- Når vi ble bedt om å beskrive utfordringer for feministisk politikk, kunne vi ikke lage et festskrift til norsk kvinneforskning og til norsk velferdsstat. Hvis vi ser noe som kunne vært bedre, ja å så må vi si det, understreker Cathrine Holst (28), bokas redaktør.

Og de har sagt fra, ut fra sine individuelt tydelig definerte ståsteder. Utgangspunktet for boka er normativt. Forfatterne vil ikke nøye seg med å analysere hvilke normer som gjelder og beskrive forholdene. Drøftinger og diskusjoner handler om hvilke normer som bør gjelde og om hvordan samfunnets institusjoner bør organiseres om de skal være rettferdige, demokratiske og anerkjenne den enkelts selvbestemmelse og verdighet - uavhengig av kjønn. Artikkelforfatterne drøfter grunnleggende prinsipper og verdier for en demokratisk samfunnsordning, og forsøker å ta 'likestillingslandet' på pulsen.

Kjersti Fjørtoft, stipendiat ved Institutt for filosofi ved Universitetet i Tromsø, åpner med artikkelen 'Omsorg og rettferdighet'. Fjørtoft tar utgangspunkt i begrepene omsorgsfeminisme kontra rettferdighetsfeminisme. Hun mener omsorgsfeminisme framhever det som har vært kvinners moralske erfaringer, knyttet til omsorg, reproduksjon og aktiviteter i husholdet. Omsorgsfeminismen vil ha anerkjennelse av disse kvalitetene når teoretiske definisjoner av moralske grunnkategorier gis - og arbeid og andre sosiale aktiviteter studeres. Rettferdighetsfeminismen på sin side, er opptatt av at skillet mellom privat og offentlig har bidratt til å utelukke familien og den intime sfæren fra de samfunnsområder som skal vurderes ut fra rettferdighet - og at likestilling og likeverd dermed blir umulig. Også det private må reguleres ut fra rettferdighetsnormer. Fjørtoft velger ikke mellom disse to, i stedet sier hun ja takk begge deler - og argumenterer for at omsorgsteorier og rettferdighetsteorier må tenkes sammen!

Cathrine Holst, redaktør av boka og til daglig stipendiat ved Senter for vitenskapsteori ved Universitetet i Bergen, fortsetter med "Statsfeminismens moralske grammatikk". Hun setter et kritisk søkelys på statsfeminismen og identifiserer dens blinde flekker.

Deretter følger Hilde Danielsen, kulturforsker og stipendiat ved Rokkansenteret ved Universitetet i Bergen, med "Den kjønnskonservative velferdsstaten". Hun spør hvordan velferdsstatens ordninger for familien kan bli mer rettferdige. Cathrine Holst sin andre artikkel setter et kritisk blikk på Ytringsfrihetskommisjonens rapport, og dens diskusjon av privatliv. Hun tar utgangspunkt i feministers slagord om at 'det personlige er politisk'. Men hva da med vår rett til privatliv - det Virginia Woolf skrev om som retten til et eget rom? Hvordan begrepsfeste menneskers rett til et eget privat domene på en måte som ikke bidrar til å usynliggjøre og legitimere krenkelser mot kvinner, slik konvensjonelle begreper om det private så ofte har gjort? Holst presenterer et forslag, og kritiserer Ytringsfriheskommisjonens rapport med utgangspunkt i dette.

Edle Bugge Tenden, statsviter og ansatt ved UNECO i Paris, kritiserer i sin artikkel 'En ubehagelig grense', forslaget om regulering av seksuell trakassering i likestillingsloven. I loven vises det blant annet til at den som utøver trakassering må være klar over at oppmerksomheten ikke er ønsket, videre at trakassering er det "den alminnelige fornuftige kvinne ville ha oppfattet som plagsomt". Slik kan seksuell trakassering fort bli et spørsmål om kommunikasjon, om kvinners ansvar og om deres felles oppfatninger i motsetning til menns, mener Edle Bugge Tenden. I stedet kunne loven tatt utgangspunkt i den enkelts rett til selvrespekt, og i at det ikke er lov å ensidig påtvinge andre seksuelle krav - argumenterer hun.

Artikkelen 'En kvinne er ikke bare en kvinne' er skrevet i samarbeid av Christine M. Jacobsen, sosiantropolog og stipendiat i internasjonal migrasjon og etniske relasjoner ved Institutt for sosialantropologi, Universitetet i Bergen - og Randi E. Gressgård, stipendiat ved Sosiologisk institutt ved Universitetet i Bergen. Her er tema kjønnsproblematikk i et flerkulturelt samfunn. De gjennomgår blant annet noe av argumentasjonen i stortingsmeldingen 'Om innvandring og det flerkulturelle Norge' (St.meld.nr.17 1996-97). I stortingsmeldingen tas det innledningsvis til orde for en multikulturalisme som de mener ikke følges opp i resten av dokumentet. Meldingen problematiserer ikke hva som er 'det norske', og den tar ikke hensyn til mangfold i grupper og kategorier. I stedet definerer meldingen det flerkulturelle som et forhold mellom 'norske' og 'innvandrere'. Den foretar sammenligninger mellom 'våre' idealer ( for eksempel likestillingsloven) og 'deres' praksis, og den framstiller innvandrerkvinner ensidig som offer og tilskuere til egen situasjon, mener Jacobsen/Gressgård. Slik sett blir meldingen mer en del av integreringsproblemet, enn et bidrag til integrering, konkluderer de.

I bokas siste artikkel, 'Med et skeivt blikk på feministisk kritikk', tar Turid Markussen -sosialantropolog og stipendiat ved senter for Kvinne- og kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo, for seg potensialet for skeiv kritikk i lesningen av Foucaults tekster. Hun argumenterer for at feministisk teori og politikk har mye å hente på en slik skeiv kritikk. 'Skeiv', her i betydningen den del av poststrukturalistisk forskning som søker å dekonstruere heteroseksualitetens status som 'naturlig' gitt norm for sosialt liv. Turid Markussens konkrete sak er lov om registrert partnerskap, Partnerskapsloven, en lov hun mener er tvetydig. På den ene siden forstår den homoseksualitet som avvik, som 'det andre' heteroseksualiteten speiler seg i. Og den bekrefter parforholdets forrang som basis for fellesskap. På den andre siden kan loven bidra til en pågående mangfoldiggjøring og dehierarkisering av de samme identitetene som den er fundert på, argumenterer Markussen.

Boken 'Kjønnsrettferdighet. Utfordringer for feministisk politikk' er redigert av Cathrine Holst og utgitt på Gyldendal Akademisk.