bidrar til ulike forståelser av hva hjelp i hjemmet skal innebærer. De unge kvinnene som går inn i omsorgen har andre ønsker og ambisjoner for sine liv enn å yte omsorg for andre. Kvinnene som yter hjemmehjelpstjenester ønsker ikke å være husmødre - verken hjemme eller privat. Konsekvensen av dette er at det skapes en avstand mellom den som mottar tjenesten og den som utfører den. Den gamle husmoren og den unge omsorgsarbeideren blir fremmede for hverandre - i alder, kjønnsroller og livsforståelser. Spørsmålet blir om de kommende 'gamle' kvinnene, som har et langt yrkesaktivt liv bak seg, vil kreve større makt i forhold til omsorgstjenestene. Økte valgmuligheter innenfor offentlige omsorgssystemer er lagt til rette, nettopp med tanke på dette - slik at de gamle kvinnenes omsorgsrelasjoner ikke lenger skal være preget av avmakt.

Workshopen utgjorde en del av paraplyprosjektet 'Velferdsstatens kjønnsdimensjoner', ledet av Lise Widding Isaksen ved Sosiologisk insitutt, Universitetet i Bergen. Førsteamanuensis Karen Christensen og professor Kari Wærness ledet workshopen.