Den kj°nnskonservative velferdsstaten
Vi er vant til å tenke på velferdsstaten som en av de viktigste forutsetningene for likestillingslandet Norge. En hel rekke ulike ordninger skal sikre mulighet til å kombinere yrkesarbeid og omsorgsarbeid - og fremme likestilling. Likevel er omsorg for små barn ett av de mest kjønnsdelte feltene i Norge i dag, påviser Hilde Danielsen (31) kulturforsker og stipendiat ved Rokkansenteret ved Universitetet i Bergen.
Av Beret Bråten, KILDEN

I boka 'Kjønnsrettferdighet. Utfordringer for feministisk politikk' bidrar Hilde Danielsen med artikkelen 'Den kjønnskonservative velferdsstaten'. Vi har tatt en prat med henne om artikkelen:

- Er det velferdsstaten som har skylda for at hovedbildet av den norske familien fortsatt er at mor passer barn og far går til jobben?
- Det er både økonomiske og kulturelle faktorer som spiller inn når familier bestemmer hvordan de skal organisere omsorgsarbeidet. Begge disse faktorene har sjølstendig forklaringskraft. Men velferdsstaten har skyld i dette, helt klart. Måten velferdsordningene er lagt opp pusher foreldre inn i bestemte mønster, sier Danielsen.

To eksempler på dette er fødselspenger som gis i de 10 månedene etter en fødsel, dersom mor og/eller far har vært yrkesaktiv i forkant - og kontantstøtten. Øvre grense for utbetaling av fødselspenger er 6G, som første halvår 2002 utgjorde 308.000 kroner. Kontantstøtten utgjør på sin side 3000 kroner pr. måned.

- Det økonomiske nivået i foreldrepermisjonen er tilpasset kvinners lønn. Det gjør at menn mer enn kvinner, taper økonomisk på å velge omsorg for barn framfor lønnsarbeid. For mange familier ville det medføre store økonomiske tap dersom far skulle være hjemme det første året i barnets liv. Og menn skjønner at kontantstøtten, som jo er begrunnet med at du skal kunne velge å være hjemme med barn, ikke er ment for dem. For her forutsettes det jo at den som mottar støtten blir forsørget av noen andre, understreker Danielsen.

De kulturelle føringene
Likevel er det ikke bare pengenes skyld at 88 prosent av mennene ikke tar ut mer enn den måneden i foreldrepermisjonen som er reservert spesielt for dem - og at bare 3,6 prosent av kontantstøttemottakerne i 2000 var menn. Det handler også om sterke kulturelle føringer.

- Forestillinger om den gode mor og den gode far virker også inn på hvordan foreldrene deler omsorgen seg imellom. Hvor sterke føringer disse normene legger, kommer til syne ved at også i de fleste familiene som ikke taper økonomisk på at faren tar permisjon, er det mor som er hjemme, sier hun.

- Hvordan er bildet av den gode mor i 2002?

- En god mor skal sette barna foran karrieren. Hun skal tilpasse utearbeid og karriere til omsorgsarbeidet. Det ligger sterkt i kvinner at de vil være gode mødre, å være mor sees på som en viktig del av en kvinnes identitet.

- Og den gode far?

- En god far skal gjøre karriere, men samtidig ha tid til omsorg. At menn er fedre er ikke et tema i så stor grad. Men det er ikke politisk korrekt å ikke ha tid til familien. Derfor må fedre i hvert fall snakke om tid til familien. Enten det er fotballspillere, eller politikere, eller andre samfunnstopper som intervjues, så sier de at de gjerne skulle hatt mer tid til familien. Men de velger karrieren.

- Og dersom fedre tar ut mer enn den måneden som er reservert for dem i foreldrepermisjonen, så får de høre at det er flott og at de er flinke. At mødre tar foreldrepermisjon er en selvfølge, ingen sier til dem - gud så flott at du tar barselpermisjon!

- Hvor kommer forestillingene om den gode mor og den gode far fra?

- Dette er historiske konstruksjoner som vi gjør til våre egne. Forventninger fra omgivelsene blir til krav vi stiller til oss selv og til oppfatninger om hva vi regner som et godt liv, understreker Danielsen. Selv om fedre i større grad enn tidligere tar del i omsorgsarbeid, er det her snakk om kulturelle føringer det går langsomt å endre.

Omsorg verdsettes lavt
Et annet forhold som gjør velferdsordningene lite tilpasset familiers mulighet til å velge, er måten de er bundet opp til yrkesarbeid. Velferdsordningene virker diskriminerende menn og kvinner imellom. Men de diskriminerer også mellom kvinner med ulik tilknytning til yrkeslivet, mener Danielsen. Retten til å få betalt foreldrepermisjon, for eksempel, er knyttet til at du har vært i jobb 6 av de 10 siste månedene før fødselen. Du kan ha hatt lønnsarbeid i 10 år, men det hjelper ikke hvis du ikke er i arbeid i månedene før en fødsel. Uten lønnsarbeid i disse månedene, har du ingen rettigheter ut over en engangsstønad på 32.000 kroner.

- Dette forteller noe om den lave statusen omsorgsarbeid har, mener Danielsen.

- Dessuten er dette lite fleksible ordninger som er veldig dårlig tilpasset unge familier. I dag veksler man ofte mellom studier, jobber med kortvarige kontrakter og omsorgsarbeid. Men hvis du for eksempel velger å være hjemme ett år ekstra med ett barn - og så blir gravid på nytt, så har du plutselig ingen rett til foreldrepermisjon for dette barnet. Hvorfor skal dette være så rigid? Det fører dessuten til at kvinner med høy utdanning utsetter å få barn - og at de i arbeidslivet ser alle kvinner rundt 30 år som potensielle mødre. Noe som igjen fører til diskriminering!

- Hvorfor ikke gi foreldre, både mødre og fedre, rett til barselpermisjon uavhengig av hvilket forhold de har hatt til arbeidslivet? spør Danielsen. - Å gi foreldre som er hjemme med barn ei omsorgslønn som det går an å leve av så lenge barnet er under ett år, vil sikre alle muligheten. I tillegg bør vi holde fast ved barselpermisjonen, øke de maksimale utbetalingene til 80 prosent av gjennomsnittlig lønn for menn, og reservere mer permisjon for menn.

-Det er selvsagt at foreldrene må få definere hvordan de vil utforme barneomsorgen. Men siden foreldrenes prioriteringer i mange tilfeller er avhengig av de offentlige velferdsordningene, bør staten ha et avklart forhold til hvilke føringer disse ordningene legger på foreldreskapet. De må se hva slags diskriminerende effekter ordningene har, og ta stilling til om ordninger som fordeler ressurser så urettferdig bør videreføres, understreker Hilde Danielsen.

I stedet for å konservere kjønnsroller bør velferdsstaten gjøre valgmulighetene større for kvinner, menn, mødre og fedre.